Klassekampen.no
Fredag 2. november 2018
SINNATAGGEN: Smilet til Knut Merox Iversen avslører en knekt fortann. Denne tanna har blitt et symbol på det som ble vendepunktet i livet hans for fire år siden.
POLITIKK
Hamskiftet
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Knut Merox Iversen var ufør, sint og styrt av fremmedfrykt. En alvorlig diagnose og en knekt fortann snudde alt på h­odet.

Når Knut Merox Iversen smiler, kommer en knekt tann til syne. Tanna skaper et karakteristisk smil han helst ikke vil avbilde, så han presser leppene sammen i et lukket smil til kameraet.

Han sitter på Ås stasjonskafé i Follo i Akershus. Der fisker han fram mobilen for å få årstallene riktig. Han vil fortelle om vendepunkter. Han vil forklare hvordan store endringer plutselig kan bryte seg fram i et liv som ellers har vært helt fastlåst.

44-åringen var fram til 2001 vant til et aktivt arbeidsliv som datatekniker, og var mye på farten. Men stress og helseplager gjorde at han endte opp som ufør i 2001. Like etter skilte kona seg fra ham.

– Jeg skjønner godt at hun stakk, jeg, sier han.

For Iversen var sint. Sinnet vokste seg større jo mer stillestående tilværelsen ble som ufør. Kona orket ikke mer. Men istedenfor å se innover, ville Iversen ha noen å skylde på for at livet ikke hadde gått som forventet. En tanke om at han «måtte gjøre noe, for alle andre var jo gærne», vokste fram. Så han gikk til politikken.

– I ettertid har jeg skjønt at det var fremmedfrykten som sto sterkest hos meg. Jeg gikk ikke rundt og kalte meg rasist, men det var det jeg var, sier han.

Fakta:

KNUT MEROX IVERSEN

Alder: 44 år.

Sivilstatus: Skilt. Singel.

Yrke: Er ufør, men leder i Ås SV.

Hvor er du i livet? Jeg håper jeg er på en ny begynnelse. Jeg har overlevd ting jeg ikke burde, og livet har begynt helt på nytt. Og jeg gleder meg til fortsettelsen, det er spennende å se hvor man havner.

PÅ SPARKET

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Uro. Ei historie om Norges framtid» av Bård Vegar Solhjell. Han klarer å fortelle om de negative tingene i samfunnet på en positiv måte og gi håp selv om det ser mørkt ut.

Hva er din favorittfilm?

– Det er fryktelig vanskelig å nevne bare én, men jeg må si hele «X-men»-universet. Jeg har alltid vært fan av tegneserier. I en barndom preget av mobbing var det en ting jeg kunne miste meg selv i.

Hvilken musikk hører du på?

– Elvis er hovedartisten i livet mitt og den jeg liker best å synge selv også. «In The Ghetto» er favoritten på karaokekvelder. Men jeg hører på alt fra klassisk til tung rock.

Frykt som veiviser

– Jeg har vokst opp rundt folk som ikke er veldig vennlige mot andre kulturer, for å si det mildt. Alt som var galt, ble skyldt på innvandring. Fremmedfrykten styrte og var en grei unnskyldning også for meg, siden jeg da ikke hadde ansvaret. Derfor meldte jeg meg inn i Fremskrittspartiet i 2013.

– Hva var hjertesakene dine som medlem av Frp?

– Et bedre økonomisk spillerom. Jeg ønsket meg skattelettelser, men fant fort ut at det ikke var det jeg fikk. Tvert imot fikk jeg jo bare dårligere råd for hvert år som gikk.

Å bli politisk aktiv ble et vendepunkt i livet til Iversen. Hverdagen besto av møter i lokallaget til Frp i Ås, å se på de politiske debattene som fant sted i nærmiljøet, og følge med på nyheter. Han var fornøyd med den nye tilværelsen, og følte at han utgjorde en forskjell.

– En ting som gjør det vanskelig å finne ut av hvor du hører til, er at de fleste er ganske enige i kommune­politikken. Ingen vil legge ned et sjukehjem, ingen vil legge ned en skole, sånn er det bare. Så da jeg satt med et generelt hat både til meg sjøl og hele verden, så endte jeg opp på høyresida, sier han.

Fornuftens stemme

Men det er ikke en Frp-pins mannen vi sitter foran fester til islender-genseren sin, det er SVs pins. For selv om livet tar én vending, kommer det gjerne noen flere svinger nedover veien.

En dag i 2014 havnet Iversen på sjukehus. Synet var dårlig, hendene skalv. Han ble diagnostisert med alvorlig diabetes type 2, og blod­sukkeret var så høyt at han egentlig skulle vært død.

– Jeg veit det er klisjé å si det, men det er noe med det å nesten dø, du våkner litt av det, sier Iversen.

Det var ikke så mye å gjøre på sjukehuset. Han hørte på radio. Snakket med de andre pasientene på avdelingen. Etter hvert begynte han å tenke på det enorme sinnet han hadde sittet med, og hvordan det hadde påvirket livet hans. En dag så han på NRK, hvor SVs Bård Vegar Solhjell snakket.

– Jeg husker jeg tenkte: Hvordan kan en mann som sitter på motsatt side av meg politisk, ha såpass fornuftige meninger?

