Lørdag 27. oktober 2018
PRESISJON: Tore Skeie skriver med fascinasjon og fortellerglede. FOTO: PAW WEGNER GISSE
Saklig sagaskriving
Historisk: Tore Skeie lar kildene drysse poetisk stjernestøv over jordnær prosa i sin fortelling om Olav den hellige.

ANMELDELSE

Tore Skeie har gitt ut flere bøker som kan karakteriseres som biografisk historieskriving, bøker der den portretterte hovedpersonen brukes som inngang til å skildre en fjern epoke. Dette har han gjort med stor suksess. I 2009 ga han ut «Alv Erlingsson», om en forholdsvis ukjent adelsmann fra 1200-tallet, i 2012 kom «Jomfruen fra Norge», om maktallianser og arrangert ekteskap i 1300-tallets Norge. Begge bøkene har fått panegyriske mottakelser.

Det er forståelig. Skeies bøker er preget av en unik kombinasjon av historiker­idealer som etterrettelighet, presisjon og tydelighet knyttet til hva det er mulig å si noe sikkert om – og hva som må bli spekulasjoner i møte med fortidens historier. Toppet med en åpenbar fascinasjon og fortellerglede blir dette solide utgivelser og svært viktig historieformidling. Men hvordan står denne metoden seg i møte med mysteriet Olav Haraldsson?

Denne kristningskongens kombinasjon av hellighet og grusomhet er fortsatt et historisk mysterium. Hvordan kunne en udiplomatisk sverdmisjonær av en hærkonge – med alt hva det innebar av datidens brutale adferd – så raskt bli helliggjort av den samme befolkningen som hadde drept ham på Stiklestad?

Tore Skeie starter elegant ved å starte ved Snorres egen besettelse med å løse dette problemet. Som adelsmann på Island var Snorre imidlertid mer opptatt av å finne svaret i det jordiske, i Olav som politisk aktør – som tragisk helt heller enn som mirakelmann. Til tross for at Snorre selv var kristen, er han mer nøktern i sine skildringer enn andre kilder mer henfalne til å skildre Olavs hellighet.

Fakta

sakprosa

Tore Skeie

Hvitekrist. Om Olav Haraldsson og hans tid

Gyldendal 2018, 310 sider

Så også med Skeies fortelling. Nøkternt malende og nitid oppramsende er dette en tekst som smitter leseren med begeistring over alt det merkverdige som står å lese i fortidens kilder. Enten de er troverdige eller ei, ment å smigre eller å kritisere, så opptrer kildene i Skeies bearbeiding i komposisjoner av historiske tablåer der leseren blir med på slagm­arken, om bord på skipene – men ikke før alt utstyr og proviant er pakket med. Ingenting fares over med harelabb – når den danske kongen Svein Tjugeskjegg dukker opp, får leseren også vite hva navnet sikter til. Ja, bartene hans var lange og skjegget delt i to – toskjegg. Slik trer enda en karakter levende frem i teksten.

Olav Haraldsson selv er gåtefull, men likner sine samtidige i jakten på jordisk gods og gull, og han skaffer dette slik man gjorde den gangen – med sverdet. Og med den æreskodeks som fulgte med. Her kommer vi til et springende punkt i en hvilken som helst fortidig fortelling, stedene der fortellerstemmen må gripe inn for å hindre misforståelser. Steder der handlingene fremtrer som tilsynelatende irrasjonelle eller uforståelige.

Da brytes beskrivelsene av med kommentarer som «Det kan synes merkverdig i vår tid at …» og så videre. Slikt oppstår for eksempel der omkostningene av plyndringstoktene ser ut til langt å overgå gevinstene, og man undrer seg på om disse krigerne virkelig elsket slagmarken (eller slagskipene) så uforbeholdent som fortellingene synes å indikere. Det gjorde de, sier Skeie da.

