Klassekampen.no
Mandag 29. oktober 2018
Verden i Norge

Kommentar

Først het det Verden i Norden fra 1994 av, så Oslo World Music Festival fra 2002 av, og fra og med i fjor: Oslo World – arrangert for 25. gang rundt omkring i hovedstaden denne uka, fra 30. oktober til 4. november, med seminarprogram, utstillinger, filmer, danseforestillinger og en rekke konserter på Folketeateret, Kulturkirken Jakob, Riksscenen, Rockefeller, Cosmopolite, Victoria Nasjonal Jazzcene, Blå og så videre. Og enda en gang med et godt og interessant musikkprogram for dem av oss som har likt å rote i platebutikkenes World Music-hyller opp gjennom årene.

Samtidig som navneskiftet fra Oslo World Music Festival til Oslo World også signaliserer noe mer – om gamle merkelapper som ikke sitter like godt lenger, hvis de noen gang satt, og med blikket rettet utover; mot variasjon, mot «kvalitetsmusikk fra hele verden, med et spesielt fokus på Afrika, Asia, Midtøsten og Latin-Amerika», som det heter seg på festivalens nettsider.

En litt for vanlig misoppfatning av Oslo World og liknende festivaler rundt om i Europa, vil ha det til at de presenterer ymse typer folkemusikk fra land i sør. Som i beste fall er reduserende, men vel så ofte direkte feil. Ta bare headliner og Musikkmagasinets cover-kvinne Fatoumata Diawara, som riktignok har sine klare røtter i Mali, men med et musikalsk uttrykk som rommer mer og baker inn elektroniske elementer og hva Aslaug Olette Klausen i sitt intervju med Diawara på side 4 og 5 omtaler som «soulpop».

Slik er det også med fransk-kubanske Ibeyi og deres afro-kubanske downtempo-R&B, som det er med Bombinos velklingende ørkenblues, som det er med brasilianske Bixiga 70 og deres inspirasjon fra Fela Kutis afrobeat. Eller som det er med den faktisk multimediale fusionmusikeren Chassol, som har en fot i alt mulig, inkludert samtidsmusikken og samarbeider med Frank Ocean og Phoenix.

En klassisk verdensmusikkproblemstilling handler om hvorvidt artisten har tilpasset låtene sine for et vestlig publikum eller ei, i en slags autentisitetsjakt der opprinnelig er bra. En problemstilling som egentlig alltid, men i hvert fall akkurat nå virker fullstendig avleggs. Med blikket på den mest spennende delen av årets Oslo World-program, er sammensmeltning nøkkelordet.

Godt eksemplifisert av konserten jeg selv ser mest fram til: Meridian Brothers på Blå fredag. Eblis Alvarez’ prosjekt viser nemlig med all tydelighet hvordan en på mange måter mindre verden flytter musikken framover, i et rasende tempo: utdannet i København, inspirert av Björk og Radiohead, med trad-instrumenter og «found objects» på en grunnmur av kolombianske musikktradisjoner og ikke minst, slik jeg hører det, den fortsatt friske brasilianske tropicalia-revolusjonen fra femti år tilbake.

Meridian Brothers er på Soundway Records, et av få pålitelige plateselskaper som fortsetter å vise vei i verdens musikkjungel. For med mer strømming og en annen plateøkonomi, så faller en del viktige formidlere fra. Som er nok en grunn til å berømme Oslo World og hva de representerer – gode veivisere får vi aldri nok av.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.42