Lørdag 3. november 2018
FORRÅDT: Amalie Skram fotografert i 1877, samme år som hun ble innlagt på Gaustad med diagnosen melankoli. FOTO: R. OVESEN, NASJONALBIBLIOTEKET/WIKIMEDIA
Skygger i mørket
Dybde: Merete Morken Andersens biograficollage bruker Amalie Skrams liv som et prisme for å få fram en hel tidsånd.

ANMELDELSE

«Kjære Amalie. (…) Det er måten du er levende på som knytter meg til deg …» skriver Merete Morken Andersen i det siste kapitlet i biograficollagen «Blodet i årene». I Amalie Skrams annerledeshet gjenkjenner hun seg selv og møter forfatterens tid med intens innlevelse. Hun bruker seg selv som resonanskasse for å erfare «fra innsiden» hvordan det var å være Amalie. Hun går konkret til verks, lager mat etter hennes oppskrifter, etterlikner fotoet av Amalie med datteren Johanne ved å fotografere seg selv med sin datter i samme posisjon. For å forstå Amalies erfaringer fra innleggelse på psykiatriske sykehus, intervjuer hun mennesker som har samme erfaringer. Hun spør seg om hvordan sammenbrudd kan virke inn på den kunstneriske prosessen. Denne sterke innlevelsen skaper intensitet, nærvær og språklig overskudd, men kan gå på bekostning av forklaringer og analyser.

Er det mulig å forstå et menneske du ikke har kjent, som levde et annet liv, et annet sted, flere generasjoner før deg? Spørsmålet har ikke noe endelig svar. Andersen kombinerer en kronologisk og tematisk tilnærming. Hun har opprettet et ennå uferdig nettsted med imponerende mengde informasjon om personer, steder, hendelser og datidens viktige temaer.

Fakta

BIOGRAFI

Merete Morken Andersen

Blodet i årene. Amalie Skram og hennes tid. En biografisk collage

Spartacus 2018, 576 sider

Kronologien blir ivaretatt gjennom tidslinjen på nettstedet. Dette gir biografen legitimitet og frihet til å bevege seg fram og tilbake i tid. Eksempelvis begynner biografien i 1889, fem år etter at Amalie giftet seg med den danske forfatteren og journalisten Erik Skram, med Amalie på husken i Tivolihagen i København. Bildet er uventet og overraskende. Her møter leseren den livlige, utfordrende, livsglade kvinnen som alle snur seg etter, nå, som da hun var jentebarn i Bergen; hun er så vakker, så vakker!

Men de mørke kreftene, som liksom delte hodet hennes i to på jordomseilingen med den første ektemannen August Müller, innhentet Amalie Skram flere ganger senere i livet; i 1877 førte det til innleggelse på Gaustad asyl, i 1894 til innleggelse på Kommunehospitalet i København og derfra til asylet i Roskilde. Disse mørke kreftene er det Andersen forfølger, ikke bare gjennom Amalies historie, men også gjennom en rekke andre samtidige kunstneres liv: Oda Krohg, August Strindberg, Victoria Benedictsson, van Gogh og flere andre. Felles for flere av dem var erfaringer av fortvilelse, sjalusi, galskap, men også frigjøring og lykke.

Gjennom fem tematiske områder; frihet, slekt, kjærlighet, galskap og død, trer etter hvert et mønster fram. Det er i relasjonene mellom menneskene at «svarene fins på spørsmålet om hvem Amalie Skram var og hvilke krefter som styrte livet hennes», skriver Andersen. Amalies liv brukes som et prisme for å få fram en hel tidsånd! I den siste, svært sammensatte delen beveger Andersen seg inn i et dybdepsykologisk felt, preget av Freuds tenkning og av nyere utviklingspsykologi. Det er skyggelagte områder i Amalies liv som peker ut over henne selv, og de bringer fram den «rystende følelsen av mørk sannhet». Skyggene utgjør mønstre, i Amalies slekt og i hennes eget liv. De viser spor av traumer – av gjentakende omsorgssvikt – som skaper ustabile og sårbare tilknytningsmønstre, relasjoner som blir destruktive.