Men mon tro om ikke svarene er mer komplekse enn som så. Mon tro om ikke skildringene av fortidens mennesker blir litt for enkle ved å bare konstatere at de var ikke som oss. Ambisjonen om å komme tett på – som blant annet gir seg til kjenne gjennom de detaljrike skildringene av miljø og tid – kunne gitt enda mer utbytte om de også ga seg utslag i ambivalens, tvil.

Når Skeie proklamerer at datidens menn higet etter krigens ære – hvorfor fantes det da så strenge straffer for å trekke seg unna slagmarken? Her dukker det opp motsetninger i teksten, som man kunne ønske at en dyktig forteller som Skeie hadde pirket litt mer i.

Vikingenes tid rommer utvilsomt rike kilder til å la seg fascinere av krigerkult – men skal vi ta det helt bokstavelig? Var det bare knuste hodeskaller og blodige skjold det dreide seg om? Samfunnet rundt plyndringstoktene forsvinner litt i Skeies ellers innholdsrike bilder. Tidskoloritten er komplekst tegnet på det materielle planet, men noe mer enkelt på det kulturelle. Jordbrukskulturen, for eksempel. Hvilken rolle spilte den?

Jordbrukskulturen spiller dog en liten rolle – en fascinerende og rørende birolle – i form av engelske bondesoldater som rømmer fra slagmarken idet de skjønner at slaget er tapt. Da rømmer de hjem til gården for å redde det som reddes kan. Her er det da en dirrende spenning i kulturen – mellom dyrking av jordens liv og grøde på den ene siden og plikten til ødeleggelse og død på den annen.

Men det får kanskje være måte på kravstorhet. Skeies fortelling om Hvitekrist er en undersøkelse av hva som ligger i kildene, hva skjedde, hvordan så verden ut – hvor dro han? Olav Haraldsson dro vidt og bredt, og Skeie lar ikke fortellingen om reisene ut av landet bli påstander. De skildres – og som sådan er boka også et eksempel på hvordan nasjonal historie elegant kan skrives i relasjon til omverdenens historie. Skildringene av kalifatet i Al Andalus og angelsaksernes rike er i seg selv verdt prisen. Alt generøst beskrevet i en blanding av fascinasjon og forbehold overfor kildenes troverdighet.

bokmagasinet@klassekampen.no

Tore Skeie er skribent i Klassekampen, og boka anmeldes derfor av en ekstern anmelder. Mona Ringvej er historiker.

Lørdag 19. januar 2019
Dramatisk: Virkeligheten er hard i Sara Stridsbergs «Kjærlighetens Antarktis», men det finnes også fliker av håp.
Lørdag 12. januar 2019
En kunst: Samtalene i «Lyset i støvsøylen» gir et rørende og presist bilde av hele mennesket Håkon Bleken.
Lørdag 5. januar 2019
Hysteri: I svenske Johanna Frids første roman er smerta og sjalusien bunadskledd og blid.
Lørdag 29. desember 2018
Pushwagner: Et biografisk verk like omfattende som kunstnerens eget liv og virke viser fram Terje Brofos’ livskamp mot seg selv.
Lørdag 22. desember 2018
Bevegelsens dikter: Arild Bye viser hvordan Arne Paasche Aasen traff folket, i arbeideroppstand og i tryggheten ved radioapparatet.
Lørdag 15. desember 2018
Livsvilje: I blandingen av liv og verk trer Anne Karin Elstad fram i Hilde Hagerups biografi.
Lørdag 8. desember 2018
Debatt: Hvorfor venstresida bør begynne å argumentere, og det litt brennkvikt.
Lørdag 1. desember 2018
Inkludering: I «Brev til Noreg» er Mona Ibrahim Ahmed krystallklar i sitt ønske om at Norge skal stille krav.
Lørdag 10. november 2018
Målbærende: I sin nye roman skriver Brit Bildøen fremragende om møtet mellom menneske og system.
Lørdag 3. november 2018
Dybde: Merete Morken Andersens biograficollage bruker Amalie Skrams liv som et prisme for å få fram en hel tidsånd.