Klassekampen.no
Mandag 29. oktober 2018
DEN KVINNELIGE HENDRIX: Som Diawara kaller seg selv i et lattermildt øyeblikk – her fra en konsert i Berlin i august. FOTO: ANDREA FRIEDRICH/REDFERNS
Nok å si: Om å være skuespiller og musiker, om kvinner i Afrika og om de milde melodiene som kommer direkte fra Gud.
Mye mer enn musikk
Maliske Fatoumata Diawara vil endre verden, med låter hun mener har større kraft fordi de er laget av en kvinne. Torsdag denne uka spiller hun i Oslo.

Intervju

– Jeg våknet opp midt på natten. Jeg var rasende. Men jeg ville ikke skrike. Jeg måtte være rolig og synge. Lage en søt melodi, og drepe dem med den, sier Fatoumata Diawara, over telefon fra Paris.

Den Oslo World-aktuelle artisten forteller om hvordan en tekst kom til henne. Men det er også slik hun tenker om musikken sin. Hun kjemper, men slett ikke som en mann.

– Jeg sier til meg selv: Du har mildheten og du har sinnet, du har kraftfullheten og du har ømheten, du besitter begge deler, som kvinne. Bruk denne kraften til å lage sterke, varme melodier. Det er sånn jeg gjorde det på førsteskiva, og sånn jeg har gjort det nå. Jeg balanserer.

Førsteskiva er for øvrig «Fatou» fra 2011, som ga den da 30 år gamle Diawara et internasjonalt gjennombrudd – uten å heve stemmen. Hun er bevisst på at hennes egen bakgrunn gir henne all verdens grunn til å både rope og hate gjennom musikken. Men hun vil ikke det. Hun liker ikke vold, og vil ikke være bitter, hun vil tilgi dem som gjorde henne vondt. Og for å kunne tilgi trenger hun det milde, det søte.

– I denne sinnssyke verden som vi overlater til våre barn prøver jeg å være deres stemme. Kvinnenes stemme. Stemmen til dem som kanskje ikke kan snakke for seg selv. Og derfor har jeg en masse å si.

Fakta:

Fatoumata Diawara

• Malisk sanger, låtskriver og skuespiller født i Elfenbenskysten og bosatt i Frankrike.

• Albumdebuterte med «Fatou» på World Circuit i 2011 og møtte kritikernes hyllest. «Fatou» ble årets album i bl.a. Sunday Times det året.

• Slapp sitt andre album tidlig i sommer, «Fenfo» med den engelske undertittelen «Something to Say».

• Er et av toppnavnene på festivalplakaten når Oslo World går av stabelen denne uka.

Hun snakker om sitt nyeste og andre album «Fenfo», utgitt i juni, som oversatt betyr: noe å si. Tematikken spenner fra kvinnekamp til kamp mot slaveri, fra menneskerettigheter til drømmen om et stoltere fremtidig Afrika. Melodiene er varme, i spennet mellom myk ørkenblues og bevegelig soulpop. Det er innslag av elektronika, men hovedsakelig er det akustiske strenger det spilles på, cello og gitar fra vesten, kora og ngoni fra hennes egne hjemtrakter.

Sangeren, låtskriveren, musikeren og skuespilleren Diawara ble født i Elfenbenskysten, av maliske foreldre, som sendte henne «hjem» til Mali for disiplinens skyld, før hun på slutten av nittitallet valgte å bosette seg i Frankrike og på egen hånd starte på sin kunstneriske karrierevei, fortrinnsvis innen skuespill. Først på scenen og i film, før hun senere plukket opp gitaren og lærte seg å spille i forkant av World Circuit-debuten for sju år siden.

– Jeg har så mange ting å si om fred, om kjærlighet, om hvordan vi mennesker – nå, i dag – kan og må lære å akseptere våre forskjeller. Vi må se at ulikheter er et gode, ikke et problem.

Musikken betyr mange ting for henne. Hun er en kvinne som har kjempet for å få sin frihet, og denne friheten vil hun også at andre skal få ta del i, gjennom musikken. Hun har tro på at kunsten kan endre verden.

– Når jeg skriver nå, så skriver jeg ikke lenger bare for meg selv. Jeg skriver først for meg, selvsagt, for å opprette en genuin kontakt mellom meg og mitt publikum. Derfor må jeg fortelle om meg selv, min sannhet, min bakgrunn, min historie. Og gjennom det vil jeg forsøke å formidle noe som kan redde andre kvinner – og deres barn, understreker hun.

– Jeg vil at musikken min skal endre den nye generasjonens mentalitet. Og jeg tror at gjennom musikk kan også den eldre generasjonen lære og aksepter endring. Bare tenk på kjønnslemlestelse av jenter; det er veldig vanlig i nesten hele det muslimske Afrika.

Og nettopp kjønnslemlestelse synger Diawara om, blant annet i sangen «Boloko». Og det at hun som kvinne, kunstner og musiker tar opp slike temaer mener hun er ekstra viktig. Særlig siden hun nå har kommet så langt i karrieren at hun har en mulighet som mange andre kvinner ikke har, fordi de må bruke all tid på å overleve i mennenes verden.

