Onsdag 31. oktober 2018
OMSTRIDT: Det kunne vært interessant å lese en god litterær skildring av det å være urettmessig anklaget for voldtekt, mener Maria Kjos Fonn. Hun er likevel ikke begeistret for Tomas Espedals framstilling i «Elsken». FOTO: KLAUDIA LECH, VG
Tomas Espedals forsøk på å skrive om å være falskt anklaget faller gjennom litterært, mener kritikere:
– En ensidig forsvarstale
Olaug Nilssen
Man må gjerne skrive litteratur fra den voldtekts­anklagedes perspektiv, mener flere kritikere. Spørsmålet er hvordan.

KULTUR

«Og noen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Jeg, for en morgen ble han oppringt av politiet uten å ha gjort noe galt.»

Med dette nikket til Franz Kafkas «Prosessen» innledes en passasje i Tomas Espedals siste roman, «Elsken», som har utløst en ny runde i debatten om virkelighetslitteratur og om forfatterens ansvar ved bruk av levende modeller.

I sidene som følger, beskriver forfatteren hovedpersonens opplevelse av å kalles inn til avhør hos politiet med beskjed om at han er anklaget for voldtekt. Flere kritikere har allerede i sine lesninger av boka pekt på det problematiske ved passasjen – også fordi den litterært framstår umotivert.

I går vedgikk Tomas Espedal i Aftenposten at hendelsen han skriver om, bygger på et reelt anmeldt forhold, og at han skrev med bakgrunn i en rykteflom som oppsto etter metoo.

«Vi var flere som var i rykteflommen, og jeg skrev for å kunne forsvare meg mot de ryktene som gikk», sa Espedal til avisa.

I Aftenpostens intervju med kvinnen som står bak anmeldelsen, kommer det fram at hun har reagert kraftig på at politianmeldelsen hun leverte mot forfatteren, nå er blitt romanstoff. Også måten han framstiller hendelsen på, er kvinnen uenig i. Hovedpersonen i romanen konkluderer med at kvinnen må være psykisk syk, og det stilles spørsmål ved motivene hennes.

Fakta

«Elsken»:

• Tomas Espedals nyeste roman «Elsken» ble lansert tidligere i oktober.

• Boka inneholder en passasje om en voldtektsanmeldelse som flere kritikere har påpekt at framstår litterært umotivert.

• I går skrev Aftenposten at en kvinne mener hun er blitt utlevert i romanen. Ifølge avisa anmeldte hun Espedal for voldtekt for drøyt et år siden, men saken ble henlagt.

En forsvarstale for Jeg

Uavhengig av om romanen bygger på en virkelig hendelse eller ikke, er denne delen av romanen problematisk stoff, mener forfatter Maria Kjos Fonn. I høst er hun aktuell med romanen «Kinderwhore», som fortelles fra perspektivet til en ung, overgrepsutsatt jente.

Fonn var også blant dem som deltok i høstens debatt om Vladimir Nabokovs roman «Lolita», hvor man blant annet spurte seg om en roman skrevet fra en overgripers eller overgrepsanklagets perspektiv også kan være god. Det kan den, konkluderte Fonn i Lolita-debatten.

Å lese en god litterær skildring av å være urettmessig anklaget for voldtekt hadde vært tilsvarende interessant, mener Fonn – men litterært er hun ikke begeistret for Espedals framstilling.

– Det er egentlig et ganske interessant perspektiv. Å bli anklaget falskt for noe kan ødelegge et liv, men for meg framstår denne delen av romanen mest som en ensidig forsvarstale. Det gjør det ganske svakt som fiksjon, og som eventuell virkelighetslitteratur er det enda mer problematisk.

– Hva er det ved teksten som får deg til å tenke på det som en forsvarstale?

– Kvinnen framstilles som upålitelig og grunnleggende ustabil, mens hovedpersonen Jeg bare er god. Espedal skriver at «Jeg var en elsker. Han hadde ingen skitne tilbøyeligheter og hadde ikke utført noe overgrep». Hvilket menneske har ingen skitne tilbøyeligheter? I resten av romanen er jo hovedpersonen nokså drikkfeldig og full av feil. Når «Jeg» er så insisterende på at han er feilfri i denne delen av romanen, framstår det mest som en hovedperson som prøver å overbevise seg selv.

– Ikke troverdig

Litterært hadde Espedal hatt en lettere jobb om han hadde latt hovedpersonen være skyldig, eller delvis skyldig, mener Fonn.

– Da ville det vært et selvbedrag til stede i teksten. I «Lolita» driver for eksempel hovedpersonen Humbert Humbert denne stadige selvrettferdiggjøringen, som også fører til at repertoaret hans gradvis øker underveis.

I Espedals framstilling møtes anklagen med sjokk. Den oppleves som «et slag mot hele Jegs vesen, mot hele hans person, mot hele hans liv og livsførsel, mot hans anstendighet og moral, mot det innerste i hans følsomhet og sårbarhet: Jeg var ikke og kunne aldri bli en overgriper», skriver forfatteren.

