Torsdag 1. november 2018
VIL TA ANSVAR: – Vi har opplevd at forfattere undervurderer problemstillingen og mener at fiksjonssjangeren i seg selv gir et vern, sier forlagssjef Richard Aarø i Tiden Norsk Forlag.
De største norske forlagene foretrekker egne retningslinjer framfor et felles etisk regelverk for litteraturen:
Takker nei til etikkplakat
Undersak

– Viktig debatt

I gårsdagens avis gikk flere kritikere og forfattere ut mot Tomas Espedals nyeste roman «Elsken» og dens beskrivelse av en voldtektsanmeldelse. Flere mener at passasjen framstår ensidig og litterært umotivert. De sier også at den er etisk svært problematisk, med tanke på at en kvinne har gått ut i Aftenposten og sagt at hun blir utlevert av Espedal.

Kari Marstein, sjefredaktør for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal, sier at forlaget ikke kan kommentere kvalitet eller enkeltheter i bøkene de utgir på bakgrunn av enkelte kritikeres vurderinger. På spørsmål om hvilke vurderinger forlaget gjorde av den aktuelle passasjen og om Espedal ble spurt om den var basert på en virkelig hendelse, svarer hun:

«Gyldendal er opptatt av å opptre redaksjonelt ansvarlig og ivareta god forlagsetikk. En del av dette arbeidet omfatter inngående samtaler med forfatterne om stoffet de skriver om. Disse samtalene med Espedal har i dette tilfellet ikke gitt oss noen grunn til å mistenke at passasjen omtalte en reell hendelse. Vi har følgelig forholdt oss til både manuset og den ferdige boka som fiksjon.»

Marstein skriver samtidig at «den såkalte virkelighetslitteraturen har avfødt en viktig debatt om forlagsetikk».

«Vi er åpne for at denne diskusjonen kan føre til bedre måter å forvalte forlagenes ansvar på. Her er vi lyttende og takknemlige for innspill.»

Til Aftenposten tirsdag sa Marstein at det til syvende og sist er den skjønnlitterære forfatterens ansvar å gjøre de endelige etiske vurderingene av stoffet de skriver om.

– Hva begrenser forlagets ansvar seg til?

«I tilfeller der skjønnlitteraturen ser ut til å nærme seg virkeligheten, er vi ekstra påpasselige. Vi snakker med forfatteren om det, og forsikrer oss om at vedkommende er seg sitt ansvar bevisst. I siste instans er vi avhengige av et tillitsforhold til forfatteren.

Flere norske forlag sier de har rutiner for å undersøke om forfatterne benytter seg av levende modeller. – Dette er et ansvar forlagene tar selv, sier Richard Aarø i Tiden.

Bøker

«Min kamp» av Karl Ove Knausgård. «Arv og miljø» av Vigdis Hjorth. «Historie om et ekteskap» av Geir Gulliksen. Og nå «Elsken» av Tomas Espedal.

De siste årene har vi sett flere eksempler på romaner som er blitt «avslørt» som mer eller mindre selvbiografiske. Sist ut i denne rekken er altså «Elsken», hvor hovedpersonen i kafkaske vendinger beskriver hvordan det oppleves å bli falskt anklaget for voldtekt. Mandag kunne Aftenposten avsløre at Espedal selv ble anmeldt for voldtekt for ett år siden, og at kvinnen som anmeldte ham, føler seg utlevert i romanen.

Klassekampen har bedt de største norske skjønnlitterære forlagene om å svare på hvordan de arbeider med etiske problemstillinger knyttet til bruk av levende modeller i romaner.

Svarene tyder på at forlagene har styrket sine rutiner for å håndtere manus som inneholder grove beskyldninger eller kan virke belastende på virkelige personer.

Av seks forlag som har svart, har fire innført egne retningslinjer for å håndtere slike situasjoner.

• Ingen av forlagene støtter likevel et forslag om å innføre et felles etisk regelverk, på linje med pressens Vær Varsom-plakat.

Fakta

Espedal-saken:

• Tomas Espedals nyeste roman «Elsken» ble lansert tidligere i oktober.