Denne forståelsesmåten ligger, usagt, bak utvalget av de livsskjebnene Andersen beskriver, det er dette de har til felles. Det er i hvert fall slik jeg kan forstå hvordan denne psykologiske dybdeboringen henger sammen med den kulturhistoriske sammen­skrivingen av livsskjebner i de foregående delene.

Andersen leter etter det hun kaller «forandringskraft». Ligger denne kraften i spennet og i spenningene mellom menneskene? Eller ligger den i tiden Amalie Skram levde i? I perioden vi kaller «Det moderne gjennombrudd», vokste det fram en bevissthet om kvinners rettigheter og en kritikk av menns seksualmoral som fremdeles kan oppleves som aktuell. Det politiske systemet var i stor endring, kunnskaper om klasseforhold, sinnets irrganger og en modernistisk tidsfølelse ga store utfordringer. Mennesket kunne ikke lenger betraktes som en solid formet personlighet, det er ikke bare én, men mange individualiteter.

Amalie Skram var en viktig skikkelse i denne perioden. I årene fram til hun debuterte som forfatter, hadde hun en sterk posisjon som litteraturkritiker. Som romanforfatter markerte hun seg som en av de fremste, gjennom å belyse undertrykkelse av kvinner, maktovergrep i psykiatrien, den store ulikheten mellom fattig og rik. Biografen skyver dette til side. Når det gjelder forfatterskapet har hun valgt å sitere lange utdrag fra noen av romanene, ofte for å vise sammenhengen mellom liv og diktning, like ofte uten å kommentere. Hun trekker fram at Skram forsvarer sin kretsing om det stygge, heslige og rå med at hun ønsker å vekke medlidenhet, og få leseren til å forstå.

Biografen ønsker å vekke en tilsvarende holdning hos sine lesere, men det kunne vært interessant om hun hadde belyst Skrams utsagn gjennom analyser og fortolkninger av noen av tekstene.

Hele bildet kan ingen gi. Andre Skram-biografer, som Liv Køltzow og Janet Garton, har skrevet mer inngående både om liv og diktning. Det er mennesket Amalie, og tiden hun levde i, Andersen har vært interessert i. Og den inngående granskingen, biografens søken etter mørke, gåtefulle skygger, er blitt en bevegende, ja, ofte gripende fortelling om Amalie Skram og hennes tid.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 10. november 2018
Målbærende: I sin nye roman skriver Brit Bildøen fremragende om møtet mellom menneske og system.
Lørdag 3. november 2018
Dybde: Merete Morken Andersens biograficollage bruker Amalie Skrams liv som et prisme for å få fram en hel tidsånd.
Lørdag 27. oktober 2018
Historisk: Tore Skeie lar kildene drysse poetisk stjernestøv over jordnær prosa i sin fortelling om Olav den hellige.
Lørdag 20. oktober 2018
Adjø: Didier Eribon forlot arbeiderklassen, sammen med fransk venstreside.
Lørdag 13. oktober 2018
Sorg: Steffen Kverneland foreviger faren og forsoner seg med livet i sin uvanlig personlige og direkte tegneseriebok.
Lørdag 6. oktober 2018
Ru: I «Menn i min situasjon» fangar Per Petterson oppløysings­tendensar i briljante oppløysingssentensar.
Lørdag 29. september 2018
Eksotisk: Espen Ytreberg forsøker å løfte Roald Amundsens østsibirske døtre ut fra glemselen.
Lørdag 22. september 2018
Status: Helene Uri leverer eit bittertglitrande forsvar for kvifor vi treng å avpaternalisere språket.
Lørdag 8. september 2018
Til sjøs: «Havlandet» av Per Anders Todal er et fabelaktig dypdykk i havet – havet som skapte Norge.
Lørdag 1. september 2018
Absurditet: Marita Fossums «Singularitet» er en overbevisende refleksjon over forholdet mellom tenkning og handling.