Da han kom tilbake til hverdagen og Frps lokallag, var det noe som ikke stemte lenger. Tilhørigheten var borte. Det tok ikke lang tid før han meldte seg ut av partiet.

Middagsvaluta

Det er denne knekte fortanna. Den han ikke har råd til å fikse som ufør. Den er også et slags symbol på det som gjorde at pendelen svingte fra høyre til venstre så å si over natta.

– Etter diabetesen var tennene helt ødelagte. SV var de eneste som ønsket å få tannlege inn i helse­ordningen med makstak. Den forskjellen ville ha så stor betydning for meg, sier Iversen.

– På høyresida vil de ha amerikanske tilstander. Alle skal betale helsetjenester selv, og de som har mest penger, får den beste servicen. Jeg skjønte at som ufør kom jeg aldri til å ha råd til den type helsevesen høyresida ønsker seg.

Det er på tennene man ser om han er fattig, mener Iversen, og forteller at det å være ufør har påvirket selvtilliten. Han har blitt vant til å tenke på økonomien sin som antall middager. En tur på kino, for eksempel, er tre middager.

– Du eksisterer på en trygd, men du lever ikke. Du kan ikke gå på restaurant eller kino for å kose deg. Det er én ting man lærer i Norge med trygdesystemene slik de er nå, og det er at stoltheten kan du bare svelge med en gang, sier han.

Arven vi etterlater

I 2015 meldte Iversen seg inn i SV. Ansvaret ballet fort på seg: En leder tok permisjon, og Iversen begynte å hjelpe til med en del av pliktene hans. I 2016 ble han valgt til leder av Ås SV.

Én helomvending drar med seg en hel del andre også, viser det seg. Iversen har gått fra å eie «et bensin­slukende monster av en Amerikaner» til å bli togturist og arrangere samkjøring med naboene. Han har gått fra å sitte hjemme til å besøke barnehager, synagoger, arbeids­plasser, naboer. Og han har sluttet å spise kjøtt.

– Jeg kjenner veldig på lysten til å kunne utgjøre en forskjell. Jeg har ingen barn, ingen arv å gi fra meg. Min eneste arv er handlingene mine framover. Og det jeg har gjort i fortida, har bare vært negativt. Det er nå og utover som må gjelde, sier I­versen.

– Synes du det å kunne endre mening er viktig i politikken?

– I et så polarisert samfunn som vi lever i nå, tror jeg alle har godt av å observere verden i større grad før man trekker konklusjoner om den.

Iversen nevner spesielt internett som et sted der ting ser ut som en sannhet fordi man ikke trenger å være kildekritisk, og kan la være å aktivt oppsøke motsatsen.

– Jeg vil oppfordre folk til å gå rundt, snakke med folk, møte opp på en internasjonal dag, ta en tur i et tempel, besøke en barnehage. Gå rundt og prat, prat, prat, med alle disse menneskene som finnes i samfunnet vårt.

Politikkens bibelspråk

Iversen har fått mange spørsmål om hvordan han som ufør orker å være så politisk aktiv. Helsen hans forbedrer seg gradvis, men en åtte til fire-jobb er fortsatt ikke mulig.

– Men i politikken koser jeg meg, det er lysbetont og lærerikt. Pluss at jeg kan tilpasse dagen etter formen, ettersom jeg ikke er yrkespolitiker. Foreløpig.

Lokalpolitikk gir en helt egen nærhet til samfunnet du bor i, mener han. Foreslår du en økning i helsebudsjettet og det går gjennom, så ser du forskjellen. Setter du opp et fartsskilt eller får en ekstra tog­avgang i timen, så har det noe å si for alle rundt deg.

– Som lokalpolitiker ser du konsekvensene av det du gjør, både på godt og vondt.

Politikk er nemlig lettere enn de fleste tror, ifølge Iversen. Men politikere har kanskje en jobb å gjøre når det gjelder formidling.

– Jeg satt og tittet på Nasjonal transportplan her om dagen, det er jo sånn 300 sider med tuklete skrift som er vanskelig å forstå. Og den type tekst blir litt som Bibelen. Folk har lett for å klippe og lime og tolke det dit hen det måtte passe dem.

Iversen mener politikken hadde hatt godt av å være mer lettfattelig.

– Jeg tror ingen stemmer på noen som får deg til å føle deg dum. Det har vært Frps store styrke i mange år. De snakker med store bokstaver, gjør seg forståelige.

Den syngende politikeren

Nysgjerrighet har blitt den viktigste ressursen til Iversen. Han liker tanken på hva som kan skje om han hopper ut i noe. Blant annet, forteller han, har han blitt den som løper først opp til mikrofonstativet når det er karaokekveld.

– På Vinterbro, der jeg bor, har de tidvis referert til meg som «den syngende politikeren» fordi det alltid er jeg som synger først på martnaene, sier han.

Planen videre, om formen tillater det, er å satse i enda større grad på politikken. Kanskje til og med leve av det.

– Jeg kommer fra et liv hvor praten fort gikk i «nei, nå går det gærent, og nå kommer dem for å ta jobba våres». Det er ingen som vil innrømme at de kan ta feil, at det er de selv som kan mangle informasjon.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.44