• Boka inneholder en passasje om en voldtektsanmeldelse som flere kritikere har stusset over.

• Tirsdag skrev Aftenposten at en kvinne mener hun er blitt utlevert i romanen. Ifølge avisa anmeldte hun Espedal for voldtekt for drøyt et år siden, men saken ble henlagt.

• I går skrev Klassekampen at flere kritikere og forfattere mener at passasjen om voldtektsanmeldelsen faller gjennom litterært.

Tilbyr berørte å lese manus

Forlagssjef Richard Aarø forteller at Tiden har en løpende dialog med sine forfattere for å avdekke eventuelle dokumentariske referanser.

– I slike tilfeller følger vi våre etiske retningslinjer, som innebærer at vi kontakter de omtalte personene – dersom de ikke blir tilstrekkelig anonymisert. De får tilbud om å lese manus og møte oss dersom det er aktuelt, sier Aarø.

Tine Kjær, direktør for skjønnlitteratur i Cappelen Damm, understreker at skjønnlitteraturen er en bred sjanger med mange variasjoner, noe som også må gjenspeiles i de etiske vurderingene.

«Vi er avhengige av å ha gode, åpne diskusjoner med forfatterne og høy bevissthet på huset rundt etiske problemstillinger», svarer Kjær på e-post.

Hun minner om at det fortsatt hører med til sjeldenhetene at levende modeller er en problemstilling i arbeidet med skjønnlitterære manuskripter, men at forlaget har egne rutiner i slike saker.

Trenger ikke «skolemester»

På spørsmål om forlagsbransjen bør samles rundt et felles etisk regelverk, svarer Tine Kjær at dette er en diskusjon som aldri har fått særlig oppslutning blant forlagene.

«Skjønnlitterære tekster forholder seg i varierende grad til virkelige forelegg. Det vil verken være ønskelig eller mulig, slik vi ser det, å skape et nedskrevet, felles regelverk. Viktigere enn én felles etisk ‘bruksanvisning’ er det bevisste arbeidet med, og dialogen rundt, konkrete utfordringer», skriver hun.

Heller ikke Richard Aarø i Tiden støtter tanken om en Vær Varsom-plakat for forlag.

– Dersom vi ser at en fiksjonstekst berører andre mennesker, så tar vi nødvendige skritt for å unngå uheldige koblinger eller rettsstridig omtale. Vi trenger ingen skole­mester-formuleringer for å bistå oss i dette arbeidet, sier Aarø.

Forlagssjef Håkon Kolmannskog i Samlaget sier at forlaget har hatt flere diskusjoner internt etter at Vigdis Hjorth ga ut «Arv og miljø», noe som førte til at forlaget innførte felles retningslinjer.

– En av konklusjonene var at våre redaktører aldri skal ha berøringsangst overfor den type problemstillinger. Det kan lett bli store ord om kunstens forrang, og tilsvarende frykt for at man skal ødelegge for den kunstneriske prosessen dersom man stiller kritiske spørsmål, sier Kolmannskog.

Han forsøkte flere ganger å nedfelle retningslinjene skriftlig, men kom fram til at det framsto som for byråkratisk og dessuten lite fruktbart.

– Å innføre skriftlige retningslinjer er ingen garanti for at slike saker blir riktig håndtert. Et forlag skal uansett måles på bøkene det gir ut, og ikke på hvilke dokumenter det har utarbeidet internt, sier han.

Oktober skjerpet rutinene

Forlagssjef Ingeri Engelstad i Oktober mener det er viktig å verne om den litterære og kunstneriske friheten, slik at skjønnlitteraturen fortsatt kan være et sted for å undersøke vanskelige spørsmål på nyansert vis.

«Når det er sagt, bør forlagsbransjen ikke ta lett på etiske utfordringer. I Oktober har vi utviklet rutiner for å møte etiske og juridiske problemstillinger som kan reises i forbindelse med utgivelse av skjønnlitterære verk», skriver Engelstad.

Ifølge Oktober-sjefen ble disse rutinene ytterligere styrket i arbeidet med utgivelsen av Karl Ove Knausgårds seksbindsverk «Min kamp», som utkom mellom 2009 og 2011.

