Klassekampen.no
Lørdag 27. oktober 2018
LIV OG SKRIFT: Annie Ernaux’ bøker trekker veksler på det selvbiografiske, og med «En lidenskap» fra 1991 begynte hun å distansere seg fra romansjangeren, i en mer essayistisk retning. FOTO: CATHERINE HÉLIE, EDITIONS GALLIMARD
Klarsyn: Annie Ernaux’ forfatterskap demonstrerer hvordan lidenskapen åpner oss opp for å erfare verden.
TINGENES ORDEN
PÅ NORSK: Mellom 1985 og 1993 ble to av Annie Ernaux’ bøker oversatt til norsk, og siden har vi ikke hørt fra henne. Her er Ernaux fotografert i sitt eget hjem i 1988. FOTO: LOUIS MONIER, GAMMA-RAPHO/GETTY IMAGES

Jeg kan huske at det var kjølig, og Bogstadveien, en vei som på alle måter er meg helt fremmed, var mørk. Det var tidlig vår, kanskje april, eller det kan ha vært høst, oktober. I hvert fall var jeg sykemeldt, og jeg gikk opp Bogstadveien uten noe annet formål enn nettopp det å gå eller bare være utendørs blant mennesker. Angsten prikket forsiktig i brystet, slik den gjør når man har vært deprimert en stund og man skjønner at man snart er nødt til å foreta seg noe, uten å være i stand til å kjenne etter hva det skulle være.

Og så var det som om det lysnet. Det er en klisjé, men det er jo faktisk det som skjer, at pannehuden trekker seg tilbake og øynene åpnes, og svimmelheten stanser opp så omgivelsene blir både roligere og mer levende på samme tid, så det på nytt kan melde seg en tanke. Jeg tenkte: Jeg vil ta trikken.

Skam, sitring, glede: De sitter tett sammen i kroppen. Jeg fant et sete bakerst i vognen og måtte trekke pusten da linje 11 ga seg i vei langs Frognerparken, forbi Briskeby og ned mot Solli plass.

Nakne trær, fuktige fortau. Butikkeiere som setter skilt ut på gaten, folk som trekker ungene sine etter seg, jenter på kaffebar, lyse i ansiktet, med hver sin hvite kopp mellom hendene.

Fakta:

ANNIE ERNAUX

Franske Annie Ernaux (f. 1940) debuterte i 1974, og er en av Frankrikes mest kritikerroste forfattere. Hun vokste opp i et arbeiderklassemiljø i Nordmandie, og både dette og den franske dagligtalen preger bøkene.

Kun to titler er oversatt til norsk; «Far» (1985) og «En lidenskap» (1993).

Denne teksten er en forkortet versjon av etterordet til nyutgivelsen av «En lidenskap» (Gyldendal, 2018), oversatt av Annie Riis.

Sandra Lillebø er forfatter og kritiker i Klassekampen. Hennes siste bok er «Alt skal skinne og blø» (2016).

Ved Jernbanetorget gikk jeg av, og snart føltes pannen tung igjen. Men jeg hadde denne korte tiden, noen minutters åpning mot verden bestående av et bestemt ønske og nok vilje i kroppen til å gjennomføre det, før det lukket seg igjen, om det tunge og viljeløse.

Å forstå verden og oss selv

Jeg kan ikke si det sterkt nok, og jeg kan ikke si det på en annen måte; hvis jeg skal si noe som helst om Annie Ernaux’ forfatterskap, er det helt umulig ikke å si noe om dette, at hun for meg først og fremst er en rad med slike åpninger mot verden. Den vinteren for noen år siden, da jeg for alvor oppdaget forfatterskapet hennes, kunne jeg en periode ikke komme meg raskt nok hjem fra jobb om ettermiddagen for å fortsette å lese. Jeg sovnet med bøkene liggende ved siden av meg om kvelden og grep til dem som det første jeg gjorde når jeg åpnet øynene om morgenen. Bøkene regulerte livet mitt. De regulerte t-baneturene til byen, innkjøpene av kaffe og Farris, tankene som fløy ut av kontor­vinduet på jobben, turene ut på balkongen for å røyke. De regulerte åndedrettet mitt.

Om jeg skal si noe om «En lidenskap», kan jeg i hvert fall ikke la være å si noe om dette, for det den gjør med meg og for meg, er også det den handler om: Hva som gjør vårt forhold til verden mulig. «En lidenskap» handler om hva som gjør oss i stand til å se og høre og tenke og beskrive, ja, rett og slett hva som gjør oss til intelligente mennesker. Og da mener jeg ikke hva som kan gi noen av oss en spesielt utviklet logisk sans, få oss til å prestere i sosiale sammenhenger eller gjøre oss i stand til å ta høyere utdannelse – men hva som gjør oss i stand til å forstå oss selv og verden vi lever i. Intet mindre enn det.

