Klassekampen.no
Torsdag 1. november 2018
BAKOM KATTEVIDEOENE: Vi blir så distrahert av alt vi «må» følge med på, at vi glemmer å diskutere de store spørsmålene – som hvordan vi forhindrer at dataselskaper får full kontroll, skriver Bjørn Vassnes. Her fra en presentasjon av en ny Samsung-telefon. FOTO: DREW ANGERER, AFP/NTB SCANPIX
De digitale og bioteknologiske revolusjonene vi står midt opp i kan gi nye muligheter – og større klasseskiller.
En verden søker en fortelling
Teknologien er den viktigste drivkraften i historien, men ikke alle vinner på ­utviklingen.

TEKNOLOGI

Verdens mest leste nålevende forfatter er en israelsk militærhistoriker, som skrev sin doktorgrad om middelalderske soldaters selvbiografiske fortellinger. Men det er ikke dette han skriver om i sine bøker. Der er det intet mindre enn menneskehetens situasjon fra vi ble egen art, og spesielt nå i det tjueførste århundret, det handler om. Et vanvittig omfattende og til dels overveldende tema, som han klarer å gjøre til lettlest og spennende litteratur.

Noen vil kanskje si at Yuval Noah Harari er overflatisk, fordi han skriver så enkelt og underholdende, men man skal være ganske klok for å gjøre vanskelige ting så lettfattelige.

Fakta:

Hararis visjoner:

• I den nye boka «21 tanker for det 21. århundre» drøfter den israelske historikeren Yuval Noah Harari hvordan teknologien endrer oss.

• I dag pågår det to teknologiske revolusjoner, mener Harari – den digitale og den bioteknologiske.

• Disse åpner for nye muligheter, men kan også gi nye klasseskiller. I verste konsekvens vil vi kunne få noe som ligner på to menneskearter: De forbedrede og de utdaterte.

Fugleperspektiv

Hvorfor jeg skriver om dette her i Viten? Fordi vi trenger å få et fugleperspektiv på den vitenskapelige og teknologiske utviklingen, for å se hva alle disse nyvinningene egentlig gjør med oss, og få øye på de dramatiske utfordringene de stiller oss overfor, men som vi knapt nok har tid å snakke om, fordi det er så mye annet vi «må» følge med på.

For Harari er det nemlig den teknologiske utviklingen som er den viktigste drivkraften i historien, et ståsted det faller lett for undertegnede å skrive under på: Det var steinredskapene som skapte mennesket, det var landbruket som skapte sivilisasjonen, det var den industrielle revolusjonen som skapte det moderne samfunnet og dets maktstrukturer.

To revolusjoner

Og hva mener Harari det nå er som endrer verden nok en gang? Jo, to teknologirevolusjoner som vokser sammen: den digitale og den bioteknologiske. Og mens tidligere revolusjoner gjorde mennesket i stand til utnytte naturen og dens ressurser i stadig stigende grad, er det nå et annet mål: Det er vi som gjennom teknologien endrer oss selv, på måter vi ikke har oversikt over. Mens datateknologien endrer samfunnet – arbeidslivet, demokratiet – vil bioteknologien endre kroppene våre, i en slik grad at menneskeheten kanskje om noen tiår har blitt delt i to arter.

Selv blant forskere vil nok mange være uenige med Harari om utviklingen framover, og mene han kanskje drar det litt langt, men problemstillingene han tar opp er absolutt reelle, og allerede delvis aktuelle. Det er allerede i dag slik at den digitale utviklingen gjør mange arbeidsledige – og kanskje paradoksalt nok mest i fattige land som Filippinene og Bangladesh. I slike land har de nemlig hatt mange arbeidsplasser i jobber som nå erstattes av teknologien: i klesproduksjon, call-sentre, og så videre. Heller ikke vi her hjemme har gått fri: ikke minst serviceyrker innen bank, post, lager og handel har merket dette.

Den nye underklassen

Men vi har bare sett begynnelsen, og mens det tidligere var slik at ny teknologi gjerne skapte nye arbeidsplasser til erstatning for dem som forsvant, har situasjonen etter tusenårsskiftet vært en annen, noe blant annet MIT-forskerne Brynjolfsson og McAfee har vist.

Dette har gjort at det gamle klasseskillet mellom arbeidere og kapitalister er i ferd med å endres. Vi snakker nå om «prekariatet», om de som på ulike måte faller på utsiden – med lite, usikkert eller intet arbeid, og derfor uten noen innflytelse. Og faren er at vi etter hvert får en stor ny underklasse som rett og slett er irrelevant, som samfunnet ikke har «bruk» for. De kan i beste fall håpe at samfunnet vil holde dem i live på et slags vis.

Det de derimot ikke kan håpe på, er at de vil kunne ta del i denne biomedisinske utviklingen, som vil kunne holde folk friske stadig lenger, med kunstig forsterkede kropper, noe bare de med god råd vil kunne være med på. Faren er at dette vil føre til noe mer drastisk enn et skille mellom klasser, at vi vil få noe som likner to slags arter mennesker: de forbedrede og de utdaterte.

Kontroll og eiendom

Man kan være uenige med Harari i hans spådommer – selv mener jeg han undervurderer kompleksiteten i den biologiske arven vår, og dermed hvor lett det vil være å forbedre kropp og hjerne teknologisk. Man kan også mene han legger for liten vekt på utfordringene fra klima og migrasjon. Men ikke minst når det gjelder den digitale utviklingen bør vi kunne følge ham i at det er viktig at vi nå begynner å diskutere disse spørsmålene, for eksempel hvordan vi skal kunne forhindre at noen få dataselskaper får full kontroll over både våre liv og over demokratiet. For dette er reelle problemer allerede nå. Hvem skal eie våre data – som vi i dag gir gratis fra oss? Hvem skal eie og kontrollere den digitale infrastrukturen? Hvordan påvirker den massive databruken fra tidlig alder våre barn? Når så du slike ting bli diskutert i NRKs debattprogrammer?

Problemet er ifølge Harari at de som tidligere kunne gi oss svar (om enn ikke alltid riktige) – prestene, filosofene, forskerne, politikerne – i dag er på etterskudd og minst like forvirret som oss selv. Og det finnes ikke lenger store, overgripende fortellinger som kan gjøre verden forståelig for oss, og inspirere oss til en felles innsats.

Nye fortellinger

For informasjon har vi nok av, mener han. Men vi mennesker forstår verden først og fremst gjennom fortellinger. Tidligere var det religionen, og tradisjonen, som ga oss disse, og derigjennom rammer til å fortolke virkeligheten. Så kom de politiske fortellingene, som nasjonalismen og kommunismen. Etter at disse mistet sin troverdigheten i det forrige århundret, trodde man at den liberale fortellingen var den som sto igjen.

Men heller ikke den er egnet til å møte de nye teknologirevolusjonene med. Hva betyr for eksempel menneskerettigheter som «rett til liv» i en verden der teknologien kan forlenge livet henimot evig – for dem som har råd? Hva betyr «frihet» når man aldri har hatt anledning til å utvikle sine egne, «frie» meninger, og ikke vet hvilken informasjon man kan stole på? Og når psykologien har vist at vi først og fremst tenker i flokk?

Harari kommer ikke med noen ny fortelling, som skal kunne gi svar på de nye utfordringene. Kanskje en slik fortelling ikke finnes. Men vi må i hvert fall begynne å snakke om disse tingene. Når bare kronprinsessen blir frisk, årets «Farmen»-vinner er kåret, og vi får sett gjennom alle kattevideoene på Facebook.

viten@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.43