Klassekampen.no
Mandag 29. oktober 2018
SJØKRYSNING: Sjø og is spiller en viktig rolle i islandske sagaer, ikke minst som hinder for reiser og ekspedisjoner. De første nordmennene som dro til Island krysset også urolige sjøer. ILLUSTRASJON: «NORDMENNENE LANDER PÅ ISLAND» AV OSCAR WERGELAND, WIKIMEDIA COMMONS
Snévetr og jökulvetr, våte somre og somre uten gress: De islandske sagaforfatterne skrev også om klimaet.
Når vi snakker om været
VULKANSK LANDSKAP: Islandskart av Abraham Ortelius, ca. 1590.
Hva kan de islandske sagaene fortelle oss om været i norrøn middelalder? LALDER

Været er et viktig tema, i hvert fall i disse klimakrisedager: Et favorittema for småprat, et fast innslag på nyhetene og et motiv for kunstnere og forfattere. Men har det alltid vært slik? Vi har dessverre ikke noen direkte kilder til hverdagssamtaler om været fra norrøn middelalder, men været blir absolutt omtalt i mange forskjellige historiske og litterære kilder. Dette er hovedtemaet for en ny bok om været i islandske sagaer («The Weather in the Icelandic Sagas. The Enemy Without») av historiker Bernandine McCreesh.

Drivis og svømmeturer

Forskere er nok uenige om norrøn litteratur kan brukes som en troverdig kilde til været. Noen synes kildene er fullstendig upålitelige, mens andre leser korte anekdotiske fortellinger i sagaene – for eksempel om en mann som svømmer ut i havet for å få tak i en værbukk på en liten øy i nærheten av Grønland – som kilde til å beregne havtemperaturen på denne tiden. Om vi inntar et ståsted midt imellom disse to tolkingsmodellene, kan vi se på noen eksempler på hvordan været omtales i forskjellige norrøne kilder. Disse kildene forteller noe om hvordan folk tenkte om været, og dermed også om menneskets ståsted i økosystemet.

I «Landnåmabok», som ble skrevet ned på slutten av 1000-tallet og som forteller om bosettingen på Island, finnes det lite om været. Men snø og is nevnes, som for eksempel i fortellingen om hvordan landet får sitt navn. Navnet Island knyttes til Floke Vilgerdsson, som er en av de første som utforsker øya. Han skal ha seilt til Island omtrent år 865, og på våren, fortelles det, klatret han opp til toppen av et fjell. Nordover og forbi flere isdekte topper så han en fjord full av drivis. Dermed ble øya kalt Island. Forskere som Neville Brown argumenterer for at selv om denne perioden var unormalt varm, var det ikke uvanlig at det var drivis ved øya.

Vær-annaler

Fra det tolvte århundre finnes det forskjellige islandske annaler som nevner været, som for eksempel Annales regii, Skåholt-annalene (hvor det mangler informasjon om 1013-1180) og Oddaverja-annalene, som dekker forskjellige deler av landet. Disse kildene nevner dårlige vintere – 1078 var det «snévetr» (snøvinter); 1134 var det «múgavetr» (vill vinter); 1202 var «frostvetr» (frostvinter) og 1291 var det «jökulvetr» (bre-vinter). I 1197 var det «íss míkill» (mye is) og 1197 var vinteren særlig dårlig med mye is: «óolld mikil ok íslog».

Noen ganger var vinteren så dårlig at den forhindret folk å dra til kirken på selveste julaften, hvilket ifølge Annales Regii skjedde i 1104. «Sykdomsvintre» (sóttarvettr) nevnes i 1152, 1181 og 1192, og tap av husdyr på grunn av dårlige værforhold og utilstrekkelig med mat nevnes i 1186–87. Somrene er heller ikke alltid gode, og vi hører om våte somre som i 1211, og somre uten mye gress som i 1181. Noen ganger fører mye vann og rein til flom som i 1199, og til og med til skipsforlis som i 1234. Noen ganger omtales sommeren som dårlig for reising, som i 1209.

Havet frosset over

Noen ganger omtaler annalene ekstreme værsituasjoner til og med i utlandet. I 1047 var vinteren for eksempel så kald at det sies at havet frosset over og ulver krysset over isen mellom Norge og Danmark.

I 1275 nevner alle tre annalene at det var voldsom haglstorm i Trondheim. I 1306 var det visst et tungt og kaldt år i mange deler av Europa – det var kuldegrader i både Frankrike og Tyskland, havet mellom Norge og Danmark frøs igjen, og det var massiv drivis ved nordkysten av Island nesten hele sommeren. Man kan spørre seg om de som skrev ned i annalene så tendenser til at klimaet ble dårligere og at Den lille istid kom nærmere og nærmere.

Kulde, ikke frykt

Det trettende århundre – og været da – beskrives i andre kilder, som for eksempel sagaer om islandske biskoper eller i Sturlungasaga, som er en samling av samtidssagaer skrevet på samme tid som de beskriver, og som ble samlet til en samling rundt år 1300. Der hører vi også om dårlige vintre og våte somre, men noen av sagaene, som for eksempel «Þórðar saga kakala», forteller også om menneskenes opplevelse av kulde. Vi leser om seks hundre menn som havner i dårlig vær og striregn; de blir ikke bare gjennomvåte, men utslitte av kulden. Noen anbefaler mennene å ta av seg våpnene og bryte med hverandre for å holde varmen, men mange er så kalde at de ikke klarer å holde våpnene sine. Forfatteren forteller at noen av mennene til og med dør, mens andre blir merket for livet.

I en annen del av Sturlungasaga fortelles det om en mann som hakker tenner – men det er på grunn av at han fryser, og ikke av frykt, poengteres det av forfatteren. En annen historie handler om en man som er så kald mens han gjemmer seg i en stor beholder full av myse, at veskens overflate dekkes av ringer.

Det er også påfallende hvor ofte dårlig vær blir nevnt på grunn av de dårlige reiseforholdene det skaper – is og kulde, regnstorm og snøstorm, tåke. Noen ganger stopper været planlagte ekspedisjoner, mens andre ganger tillater snø og is reiser gjennom områder som ikke er lett tilgjengelig gjennom sommeren.

Guds vær

Felles for alle menneskene som beskrives i disse kildene som påvirkes av tøffe værforhold – uansett om det var en individuell kamp for å holde kroppsvarmen, dårlig mattilgang for seg selv og dyrene, eller uventende reiseforhold – er at de alle kunne be til Gud, som naturligvis var den som hadde kontroll over værforholdene. I noen av sagaene ber folk Gud om å roe ned stormer, og ønskene oppfylles av og til, som for eksempel i «Þórðar saga kakala». Andre ganger gjelder det å gi løfter, som for eksempel i «Íslendingasaga»: etter en veldig tøff vinter da mange har måttet slakte sine dyr på grunn av hungersnød, bestemmer høvdingen Gizurr at hele landet vil faste før helgendagen av Sankt Olaf. Like etter det blir været bedre, forteller forfatteren. Biskopen gjentar løftet på første påskedag, og da blir været bedre igjen.

stefka.eriksen@niku.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.42