Dette betyr ikke at hun ikke har møtte motstand. Svaret er et rungende JA på spørsmålet om det er vanskelig å være kvinne og musiker i dag. Men også at det var verre før. Hun har kommet seg over «broen», som hun kaller det – den hun har sett så mange kvinner bli stående fast på. Hun har faktisk kommet så langt over broen at hun er en av de første afrikanske kvinnene som gjør en skikkelig rockesolo på scenen. Latteren runger mens hun demonstrer lyden over telefonen, og leker med tanken på å bli den kvinnelige Hendrix.

Men hun legger heller ikke skjul på at hvor mye det har kostet å komme dit hvor dette er mulig for henne. Hun har ikke hatt noen familie i industrien som har kunnet løfte henne. Hun har kjempet seg frem, selv. En dag skal hun skrive bok om det ...

– Nå kan jeg si: Jeg har gjort det. Så nå kan jeg hjelpe andre. Det er ikke ofte kvinner snakker om seg selv. Men jeg er en survivor, jeg skriver mine egne sanger, og gjør 80 prosent på skiva selv. Jeg kan gjøre andre ting enn å synge «meg meg meg, se på meg og mitt blonde hår». Tida for sånt er over. En kvinne må kunne snakke om sine egne problemer i dag, om vi vil ha endring. Tida er inne for det.

De resterende 20 prosentene av musikken gjøres av folk hun har samarbeidet med lenge, og turnert med. Hun har i tillegg stått på scenen med store musikknavn i løpet av de siste årene: blant dem hennes mentor Oumou Sangaré, Damon Albarn, Bobby Womack, Rokia Traoré og selveste Paul McCartney.

– De har betydd masse for meg. Når du er fysisk sammen med noen, og deler musikken, blir det en del av deg. Det er kanskje noen som kan samarbeide uten å bli «smittet», men jeg er veldig sensitiv; jeg drømmer musikk, røyker musikk og spiser musikk. Når jeg jobber med noen drikker jeg det, og når det er drukket, har jeg den følelsen med meg for alltid, humrer hun, før hun understreker at hun også alltid tørster etter å lære mer.

Det er for øvrig ikke bare kvinne- og barn-problematikken som står henne nær. I låten «Djonya», som betyr slaveri, er det salg av mennesker hun tar opp. Og hun legger lite imellom, verken i sangen eller den tilhørende musikkvideoen som kom like før jul i fjor.

– Jeg hater når noe er urettferdig. Det er for galt at du kan ha problemer som slaveri i Afrika. Ser du på videoen, så sier jeg klart fra til disse mennene: stopp dette tullet. Vi har andre utfordringer å bruke tida på, det her er middelaldersk. Stopp hva dere gjør mot mine brødre og søstre.

– Musikken er mitt våpen. Og musikk har større kraft når den lages av en kvinne, for det gjøres ikke ofte. Det er bedre når kvinner sier stopp. Det er vår rolle som mødre, å oppdra, og å si stopp. Så for meg er det helt normalt å skulle si fra til ignorante menn, sier hun, med en oppgitt latter, og tilføyer:

– Det er jo sant. Vi har bedre ting å gjøre enn å slåss oss imellom. Det er på tide å se framover og ikke bli bakstreverske, nå som det skjer så mye annet positivt i Afrika.

Til tross for engasjementet er det ikke nødvendigvis tekstene som kommer til henne først. Som regel er det melodiene. Det gjør imidlertid ikke ordene mindre viktige, særlig fordi hun har valgt å synge på det maliske språket bambara.

– Musikken min har mange sider. Det viktigste er at alle, uansett, kan få en følelse av stemmen min. Jeg vil ha lytteren nær, jeg vil røre publikum. Jeg vil at du skal kjenne min sjel, for dette er min blues. Vi skal nemlig snakke sammen sjel til sjel. Og den raskeste veien for meg å komme dit, er å skrive og synge på bambara – et språk som har bluesen i seg. Jeg kan synge på engelsk og fransk, men de språkene forteller ikke om meg. Selve betydningen av sangen er for øvrig det tredje viktigste. Begynnelsen er melodien – alltid.

Dette personlige elementet ved formidlingen er noe hun gjentar ofte i løpet av samtalen. Det er de gangene hun snakker saktere, legger den ofte sprudlende stemmen i roligere folder, som for å være sikker på å bli forstått.

– Jeg elsker å være skuespiller. Det med å gå inn i forskjellige roller, hver gang. Musikk er annerledes. Musikken er deg. For meg er film lett. Noen andre skriver det, noen andre regisserer. Men albumet mitt har mitt ansikt. Det er tyngre, og det er større enn skuespill.

– Det å gå på scenen, som artist, er for meg som å gå inn i en kamp, inn i ringen, sier hun og ler igjen:

– Jeg er ikke sjenert. Jeg har tro på det gode i mennesket, og stoler på mitt publikum.

Og noen frykt for at publikum ikke skal forstå budskapet hennes, når hun synger på et språk få utenfor Mali behersker, har hun heller ikke. Snarere er det motsatt:

– Språk er veldig viktig for å holde musikken ekte. Når jeg synger på bambara, så synger jeg Afrika. Og det er viktig å vise fram dette vakre språket. Det kan også gjøre deg friskere, rett og slett hele menneskesinnet. Det å høre på musikk hvor du ikke forstår meningen i ordene er veldig sunt for hjernen. Du kan knytte deg direkte til melodiene. Og melodiene kommer direkte fra gud.

musikk@klassekampen.no

Fatoumata Diawara spiller på Cosmopolite i Oslo torsdag 21.00.

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.42