Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Tvil: Claudia Rankine bruker det litterære språket til å vanskeliggjøre verden.

Medborgeren snakker

ET STEMMEKOR: Claudia Rankines bok «Medborgar» handler om å kjenne rasisme på kroppen. FOTO: JOHN LUCAS

Da de første jernlungene ble laget for å kunne gi kunstig åndedrett, var det mange pasienter som døde. En av grunnene til det, fant forskere ut for bare få år siden, var at maskinene ikke sukket. En jevn pusterytme er ikke nok – sukkene våre, som vi assosierer med trøtthet, kjedsomhet eller tristesse, er livsnødvendige. Jeg hørte om dette kort tid etter å ha lest Claudia Rankines «Medborgar», og var med ett tilbake i boka. Rankine skriver flere ganger nettopp om å sukke. Diktets du sukker uten helt å vite hvorfor: «For å overleve dagane stønnar du av og til som rådyr. Innimellom sukkar du. Verda ber deg halde opp.» «Medborgar» handler om rasisme, om å leve i et samfunn som aldri lar deg slippe unna hudfargen, om store og små stikk, krenkelser og voldshandlinger. Ikke rart at subjektet sukker, tenkte jeg. Men hvis det å sukke er en livsnødvendighet, hva er det da å be noen holde opp med det?