– Er ikke dette en sannsynlig reaksjon?

– Det er det kanskje, men litterært er det ikke så troverdig. Det er tilløp til noe interessant i måten «Jeg» føler seg mistenkeliggjort av etterforskeren på, men det som skjer med de fleste av oss som føler oss mistenkeliggjort, er at vi føler oss skyldige, enten vi er det eller ikke.

– Interessant

Fett-redaktør Hanne Skogvang, som skrev kommentaren som utløste høstens Lolita-debatt, synes Espedals roman utkommer på et interessant tidspunkt. Nylig rapporterte Klassekampen at 57 prosent av befolkningen frykter at norske menn feilaktig blir anklaget for overgrep i kjølvannet av metoo. Nervøsiteten for det Espedals hovedperson utsettes for, vil mange kjenne seg igjen i, tror hun.

– Det er interessant at hovedpersonen så tydelig ikke identifiserer seg som en overgriper. De færreste menn gjør vel det, og likevel vet man at så mange som én av ti kvinner oppgir at de har vært utsatt for en eller annen form for seksuelt overgrep. Det tilsier nok at noen av overgrepene begås av menn som ikke ser på seg selv som overgripere, sier Skogvang og legger til at det at man ser på seg selv som en «elsker», ikke betyr at man ikke kan komme til å skade noen.

– Jeg har ikke noe problem med at forfattere skriver fra et slikt perspektiv. Men det er vanskelig å bare se dette som et litterær diskusjon når det er en virkelig person som føler seg uthengt for å komme med falskt vitnesbyrd.

Står med kvinnen

På Facebook skriver forfatter Olaug Nilssen at hun «står med kvinnen» i denne saken. Espedal er blind for sin egen posisjon, mener Nilssen.

– Han har mulighet til å gi ut en bok og offentliggjøre en versjon av det som skjedde. Maktforholdet er veldig skeivt, sier hun.

– Espedal sier at passasjen er basert på flere faktiske hendelser, og at det er ingenting i romanen som peker spesifikt mot denne kvinnen?

– Jeg mener at kommentaren om at han gjør dette for å få slutt på ryktespredning, slår den uttalelsen i hjel. Hvis ryktene går ut på at han er anmeldt for voldtekt, og han bekrefter det i roman og intervju, hjelper det ikke at episoden er satt sammen av mange forskjellige hendelser. Han presenterer én versjon i offentligheten, som han har tilgang til på en helt annen måte enn kvinnen.

Nilssen mener at passasjen om voldtektsanmeldelsen i romanen, er provoserende.

– Den behandler en alvorlig hendelse sett fra én side og bare med utgangspunkt i at jeg-et er krenket, sier hun.

– Espedal mener seg utsatt for en falsk voldtektsanklage. Skal han ikke som forfatter kunne skrive om en slik erfaring?

– Jo, og når det gjelder virkelighetslitteratur, må en bedømme hvert enkelt tilfelle for seg. Jeg skal ikke fradømme ham retten til å skrive om det. Men summen av denne sekvensen i boka, som jeg oppfatter som ensidig og selvrettferdig, og intervjuet i Aftenposten, gjør at jeg ikke sitter igjen med en stor litterær opplevelse, men med et sterkt ubehag.

Nilssen trekker en parallell til Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø» fra 2016, som ble beskyldt for å rette en overgrepsanklage mot en virkelig person.

– Det er en grundig roman som snur og vender på alle perspektiver. Slik jeg leser den, er den ikke en anklage, men en undersøkelse av det umulige i å prøve å ta et oppgjør med sin overgriper. «Arv og miljø» viser at det aldri finnes bare én versjon.

Verre enn Hjorth

Det er vanskelig å lese Espedals bok uten å begynne å stusse over at det plutselig dukker opp en voldtektsanmeldelse, sier Aftenpostens litteraturkritiker Preben Jordal. I sin anmeldelse av «Elsken» påpekte han at passasjen framstår som et umotivert, intenst sidespor.

Som Maria Kjos Fonn er Jordal klar på at teksten er problematisk også fra et litterært ståsted.

– Uavhengig av om hendelsen har sin rot i virkeligheten, så er dette forløpet nedrig turnert, også litterært. Hovedpersonens versjon er at han var forelsket i denne kvinnen, og at de elsket sammen. Forklaringen på hvorfor hun nå anklager ham for å ha voldtatt henne, må etter hans syn være at hun har psykiske problemer. Litterært gjøres det ingen forsøk på å forstå eller anerkjenne kvinnens perspektiv. I stedet får vi en høystemt festtale om hvordan han gjerne vil bli oppfattet.

Etter at Espedal har vedgått at episoden er en del av hans virkelighetslitterære prosjekt, mener Jordal det er enda mer problematisk.

