Klassekampen.no
Fredag 26. oktober 2018
FRA FJØS TIL MERDER: Kristianne Beldo (50) var bonde fra barnsbein av, men da gårdslivet ble for tungt, fant hun nye yngel å passe på som lakserøkter i Kvænangen.
MATPRODUKSJON
Laksemamma
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Etter over 40 år på gårdsbruk sa kroppen stopp. Men K­ristianne Beldo føler fortsatt en sterk s­tolthet over å p­rodusere mat. Nå er hun «mamma» for h­undretusener av oppdrettslaks.

I sjela er jeg fortsatt bonde. Jeg er født til det, og fikk gjøre det jeg likte, sier den tidligere gård­brukeren Kristianne Beldo.

Men det er ikke på en gård vi møter Beldo. På oppdretts­anlegget i Kvænangen helt nordøst i Troms følger 50-åringen, som nå er lakserøkter, med på livet i vann­massene. Innenfor finmaskede nylongarn myldrer det av småfisk.

Dyrevennen Beldo ser fort om noe er galt med fisken.

– Det er som med barn. Vi ser om de ikke tar til seg mat, og vi ser når de trives og alt er som det skal, sier hun.

Som førstefødt i en gårdbruker­familie visste Beldo tidlig at hun skulle bli bonde. Fra kun kunne gå, ruslet hun rundt sammen med pappa Georg og fikk oppmuntrende smil fra bestefar Konrad. Beldo-gården innerst i Langfjorden i Alta hadde vært i familien siden den første bureiseren kom fra Nord-Finland på midten av 1800-tallet. Gården produserte kjøtt, melk og egg. Jordene oppover dalen og i liene overfor gården ble stadig større, og Beldo-familien hadde rykte på seg som arbeidssomme folk med pågangsmot og en viss stahet.

Ting skjedde raskt. Kristianne overtok tidlig i 20-årene ansvaret for inntil 32 melkekyr og nærmere 40 ungdyr. Faren ble stadig mer opptatt i landbrukspolitikken. Omtrent samtidig kom det tre fine barn i rask rekkefølge. Pappaen til barna var flott, men passet ikke inn verken i Beldos liv eller gårdsdriften. Dermed ble det enda mer hektisk for alenemoren og alenebonden. Så døde pappa Georg, og en viktig støtte­spiller og venn forsvant. Men gården blomstret.

Fakta:

KRISTIANNE BELDO

Alder: 50 år.

Yrke: Lakserøkter.

Sivilstand: Enslig, men ikke alene. Mor til tre, bestemor til en.

Hvor i livet er du nå? Jeg er halvveis til hundre og har tre unger som gir meg mye overskudd. Svært mye er ugjort, og jeg har mye å glede meg til.

PÅ SPARKET

Hvilken bok har gjort sterkt inntrykk på deg?

– Huff, det var vanskelig. Jeg er ikke særlig interessert i å lese, for da må man sitte stille. Jeg kommer ikke på noen bestemt bok, men en med god humor liker jeg.

Hvilken film har fascinert deg?

– Jeg ser ikke mye på film, men min siste kinoopplevelse husker jeg godt. Jeg var med min datter på en hestefilm, og siden jeg er lettrørt ble jeg jagd ut av kinoen av 14-åringen.

Hvilken musikk lytter du gjerne til?

– Jeg hører mye på musikk, og interessen favner fra AC/DC via Deep Purple til skillingsviser. Musikk er viktig.

Direkte lykke

Faren hadde oppfordret Kristianne til å ta landbruksfaglig utdanning. Moren så for seg husmorskole for henne, men slik ble det ikke. I tillegg til landbruksskole og agronom-tittel valgte Beldo maskinførerskole for landbruket. Den unge odelsjenta opparbeidet kompetanse i gress og husdyr, men også traktor, bulldoser og gravemaskin. Hun kan sprenge med dynamitt, sveise hardt metall og reparere vrange maskiner.

