Klassekampen.no
Fredag 2. november 2018
ÅPENHET
Rop uten svar
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Å være åpen om et problem er bare halvparten av handlingen. Det må også være noen der som kan ta imot det vi åpner oss om.

En ung jente legger ut en lang tekst om sin usikkerhet, fortvilelse og kvelende ensomhet på et sosialt medium. Hun sjekker responsen nesten hele tida og får en liten opptur av rundt 20 likes og fire–fem kommentarer av typen «Du er tøff», «Stå på, jeg heier på deg». Men, overraskende for seg selv, føler hun seg nesten enda mer ensom og fortvilet når responsen har stilnet. Hvorfor? Nå har hun jo vært åpen ...

Når vi snakker om åpenhet om psykisk strev, har vi lett for å glemme at åpenhet bare er halvparten av hendelsen. Setningen «Hun var åpen» mangler et ledd, ikke grammatikalsk, men psykologisk. Åpenheten mister sin mening hvis det ikke er noen der som man er åpen overfor. Hun må åpne seg for noen. Å være åpen med noe sårt og vanskelig er en avsender-handling som krever at det finnes en mottaker der, en som føler seg adressert og villig til å lytte og forholde seg til det som blir åpnet. Når vi er midt inni noe vondt og våger oss ut av vårt eget indre, er opplevelsen av å bli tatt imot helt avgjørende.

Jeg tror det er dette Adrian Lorentsson, tidligere kommunikasjonsleder i Mental Helse Ungdom, tenker på når han sier at «Den viktigste åpenheten er den som skjer her og nå, mellom to mennesker». Det var en slik åpenhet den unge jenta hadde behov for.

Åpenhet om psykiske problemer kommer i ulike former. Vi har den umiddelbare åpenheten fra en som står midt oppi lidelse, som denne jenta, og vi har den bearbeidede åpenheten fra en som forteller om tidligere lidelse, med tilbakeskuende blikk.

Det er viktig å skille mellom disse. Den bearbeidede åpenheten kan bidra til å normalisere og skape gjenkjennelse og forståelse omkring de strevsomme sidene ved menneskelivet. Slik den franske forfatteren Edouard Louis har skrevet om homofobi og ekskludering, og den norske forfatteren Olaug Nilssen om å trenge hjelp med et autistisk barn. Slik mange har skrevet kronikker og essay om svikt i samfunnet, med utgangspunkt i egne smertefulle erfaringer. For­midleren klarer seg uten den nære responsen i øyeblikket, poenget ligger mer i det å nå ut med noe viktig.

Men hva med den umiddelbare åpenheten, den som har best vilkår «her og nå, mellom to mennesker»? Den tyske filosofen Hannah Arendt skrev i 1958 følgende om det hun kalte de menneskelige anliggenders skjørhet:

«Begynnelsen er bare halvparten av en handling, fordi alt avhenger av hvordan andre responderer på våre begynnelser, våre initiativ. Vi starter en handling og er underlagt dens konsekvenser. Hvis ingen følger opp vårt initiativ, vil våre begynnelser heller ikke ‘komme til verden’. Men hvis vi starter noe, og en annen følger opp og bygger videre på initiativet, ja, da kommer vi til verden som subjekter.»

Vi vet alle hvor ensomt eller energitappende det kan føles når vi blir oversett, når det vi sier, ikke tas med i den videre samtalen, når vi ikke blir mottatt, når våre handlinger og ord ikke får noen konsekvenser, og vi dermed ikke får komme helt «til verden».

Den som er i psykologisk nød og viser det fram, trenger enda mer enn ellers å bli mottatt og fulgt opp, få hjelp til å føle seg inkludert som lidende. Det hjelper ikke å være åpen om fortvilelse, angst og annet psykisk strev, hvis det ikke er noen der som tar imot, noen som følger opp åpenheten ved å lytte, dele og holde i det som er vanskelig sammen med den som strever. Det hjelper ikke å gjøre den ene halvparten – åpenheten – hvis ikke noen følger opp med den andre halvparten – mottakelsen. Det kan faktisk gjøre vondt verre, smerten blir dobbel hvis du har formidlet noe sårt og fortsatt står alene, fordi ingen, med alvor, har kommet deg i møte. Du har forsøkt, uten å nå fram.

Å være åpen med sin umiddelbare nød på sosiale medier eller i andre medier, er risikabelt. Ikke først og fremst fordi det krever mot å åpne opp, sette ord på det strevsomme, men fordi det ikke er en dedikert mottaker der. Å være åpen på sosiale medier er litt som å rope «hjelp!» ut i et folkemengde man ikke ser eller hører, og som trolig er opptatt med sine egne ting. «Vennene» på sosiale medier er ikke dedikerte lyttere som setter av tid og oppmerksomhet til å være sammen, her og nå, med den som betror seg.