Jeg har lyst til å stoppe et øyeblikk ved tittelen. Den er godt oversatt fra fransk, men i sin norske versjon mangler den likevel – slik er det jo nødvendigvis – noe av original­språkets mangetydighet.

På fransk heter boka «Passion simple». Dette uttrykket spiller på den grammatikalske formen passé simple (perfektum preteritum), som direkte oversatt betyr «enkel fortid». På tross av navnet er passé simple den grammatikalske formen som kommer helt til slutt i alle læreverk i fransk, fordi den fremfor alt er en litterær form som sjelden brukes i dagligtale. I intervjuboka forfatteren Frédéric-Yves Jeannet har skrevet med Ernaux, «L’écriture comme un couteau» (‘Skriften som kniv’), siterer hun litteraturviteren Roland Barthes, som skal ha betegnet passé simple først og fremst som en proklamasjon av en litterær intensjon. Det er en form som hever seg over det dagligdagse, som blåser seg opp og sier: Dette er litteratur.

Den på fransk langt mer muntlige formen passé composé, perfektum, er Ernaux’ foretrukne i de fleste av hennes bøker, også i denne. Dette bevisste valget har hun tatt fordi det etter hennes syn knytter skriften tettere sammen med det levde livet. Men det er også en klassemarkør, og dermed en ikke helt ubetydelig provokasjon for det franske litterære etablissementet, eller i det minste visse sfærer av det.

I den norske oversettelsen er dette en problemstilling som faller bort, rett og slett fordi vi ikke har det samme nesten-formelle skillet mellom litterært språk og dagligtale. Men jeg mener det likevel er viktig å være oppmerksom på, også for en norsk leser, fordi det er i dette spennet, mellom det litterære og det beskrivende, mellom skriften og det levde livet, at Annie Ernaux har bygget sitt forfatterskap.

I skyggen av Duras

Annie Ernaux debuterte i 1974 med romanen «Les armoires vides» (‘De tomme skapene’). I denne tredje­personfortellingen har protagonisten fått navnet Denise Lesur, et grep Ernaux nesten aldri skal benytte seg av i det videre forfatterskapet – oftest skriver hun i førsteperson, og kaller seg Annie. At romanen er selvbiografisk, ville likevel vært opplagt for kjennere av forfatterskapet, også om forfatteren selv ikke hadde vært åpen om at den er det. Skildringen av oppveksten som enebarn i en småby i Normandie kommer tilbake som en referanse med jevne mellomrom gjennom hele forfatterskapet, helt frem til i dag. Når jeg velger å trekke den frem i denne sammenhengen, er det fordi den i likhet med «Passion simple» på samme tid er veldig typisk og veldig utypisk for Ernaux’ forfatterskap. De to bøkene speiler hverand­re på ulike måter.

Denise Lesur er enebarn og vokser opp i et unnselig hus i en unnselig del av den unnselige normanniske småbyen Yvetot. Foreldrene er godt voksne, forhenværende fabrikkarbeidere som har klart å skaffe seg en liten forretning bestående av en knøttliten kolonialhandel og en kafé. Moren styrer kolonialen, faren styrer kafeen, og i kjøkkenet som ligger midt mellom de to, og som er familiens eneste oppholdsrom, vokser Denise opp. Foreldrene beskrives som omtenksomme og kjærlige, og ikke minst ambisiøse på Denises vegne: Ulikt de fleste på hennes alder, slipper hun å hjelpe foreldrene i huset og med forretningene, fordi hun skal konsent­rere seg om skolearbeidet. Og heller enn å sende henne til den kommunale skolen i nabolaget, sykler faren henne hver morgen til den private katolske skolen i sentrum, hvor hun kommer i klasse med de finere jentene: De som har fedre med optikerforretninger med blanke hyller og nypussede vinduer, og mødre som venter velfriserte hjemme til barna kommer hjem fra skolen om ettermiddagen.

I Denises tidlige barndomsår er hennes mottakelighet for det sanselige en gave:

stikke til seg en klissete karamell fra butikken

suge kraften ut av et kyllingbein under søndagsmiddagen

farens ru hånd

Men snart blir den også en trussel:

farens skjorte, alltid krøllete fordi han ikke tar den av seg før han legger seg for natten

de skitne rendene langs gulvet i butikken

morens nattpotte under sengen

oppkastet fra fulle kafégjester i bakgården

Hvordan sanseligheten uttrykker seg – hvilke objekter den velger seg, så å si – har konsekvenser for Ernaux’ forståelse av klasse. Men først og fremst er denne rene beskrivelsen av sansninger en litterær teknikk som gjør Ernaux i stand til, gjennom hele forfatterskapet, å skrive selvbiografisk uten dermed først og fremst å gjøre skriften til et sted for selvanalyse. Snarere, blir det, som hun formulerer det i «L’écriture comme un couteau», et sted «hvor kunnskapen i alle dens former skal folde seg ut og strekke seg mot sannheten».

