Klassekampen.no
Mandag 29. oktober 2018
IGLESIAS-INSPIRERT: Riktignok bare i navn, ikke i uttrykk – her er Aiming for Enrike live i London nylig. FOTO: ADAM JAMES
Segway Nation Army: Aiming for Enrike på tomannstokt til Storbritannia; hjem igjen med nye venner og kattepiss i skoa.
Veien er målet
Vi hang oss på Aiming for Enrike fra Bristol til London – på turné uten glamour, med mye annet. Det er fortsatt en lang vei til toppen, som AC/DC sa.

Reportasje

– Vi har ingen forventninger til denne turneen, sier gitarist Simen. Vi tar det som det kommer.

Aiming for Enrike er Simen Følstad Nilsen og trommis Tobias Ørnes Andersen, som møttes i Oslo i 2009 da de begge studerte ved NISS. Gutta ble den gang inspirert av trønder-duoen Monolihtic, med trommis Kenneth Kapstad og gitarist Stian Westerhus. Kult, dette kan vi også gjøre, vi kan også lage tomanns-støy og masse lyd, ble Simen og Tobias enige om. Midt i blinken, i trådkorset, hadde de såpesangeren og Latino-pop-kongen Enrique Iglesias, nærmest som et spøkefullt mål – Aiming for Enrike. Alt kan bli bedre enn det han lager, var visstnok grunntanken bak.

Simen har spilt og spiller i flere band og prosjekter, men han sluttet nylig som gitarist i profilerte Honningbarna. Tobias har bakgrunn fra tung prog-rock og metal-verden, spilte i bandet Leprous og har spilt med Ihsahn fra Emperor. Han er fortsatt med i Shining, det apokalyptiske jazz-metal-bandet til Jørgen Munkeby, men etter den forestående Europa-turneen til Shining i november, slutter han i bandet. Uten at det ligger noen dramatikk i det.

– Jeg er bare ikke så opptatt av den type musikk lenger. Nå har vi plutselig tid til å spille, til å legge opp turneer uten å ta hensyn til at det skal passe inn med alt det andre, sier Tobias. For målet er å ha enda mer tid til Aiming for Enrike.

Fakta:

Aiming for Enrike

• Instrumentalduo fra Oslo bestående av Simen Følstad Nilsen og Tobias Ørnes Andersen, som ifølge Wikipedia spiller «progressiv fuzzpop», men som ifølge andre spiler «matterock».

• Har sluppet tre studioalbum siden oppstarten i 2011: «Mao Miro» (2012), «Segway Nation» (2016) og «Las Napalmas» (2017).

• Avsluttet nylig en turne i Storbritannia og spiller på Vulkan Arena i Oslo lørdag 3. november sammen med trioen Deathcrush.

Det passer godt at instrumentalduoen åpner turneen i Bristol, som også er kjent som hjembyen til animasjonsstudioet Aardman Animation (kjent for «Wallace and Gromit», med mer). For Aiming for Enrike spiller i høyeste grad en form for lekkert animert musikk. De spiller fuzza pop, de spiller utagerende rock, de spiller en salig blanding av mye, der de bølger gjennom lydlandskapet på en spretten og leken måte. De tøyer og strekker den musikalske strikken, lar den spinne og vibrere, men ryker den aldri.

Aiming for Enrike ankom Bristol via Skottland, der de hadde møtt det skotske teamet, øvd inn utstyr og ny lydmann før de tok den lange bilturen sørover. På blackbox-bakrommet til baren The Crofters Rights, som ligger i det stadig mer hippe/kreative Stokes Croft-området litt nord for sentrum av Bristol, møter de et engelsk publikum for første gang. En liten flokk tilskuere sjekker nysgjerrig ut den norske duoen – og bandet imponerer og innfrir til de grader med sitt øsende turbo-driv. Passende nok når de spiller i en bar som ligger rett ved brakklands-området Turbo Island.

De er et fascinerende skue, og det er lett å bli sugd inn i deres rytmiske lekenhet og kompromissløse krumspring. Med en energisk Tobias over trommene, og med Simen ofte krumbøyd eller knelende over et titalls effekt-bokser og loop-pedaler, der han maner frem lag på lag med gitar-, synth- og basslinjer i en lekker miks. Aiming for Enrike spiller assosiativ og pulserende musikk hvor låtene kan ta deg dit du ønsker. Selv om låt-titler kan lede tankene til den japanske forfatteren Haruki Murakami (som «Ushikawa» og «Nakata Johnny Walker») eller til tv-serien «Futurama» («Nibblonian Car»), sprinter de i en annen låt videre inn i idrettens skyggesider: «Marion Jones» var friidretts-dronningen som løp seg fra heder og ære i en sky av doping. Låten med samme navn er en rekke frenetiske og energiske hooks og uppercuts til haka, for å lefle med sports-metaforer.

De har låter og partier som slår hardt som knyttnever mot salen, mot øregangene, men de har også milde temaer i kontrast til det brutale. Aiming for Enrike evner å sjonglere flere sjangre på en gang, og er mer enn «matte-rock» eller «post-rock», to trange båser å bli plassert i. «Those guys are wicked», utbryter en publikummer entusiastisk rett etter settet. Sikkert med tanke både på duoens samspill og virtuositet. Simen er en eminent gitarist, og en magiker på sine loop-pedaler, og Tobias er en like fabelaktig trommis.