– Det var et fantastisk liv som gårdbruker. Jeg fulgte opp barna og livet i fjøset døgnet og året rundt. Ferie og slikt var ikke i mine tanker. Mang en grytidlig morgen med fjøsstell og barnestell tenkte jeg at dette var skikkelig lykke, sier eksgårdbrukeren i dag.

Og det gikk bra. Beldo-gården leverte melk av høy kvalitet, og ti år på rad fikk gårdbrukeren utmerkelse fra meieriet. Barna ble tidlig med i driften, to gutter og en jente var til stor hjelp.

– I ettertid har mange kommentert at vi burde vært to voksne på gården. Jeg er selvsagt enig i det. Å drive alene er hardt, og med to kunne vi hatt en inntekt fra arbeid utenom gården også. Et par hender til i gårds­driften ville nok også hjulpet. Når det sto på som hardest, savnet jeg nok en som brydde seg om meg, sier hun.

En gang bonde, alltid bonde

En dag i 2011 sa det bare stopp. Kristianne Beldo var utbrent etter år med hardt arbeid, mye ansvar, dårlig rygg og gjeld som ikke ble mindre.

– Jeg ble sittende i sofaen som en zombie. I dag er det tungt å se tilbake, men min tilstand gikk ikke utover barna eller dyrene. Det er viktig å vite, sier hun.

I ettertid innser bonden at hun burde sluppet andre til og skulle takket ja til slektninger og naboer som ville bistå i gårdsdriften. Kanskje skulle hun tatt litt bedre vare på seg selv også.

Resultatet ble å avvikle driften, og nå er eiendommene, dyrene og fjøset overtatt av driftige nabobønder. At banklånet er borte, føles som om en tung bør er tatt av hennes skuldre. For Beldo er det viktig at det fortsatt er liv på gården, og hun føler en lettelse som eksgårdbruker selv om hun innerst inne fortsatt er bonde, og alltid vil være det.

– Jeg er og var stolt over å føre gården videre. Å produsere mat er viktig, å se at jordene holdes i hevd ligger i ryggraden til oss bønder. Men da det brått ble slutt, følte jeg meg som ingenting. Null verdt, sier 50-åringen.

Skogen, fjellet og kaffekjelen

Hun lot ikke følelsen av verdiløshet feste seg, men kravlet seg målbevisst opp av sofaen.

I ettertid har hun blitt mer klar over at det å drive en gård alene er knalltøft, selv om det var det eneste livet hun ønsket. Nå er hun full av beundring for andre alenebønder, og håper at de tar godt vare på seg selv.

– Jeg måtte finne på ego-ting. Ting som gjaldt bare meg. Jeg begynte å gå på tur. Først korte turer i nabo­laget, seinere lengre turer til fjells. Skogen og fjellene ble viktige for meg, fysisk og mentalt, sier Kristianne Beldo.

Å ta med kaffe­kjelen, tenne et bål på et vakkert utsiktssted, nyte kaffen og ta livet helt med ro var god terapi.

Lange turer på ski eller til fots alene gjorde godt. Hunden Sølli var i 13 år fast turkamerat og en god venn. På fjellet ble tanken fri og ting så lysere ut.

Hun ble også mer sosial, fikk tid til venner og nabobesøk. En trasig følelse av å ikke ha lyktes som bonde, fikk ikke feste seg, og Beldo bestemte seg for å se bygda i øynene uansett.

Dit og tilbake igjen

En dag fikk hun en innskytelse om å rømme fra bygda, og i dag synes hun den lille flukten hjalp. Gleden over hjembygda, folket der og naturen rundt ble enda større sett fra sør.

– Min yngste sønn var et talent i judo, og det brukte jeg som en unnskyldning. Vi søkte opp landets beste judomiljø, og høsten 2011 flyttet vi i full fart til Sande i Vestfold, forteller hun.