«I flere tilfeller har etiske overveielser ført til endring av verk selv om det juridisk ikke har vært nødvendig. Min erfaring er at bevisstheten om dette er svært høy hos forfatterne, slik det også er det hos oss som jobber i forlaget», skriver Engelstad.

Også forlagene Kolon og Vigmostad & Bjørke har besvart Klassekampens spørsmål. Ingen av disse har faste rutiner for å undersøke hvorvidt forfattere benytter levende modeller i sine manus, men vurderer etikken fra tilfelle til tilfelle.

«I manus der særlig betente temaer omhandles, vil det være naturlig med grundig diskusjon for å avgjøre om innholdet er godt nok fiksjonalisert og fungerer på godt vis innenfor den litterære rammen rundt teksten», svarer Karen Forberg, sjefredaktør for norsk skjønnlitteratur i Vigmostad & Bjørke.

– Ansvaret er delt

Til Aftenposten mandag uttalte Kari Marstein i Gyldendal at det er forfatterne som til syvende og sist har ansvaret for å foreta de etiske vurderingene rundt et manus.

Tre av forlagene Klassekampen har spurt, mener at forfatter og forlag må dele på dette ansvaret. To av forlagene er enige med Marstein.

– Det er helt klart et delt ansvar, mener Richard Aarø i Tiden.

– Men forlaget er avhengig av å kunne stole på forfatteren, og kan komme i en situasjon der forfatteren ikke er ærlig og kamuflerer at det er virkelige personer omtalt i boka. Men i alle tilfeller er det forlaget som har utgiveransvaret.

Aschehoug og Kagge forlag har ikke besvart Klassekampens spørsmål om forlagenes rutiner for å håndtere etiske problemstillinger knyttet til virkelighetslitteratur.

«Aschehoug ønsker ikke å kommentere en bok utgitt på et annet forlag og finner det dermed heller ikke riktig å gå inn i noe ordskifte om denne saken nå», skriver forlags­direktør Kari J. Spjeldnæs.

kultur@klassekampen.no

Onsdag 17. april 2019
Steikende sol tilsier ikke lenger bare glade badedager, men også tørke og skogbrann. Hva er egentlig «pent» og «stygt» vær i klimakrisas tid?
Tirsdag 16. april 2019
Halvparten av abonnentene til Helgelendingen kan miste avisa med ny postlov. – Dette blir alvorlig for oss, sier redaktør Geir Arne Glad.
Mandag 15. april 2019
Skodespelarar slår ring om Eirik Stubø med støtteopprop.
Lørdag 13. april 2019
En rapport av Sigurd Høst blir brukt til å begrunne regjeringens nye medie­politikk. Selv kjenner han seg ikke igjen i Trine Skei Grandes påstand om at store områder ligger i «medie­skygge».
Fredag 12. april 2019
Norske forlag vil fremdeles ikke levere lyd­bøker til konkurrentenes strømmetjenester. – Aktørene ser seg ikke tjent med å komme til enighet, mener medieviter Terje Colbjørnsen.
Torsdag 11. april 2019
For tre år siden refset KrF og Venstre regjeringen for å sabotere omdelingen av aviser. I dag får mellompartiene selv refs for å ha sviktet papiravisene.
Onsdag 10. april 2019
200.000 lesere vil miste papiravisa som følge av regjeringens spareplan for Posten. Større aviser som Nationen rammes hardt, mens lokal­aviser skjermes.
Tirsdag 9. april 2019
Vebjørn Sand får låne kommunal kremtomt uten å betale en krone. – Udemokratisk, mener kunstkritiker Kjetil Røed.
Mandag 8. april 2019
Gyldendal får kritikk fra Utdanningsforbundets Thom Jambak for å bruke spesialskrevne tekster til nye norskbøker. Forfatter Gro Dahle fant tjue relevante norske forfatterskap på stående fot.
Lørdag 6. april 2019
Goliat forlag ut­lyser krimkonkurranse med 100.000 i premie, men prispengene er egentlig et forskudd. – I beste fall småfrekt, sier forfatter Tom Egeland.