Etter en slitsom natt i Bristol, går ferden videre. På en lavbudsjett-turne som dette, er de prisgitt losji hos venner og bekjente av arrangøren. En natt med fire mann på fellesmadrass på gulvet hos en uvillig vert er kanskje ikke selve rock-drømmen, men like fullt realiteten for mange norske band i jakten på et større publikum

– Når noen snur seg, gynger og vibrerer alle sammen, sier Tobias med et smil på morgenkvisten.

Da hjelper det med godt selskap i bilen. Chris og Adam, eller Crrress an’ Addamm som det heter på flytende skotsk, er veldig hyggelige, bra folk. Chris er lydmannen som fort skjønner hva Aiming for Enrike vil. Adam er sjåfør, altmuligmann, fotograf, honorarinnkrever – akkurat den solide typen du vil ha med på tur, som wing-man. Skotsk vennlighet og vill humor i skjønn forening. Et fuhck you! her og en wanka! der slenges stadig, med glimt i øyet, ut bilvinduet til irriterende medtrafikanter.

Neste stopp: badebyen Brighton byr på vind og sol og regn. Et billig hotell erstatter verten som ombestemte seg i siste liten, men gir også litt hvile og søvn, tremannsrom til tross. Kveldens scene er et gammelt lagerlokale under jernbanestasjonen, et røft sted i stål, betong, murstein og brostein med en tung eim av svett klubb og gammelt øl. Som siste band av tre går Aiming for Enrike på med den samme intensiteten og tilbakelente fandenivoldskheten som kvelden før. De leverer et like interessant sett som i Bristol, men alt er lengre og sett-listen er annerledes. Selv om midtpartiet daler litt, leverer de en eksplosiv avslutning. I bussen etterpå er duoen både fornøyd og misfornøyd. De lange jammene ble kanskje for lange, kanskje skulle de avsluttet før?

– Når jeg tenker «nå begynner folk å gå», så skjer akkurat det, sier Simen, og sikter til at noen i publikum forlot lokalet. Når du står på en liten scene, får du med deg sånne ting. Alt kan skyldes tilfeldigheter, men Simen og Tobias er perfeksjonister som tenker i detalj. Sett-listene varieres fra konsert til konsert, i tillegg til «hits», skal det også være rom for improvisasjon og jamming – til å teste ut nye ideer.

Ideer som vant fram i Brighton også, skal vi tro reaksjonene rundt merch-bordet. Det vanker hjertelig skryt og klapp på skulderen, spørsmål om teknikk og invitasjoner til festivaler.

– Jeg trengte det klappet på skulderen, sier Simen, som fortsatt analyserer settet. I morgen går vi hardere ut, med et klarere skille, der rock-biten går over i «disco-delen», sier han til Tobias, som er enig.

De har gjort dette før. Med tre solide album i bagasjen har de et repertoar i ryggen. De har hatt to vellykkede turneer i Japan, og i våres spilte de et lite knippe konserter under South by Southwest-festivalen i Austin, Texas, der de ifølge seg selv spilte både jævlig bra og helt ræva.

Bilturen inn til London og Camden Town er lang og seig med flere doser wanka! til London-bilistene. Vel fremme på The Black Heart i hjertet av Camden, bokstavelig talt et par steinkast fra The Electric Ballroom og Camden Underworld, hvor Tobias har spilt med andre band. Simen er førstereis både i England og i London, og har et avslappet forhold til å spille også her i musikk-metropolen.

På denne turneen er settet i hovedsak byget rundt siste album «Las Napalmas», ispedd noe «gammal Aiming». I tillegg funker den nye låten med arbeidstittel «Todd Terje» like bra hver kveld, i det flytende, funky midtpartiet. London-konserten blir et foreløpig høydepunkt, hvor de nok en gang viser en unik kjemi som duo, hvor de enkelt kommuniserer med blikk, nikk og små signaler og gir publikum antakelig det de ikke visste de ville ha. Det lille lokalet er passe fullt, og publikum gynger med.

– London var den konserten der mest gikk galt for meg, teknisk, sier Simen, men uten at noen i salen merket det.

En boks går skeis, en kabel må plugges ut og inn igjen. Men Aiming for Enrike er såpass proffe at låtene høres bra ut uansett hva som måtte gå galt underveis.

– Å dra på turné i Storbritannia, eller USA for den del, er en reality check for et band, ifølge Tobias. – Men vi blir et enda bedre band av å spille hver dag.

Og, bare for å få nok et ned-på-jorda perspektiv på rocketurnelivet igjen: etter spillingen i London, før turen gikk videre til Sheffield, losjerte de noen få, korte timer på gulvet hos den lokale arrangøren – som viste seg å være en kattevenn i en varm, klam leilighet der vinduene var lukket for at ikke kattene skulle stikke av.

– Da jeg våknet hadde en katt pissa i skoene mine, kunne Tobias fortelle.

Som sagt, det er en lang vei til toppen.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.42