For debutromanen ble Ernaux nominert til Goncourt-prisen, Frankrikes mest høythengende litterære pris. I 1984, da Marguerite Duras fikk nettopp Goncourt-prisen for «Elskeren», ble Ernaux belønnet med Renaudot-prisen – en nesten, men bare nesten, like høythengende pris, for «La place», som handler om hennes far.

Selv om Ernaux for det meste – men ikke utelukkende – har fått gode og til dels strålende kritikker for sine bøker, har forfatterskapet, i hvert fall i utlandet, blitt stående i skyggen av andre franske forfattere, som blant andre nettopp Marguerite Duras. Jeg vet at sammenlikningen mellom de to provoserer Ernaux selv – hvorfor skal man alltid sammenlikne to kvinnelige forfattere bare fordi de er kvinner? – for selv om det finnes likheter mellom Duras’ og Ernaux’ forfatterskap, er forskjellene flere.

Jeg er likevel fristet til å sammenligne forholdet dem imellom med den mer kjente motsetningen mellom Jean-Paul Sartre og Albert Camus: Sartre, betrygget av sin privilegerte bakgrunn, kunne tillate seg en helt annen radikalitet i både skrift og livsførsel enn Camus. Dette kom særlig til uttrykk i konflikten mellom de to i spørsmålet om opprør og revolusjon, som jo førte til bruddet mellom dem. Dette, forsterket av at Sartre senere sa fra seg Nobelprisen i litteratur, gjorde at det også var han som fikk fremstå som den kompromissløse intellektuelle på folkets og tenkningens side, mot borgerskapet og institusjonene. Ironisk nok var det nok likevel heller Camus som ble stående som den største forfatteren – om enn ikke alltid i akademia, så i den jevne lesers hjerte.

I likhet med Sartre var Marguerite Duras det meste av sitt liv en offentlig intellektuell. Hun var en forfatter som tidlig engasjerte seg politisk, og som var del av en større krets tenkere, kunstnere og forfattere i sentrum av Paris. Annie Ernaux har på sin side vært langt mer diskret. Hun har så visst engasjert seg politisk, men det har særlig vært i de senere årene. Da opptøyene raste i Paris og verden rundt for femti år siden, var Ernaux gift tobarnsmor og lærer ved en videregående skole i Annecy i Alpene. Heller enn å stå på barrikadene mot ordensmakten og borgerskapet – som hun jo i realiteten har gjort hele livet, men gjennom skriften – var hun disse maidagene i 1968 travelt opptatt med å handle inn nødvendige matvarer i tilfelle forsyningene skulle ta slutt som følge av urolighetene. Først i en alder av over 40 år flyttet hun til Paris-regionen og valgte da å bosette seg i den anonyme forstaden Cergy, hvor hun fortsatt bor.

Annie Ernaux har gitt ut rundt et tjuetalls bøker, mange av dem oversatt til flere språk, men sitt virkelige gjennombrudd fikk hun først med «Les années» (‘Årene’), utgitt i 2008. Med dette verket, som hun selv karakteriserer som en «upersonlig selvbiografi», og som både er en roman om hennes generasjon kvinner og en historie om etterkrigstidens Frankrike, nådde hun et enda større publikum enn tidligere. I likhet med flere av Ernaux’ nyere bøker, er heller ikke «Les années» oversatt til norsk. Så hvorfor gjenutgi «En lidenskap» nå?

Skriften og det erotiske

«En lidenskap» kom ut på fransk i 1991 og representerer en del av forfatterskapet hvor Ernaux begynner å distansere seg fra romansjangeren. Boka er kortere, mer fortettet og enda mer essayistisk enn en del av de foregående og representerer sånn sett en ny vending i forfatterskapet. Samtidig bærer den i seg så mange av dets grunnleggende elementer at den også kan fungere som en introduksjon til det.

Bokas fremste anliggende er forholdet mellom skriften og det erotiske. «Skrivingen burde strebe mot dette, denne følelsen som seksualakten fremkaller», skriver Ernaux innledningsvis i «En lidenskap», «den samme angsten, det samme sjokket, en opphevelse av den moralske fordømmelsen». Erkjennelsen kommer etter at jeg-fortelleren har blitt sittende fjetret foran en pornofilm på en betal-TV-kanal hun ikke har betalt for (og dermed bare kan se korte og uklare glimt av), og det går opp for henne at dette, disse kjønnsorganene i bevegelse mot og i hverandre, er noe hun selvsagt både har visst om og erfart hele livet, i hvert fall det meste av det, men som hun likevel aldri før har sett.