Her prioriterte trebarnsmoren barna og fant seg sånn noenlunde til rette. Sønnen Stian ble godt mottatt i kampsportmiljøet. Han vant i sin klasse i norgesmesterskapet etter noen måneder i Sande. Men da mor og tre barn dro hjem til Langfjordbotn på en kort juleferie samme år, satte barna foten ned. De ville bli hjemme, og mor lot seg raskt overtale til ikke å benytte returbilletten.

En nabo i bygda som er i transportbransjen ga også en solid støtte han selv kanskje ikke var klar over. Trailersjåføren nektet å ta hennes flyttelass sørover, men lovet gratis transport når hun ville vende hjem. I dag takker hun også barna for støtten.

– Jeg kjenner meg igjen i ungene. Ser staheten, selvstendigheten og humøret. Det gleder meg, sier hun med et lite smil. Nå har også den yngste flyttet hjemmefra for å gå videre på skole. Beldo liker barnas positive utvikling og at de stadig er hjemme, etter hvert også med egne barn.

50-årsdagen sist sommer ble et stort lysglimt i tilværelsen. Beldo bestemte seg for å feire, inviterte bredt, og en flokk av venner stilte. Mange deltok også med kaker, sanger, og det var varme og ettertenksomme taler.

– Et vennepar, Berit og Espen, ga meg en selvlaget samekofte i gave, og det gleder meg stort, sier hun.

Til fjøset på havet

Å komme seg ut i arbeid igjen, etter tunge måneder våren 2011, var viktig. Da hun kom hjem igjen, jobbet hun først i den lokale butikken. For fem år siden startet hun i en jobb som bringer henne nærmere tøff og vakker nordnorsk natur. Hun ble røkter på en stor lakseoppdrettsbedrift i Kvænangen, har varm kjeledress med «Marine Harvest» på ryggen og har Norges rikeste mann John Fredriksen som øverste sjef. Broren Jørgen har mer enn 25 år bak seg som lakseopp­dretter i et konkurrerende firma, og han er full av entusiasme for næringen.

– Dette med landets rikeste opptar meg ikke, og jeg ser paralleller mellom lakseoppdrett og bonde­yrket. Litt skeptisk til oppdrett har jeg vært, men når du kjenner næringen fra innsida og ser alt som gjøres for at laksen skal få det bedre, jo bedre trives jeg i denne bransjen, sier Kristianne Beldo, som trekker fram den gode tonen og kamerat­skapet på den manns­dominerte arbeidsplassen.

Som gårdbruker hadde hun et personlig forhold til hvert dyr, og hun ser nå på lakseoppdrett som et fjøs på havet.

– Jeg vil at hver enkelt laks skal ha det best mulig. Vi følger livet i merdene så godt som døgnet rundt, og vi ser om noen av «barna» ikke spiser eller på andre måter ikke har det godt, sier hun.

Beldo påpeker at oppdretts­næringen kun er 40 år i Norge og har kommet langt. Men mye gjenstår, selv om man aldri vil få en næring som alle synes er perfekt.

De siste årene har lakselus vært et problem, og det investeres milliardsummer for å kvitte seg med parasitten som både kan ødelegge oppdrettslaks og skade villaksen.

Følger laksen

Beldo ville gjerne jobbe ute, og har båt som viktigste arbeidsredskap. Hun oppsøker laksemerdene på sin faste lokalitet Kviteberg, og trives selv om det regner vannrett eller snør tett.

I merdene settes det ut små yngel, som i løpet av 18 måneder vokser opp til å bli fire til seks kilo. Mens hun som bonde aldri spiste storfekjøtt, siden hun hadde et personlig forhold til hvert dyr, har hun nå bestemt seg for å spise laks.

– Jeg føler meg enda som en gårdbruker og er stolt over å produsere mat, sier hun.

Om hun har gitt opp bondeyrket?

– Nei, men foreløpig er det bare en god drøm, sier Kristianne Beldo.

rapp@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.34