Jeg husker fortsatt godt hvor sterkt inntrykk det gjorde på meg, da jeg for noen år siden leste Ivo Andrićs roman «Konsulene» – denne mangslungne beretningen om urolighetene på Balkan under Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet – og på siste side så den unnselige dateringen forfatteren avslutter historien med: «Beograd, i april 1942». Når konsulen, ved bokas slutt, sitter og ordner i sine gulnede papirer og, i et øyeblikk av optimisme, tenker at et sted i denne verden må den rette vei finnes, er det også Andrić som lever i håpet om at han selv, og menneskene rundt ham, skal finne en vei ut av grusomhetene de skritt for skritt har forvillet seg inn i: «Han visste ikke selv hvordan eller når eller hvor, men en eller annen gang ville hans barn eller barnebarn eller kanskje enda senere etterkommere finne denne veien.»