Dette er Ernaux’ anliggende som forfatter, og dette er litteraturens fremste oppgave: Å formulere det leseren allerede vet, men som hun ikke ser, vise frem og gi innsikt i det som står oss aller nærmest, dysset ned som det er, av konvensjoner og av skam.

«En lidenskap» handler om et fire måneder langt forhold mellom Annie og mannen A., i Frankrike en gang på slutten av 1980-tallet. Det er en liten bok, og historien er kort og enkel, ja, allmenn på grensen til banal: Kvinne møter mann, de møtes igjen, og igjen, og enda flere ganger, og så møtes de ikke mer.

Mer presist: Det ville vært en banal historie om det var kjærlighetshistorien som var Ernaux’ anliggende. Men det er det ikke: «Jeg skriver ikke beretningen om et forhold (…). Jeg kjente bare til nærværet eller fraværet.»

Med den skjulte ideologien i at noe alltid har en begynnelse, en midte og en slutt, kan fortellingen være mer villedende enn oppklarende. Kanskje er det heller ved å studere tingenes egen orden – for å parafrasere Michel Foucault, en tenker som setter mer enn merkbare spor i Ernaux’ bøker – man kan avdekke nye årsakssammenhenger og komme sannheten litt nærmere.

Derfor er heller ikke Ernaux opptatt av hvordan forholdet til A. oppsto, hvorfor hun valgte akkurat ham og han henne, og hvorfor de til slutt ikke lenger møttes. Derimot er hun opptatt av:

de friske blomstene hun setter på soverommet når hun vet han skal komme

innkjøpene av whisky, nøtter og frukt

plaggene hun til stadighet går til anskaffelse av for at han skal se henne i noe nytt hver gang

«Jeg hadde ofte følelsen av å gjennomleve denne lidenskapen på samme måte som jeg hadde villet skrive en bok: den samme nødvendigheten av å lykkes med hver scene, med samme omtenksomhet for hver detalj», skriver hun et annet sted, i en elegant sammenfatning av det erotiske og det kreative begjæret som to uttrykk for samme fenomen.

Seksuelle og intellektuelle drifter er nemlig ikke så adskilte fenomener som man skulle tro. Er det ikke først i lidenskapen, i det erotiske begjæret, og fremfor alt i orgasmen, at identiteten samles, at tanken blir én, at én blir subjekt, og at subjektet endelig finner en grunn, i ordets dobbelte betydning, til å leve?

Et sted i «En lidenskap» ser Annie tilbake på hvordan noen av kvinnene hun kjente i oppveksten, hadde hemmelige møter med menn midt på dagen, bak sammentrukne gardiner i de små husene. Hun er usikker på om fordømmelsen de møtte når de ble avslørt, handlet mest om uanstendigheten i å eksponere sin seksualitet for gud og hvermann – eller om det å snike seg unna husarbeidet de i teorien skulle være hensatt til, var tilstrekkelig. I begge tilfeller, kan vi legge til, handlet det vitterlig om å ta seg frihet der frihet var forbudt, å gi seg selv et uttrykk, å ville noe mer enn det lille livet man var blitt tildelt. Lidenskapens objekt – i dette tilfellet mennene – er kanskje det som bærer meningen. Men det som gir mening, er lidenskapen selv fordi den åpner opp for å erfare verden. Som Ernaux skriver i en senere tekst, «L’occupation»: «Jeg har forventet så mye mer av den seksuelle gleden enn bare den selv: Kjærlighet, samhørighet, uendelighet, begjæret etter å skrive. Jeg tror at det beste den har gitt meg så langt er klarheten, et slags umiddelbart og usentimentalt klarsyn på verden.»

Blindflekkene

På mitt høyre øye har jeg en liten svart prikk. Det er ikke alltid den vises, men noen ganger, hvis jeg er sliten eller forsøker å konsentrere meg, glir den opp i synsfeltet og flytter seg frem og tilbake med øyeeplets bevegelser. Optikeren har sagt at det ikke er farlig, at det bare er en liten celle som har løsnet, muligens som følge av det store trykket i hodet og kroppen da jeg fødte mitt første barn.

«Når jeg snakker om Proust, er det selvsagt meg selv jeg snakker om», sier Ernaux i en forelesning hun holdt om ham på Collège de France i 2013. Og når jeg skriver om Ernaux, er det selvsagt meg selv jeg snakker om, slik vi alltid avslører oss gjennom våre preferanser, gjennom våre lidenskaper.

Kan våre lidenskaper forklares? Jeg tror ikke det. Blindflekkene våre blir ikke nødvendigvis mindre gjennom livet. De dukker opp når vi er svake og under press, og så flytter de på seg, eller viser seg på en ny måte, tar en annen form. Men mest av alt avslører de seg gjennom alt det andre vi kan se.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.37