– Etter mitt syn er dette drøyere enn noe Knausgård noensinne har gjort i litteraturens tjeneste, eller Vigdis Hjorth. Hvor klokt er det å bruke en roman til å prøve å reinvaske seg, som et partsinnlegg i en juridisk sak? Hvorfor gjør han dette? Ingen ville ha stusset hvis det hadde vært utelatt. Hvorfor har ikke forlaget grepet inn? Finnes det ingen voksne mennesker som kunne ha advart ham om hvordan dette ser ut?

Blant kritikerne som har skrevet om «Elsken», er det Bergens Tidendes Erlend Liisberg som har vært tydeligst i å hevde at Espedals roman er etisk problematisk.

– Ekstremt uklokt

«For det første fordi Espedal forteller om og dermed offentliggjør private ting fra kvinnens liv og historie, som han ikke har noen rett til å dele. For det andre benytter han seg av en klar maktposisjon, ved at han er forfatter med fullstendig kontroll over den eneste versjonen som kommer ut til leserne,» skrev Liisberg, som pekte på at kvinnen vanskelig ville kunne ta til motmæle.

– Jeg har håpet at det vil bli reist en prinsipiell debatt om det Espedal gjør. Det er ingen enkel debatt, og jeg var selv i tvil om jeg skulle bidra til å gi saken mer oppmerksomhet enn nødvendig ved å skrive om det i anmeldelsen. Men det var et såpass unødvendig grep, som absolutt ikke tilfører romanen noe litterært, mener Liisberg.

– Skal man ikke skulle kunne forsvare seg dersom man anmeldes for voldtekt, og mener man ikke har gjort noe galt?

– Det må man kunne, og jeg forstår behovet. Men romanformen er veldig lite egnet til et personlig partsinnlegg av denne typen. Selv om Espedals hovedperson på et sted i romanen hevder at han er offeret i denne saken, er det nok en annen person der ute som like mye vil føle seg som et offer.

Litteraturanmelder Cathrine Krøger i Dagbladet reagerte på sin side ikke spesielt på passasjen om voldtektsanmeldelsen da hun leste «Elsken». I sin anmeldelse trillet hun terningkast fem.

– Det er en brutal roman med et brutalt tema, og jeg tenkte på den sekvensen som en slags parentes, som verken styrket eller svekket boka, sier hun.

Lesningen hennes endrer seg imidlertid etter Espedals uttalelse til Aftenposten om at han skrev for å forsvare seg mot rykter.

– Han skulle holdt kjeft, sånn som Vigdis Hjorth. Nå kan man lett lese boka som et forsvarsskrift mot én alvorlig anklage og tenke at resten bare er litterær innpakning. Det gjør boka mer problematisk, og Espedals motiver ganske ulne.

Klassekampen gjorde i går flere forsøk på å komme i kontakt med Tomas Espedal uten å lykkes. Klassekampen har også vært i kontakt med kvinnen som sto bak anmeldelsen av Espedal, som ikke ønsker å si noe mer om saken.

kultur@klassekampen.no

Tirsdag 20. november 2018
Spartacus-sjef Per Nordanger mener vi har hatt en overproduksjon av sakprosa de siste årene, og at flere forlag kan bli nødt til å kutte titler.
Mandag 19. november 2018
Ved å øke sine egeninntekter har de statseide teatrene kompensert for kutt i offentlig støtte. Men de kunstneriske ambisjonene vil snart bli skadelidende, hevder teatersjefer.
Lørdag 17. november 2018
Statlige teatre har økt sine egeninntekter, selv om de får mindre i offentlige tilskudd. Høyre jubler, mens SV mener tallene i rapporten gir et misvisende bilde.
Fredag 16. november 2018
– Det har aldri vært mindre grunn til å rehabilitere Alf Larsen, sier litteratur­forsker Tore Rem. Han reagerer på Forfatterforeningens unnskyldning til den omstridte poeten.
Torsdag 15. november 2018
Det er viktig at den hegemoniske historiefortellingen om jødeforfølgelsen i Norge blir utfordret, mener Irene Levin.
Onsdag 14. november 2018
Er 10.000 kroner i statsstøtte per avisabonnement for mye? Nei, sier sjefredaktøren i Helgelendingen, og får støtte fra KrF og Senterpartiet på Stortinget.
Tirsdag 13. november 2018
25.000 abonnenter kan miste papir­avisa dersom regjeringen går for et kompromissforslag som mediebransjen selv har spilt inn.
Mandag 12. november 2018
Litteraturprofessor Marianne Egeland mener det er vanskelig å se hvem som fører ordet i høstens kjendis­bøker.
Lørdag 10. november 2018
Etter en storstilt digitalisering av skolen er Bærum kommune klar for neste skritt: kutt i skolebibliotek­tjenesten.
Fredag 9. november 2018
Sentrale personer i motstandsbevegelsen ble varslet om deportasjonen av de norske jødene høsten 1942, men varslene ble ignorert. Det viser Marte Michelet i boka «Hva visste hjemmefronten?».