Mange vil kjenne lindring og fellesskap gjennom smile- og gråtefjes og kommentarer. Men jeg stiller meg tvilende til om dette er en sterk nok oppfølging, i arendsk forstand. Jeg er redd det gir en overflatelindring, og ikke en ordentlig deling som kreves for å komme til verden, og inn i fellesskapet, med det man har i seg for øyeblikket.

Men kanskje jeg tar feil? Mange har opplevd at det å legge ut personlige betroelser, og få respons, også om den er overflatisk, gir en følelse av fellesskap og mindre ensomhet.

Folk kan ha betydelige opplevelser av å bli umiddelbart tatt imot med sin sårbare åpenhet, nettopp på sosiale medier. Mange har erfart at deling av noe utløser personlige svar som blir til en genuin kontakt og dermed støtte. Så det kan skje på nettet også, at åpenheten ikke bare blir stående som en halv handling uten oppfølging, men at den blir fulgt opp. Det er uforutsigbart: Man kan ikke rope om hjelp på internett og regne med å bli hørt.

Når mange er til stede, som i en bygate, eller kanskje enda mer på sosiale medier, har vi en tendens til å unngå å hjelpe nødstilte, nettopp fordi det er så mange til stede. Folkemengden går forbi han som falt og ble liggende, man ser bort og later som det ikke skjedde. Tilskuer­effekt kalles dette i sosialpsykologien. Tilskuereffekten er et gruppe­psykologisk fenomen som har vært gjenstand for en god del forskning, og som viser seg i ulike kulturer. Når det er mange vitner til en hendelse, smører vi ansvaret tynt utover alle, og dermed blir hver enkelts ansvar for å tre til og hjelpe veldig lite. Kanskje er det slik at tilskuer­effekten hjelper oss til å holde verdens lidelse på avstand, vi distanserer oss og sysler videre med vårt. Men tilskuereffekten gir også skylapper og passivitet, i situasjoner som egentlig påkaller vår medfølelse og handlekraft.

Tilskuereffekten er ingen naturlov, men en klar tendens blant mennesker. Det å vite om tendensen kan imidlertid hjelpe oss til å føle oss adressert og ta ansvar der det er mulig, som når noen sklir og faller på gata: «Oi, hvordan gikk det, trenger du hjelp!?». Og mange gjør jo nettopp det, de bryr seg.

Men det er risikabelt å rope «hjelp!» til en folkemengde. Selv om tusen individer hører ropet, kan det hende at ingen føler seg adressert fordi en promille med ansvar liksom ikke maner til ansvarlig respons. Enda mer risikabelt er det når noen er åpen med sin nød på internett. Man blir tilskuer til åpenheten, mer enn mottaker av den. Og dermed føler man seg ikke adressert, man er jo heller ikke adressert. På internett er ingen forpliktet.

Et minimum av relasjon eller tilknytning i bunnen, samt å sitte i samme rom, ansikt mot ansikt (alternativt høre hverandres stemmer via telefonen), øker sjansen for at vi kjenner oss adressert av andres åpenhet. Virkelige møter mellom to, eller noen få, utraderer tilskuer­effekten.

NRK-serien «Jeg mot meg» viser fram at det hjelper å snakke med noen. Vi ser åtte ungdommer som åpner seg for hver andre, som lytter, støtter og utfordrer hverandre, godt hjulpet av psykolog Peder Kjøs. At vi også får mange betroelser, ofte i litt kaotisk og gråtkvalt form på video­snutter, hjelper oss som seere å bli kjent med ungdommene. Vi kan diskutere om videodagbøkene egentlig tipper over i en «åpenhet uten mottaker», men samtidig vet vi jo at de deler opplevelsene åpent med hverandre i gruppeterapien, altså blir de mottatt. Vi blir vitner til fullendte åpenhetshandlinger. Deri ligger seriens styrke, synes jeg.

Menneskenaturen er sånn at vi søker forbindelse med hverandre. Åpenhet for åpenhetens skyld, skaper ikke forbindelser. Åpenhet uten mottakere som er innstilt på å motta og dele, kan ende med for­sterket ensomhet: «Hvorfor svarer ingen?» Mens åpenhet overfor en mottaker som bryr seg, skaper forbindelse og muligheter for lindring og endring.

Sosiale medier har infiltrert livene til folk, og vi er helt i startgropa på hvordan vi skal håndtere de nye mulighetene for å dele. Vi trenger mer erfaring, mer refleksjon, mer forskning om hva som er nyttige rammer for åpenhet i mediene. Selv om mulighetene for kontakt og fellesskap på ett nivå er til stede, så er faren for tilskuereffekten kanskje mer overhengende. Åpenhet blir en begynnelse uten oppfølging, med forsterket ensomhet som resultat.

guro.oiestad@psykologi.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.44