Klassekampen.no
Fredag 26. oktober 2018
VIKTIGE SPILLERE: Hundene kan ha spilt en avgjørende rolle i menneskets kulturhistorie. Maleri: Cassius Marcellus Coolidge (1894)
HUNDELIV
Firbeint sivilisasjons­bygger
Kongsemner: En lundehund hilser på en pomeranian på St. Hanshaugen i Oslo. 8Foto: Siv Dolmen
MYK MOT DE HARDE: Alina Zagitovas akita-valp Masaru dømte ikke Japans statsminister Shinzo Abe da han besøkte Russlands hovedstad Moskva. 8Foto: ALEXANDER ZEMLIANICHENKO, AFP/NTB Scanpix
Livet

Vi tar for oss moderne fenomener, historie og vitenskap.

Fra hundekongen av Trøndelag til Guds firbeinte venn. ­Historien om hunder og mennesker er full av overraskelser. Var det hunden som siviliserte mennesket?

Da Øistein Opplandskonge kom for annen gang på hærferd til Trondheimen og ifølge Snorre Sturlasson «herjet vidt og bredt» ga han trønderne et valg: Ville de ha trellen Tore Fakse eller hunden Saur som konge? Trønderne valgte hunden.

I «Håkon den godes saga» heter det: «De lot seide tre manns vett inn i hunden, og så gjødde han to ord og talte det tredje. Han fikk halsband og lenke av gull og sølv, og når det var sølete, bar hirdmennene ham på akslene; de satte opp høgsete for ham, og han satt på haug som andre konger.»

Den besynderlige fortellingen er en av mange hundemyter i Tor Åge Bringsværd bok «Vov – hunden i eventyr, myter og folketro fra hele verden», som nylig kom ut.

– Dette er nok en av de mest kuriøse hundehistoriene jeg kom over i dette arbeidet, men det vrimler av fortellinger om hunden fra alle tider og alle kulturer. Det har vært en opplevelse å få jobbe med dette stoffet, sier forfatteren.

Fakta:

• Relasjonen mellom hunder og mennesker er mellom 40.000 og 15.000 år gammel.

• To nye bøker undersøker dette unike vennskapet mellom to arter.

• Tor Åge Bringsværd har samlet historiens beste hundefortellinger i boka «Vov – hunden i eventyr, myter og folketro fra hele verden» (Cappelen Damm).

• Helge O. Svela forklarer kjærligheten til hunden i «Da han møtte hund – Hva hunden sanser, skjønner og elsker» (Gyldendal).

Tenk litt på hunden

Bringsværd er ikke alene som hundebokforfatter denne høsten. Vi møter reportasjesjef i Bergens Tidende, Helge O. Svela, i kaffebaren på Bergen Media City. Han er aktuell med boka «Da han møtte hund – hva hunden sanser, skjønner og elsker».

– Hvorfor en bok om hunder?

– Hunder er utrolig fascinerende, og mye smartere enn det vi gir dem ære for. Vi tar hunder litt for gitt, og er blitt så vant til å ha dem rundt oss at vi ikke legger merke til de ekstreme egenskapene de har utviklet.

Svela mener vi må stoppe opp og tenke over hvor sømløst og konfliktfritt hundene lever ved vår side i dagliglivet.

– Jeg mener spesielt vi hundeeiere bør tenke over det fantastiske med hunden. Ja, hunden din bjeffer kanskje litt, eller trekker etter en bil, men det er småting i forhold til alt den får til.

Hundebegynnelsen

Hvordan begynte så dette unike vennskapet mellom to arter? Forbindelsen mellom dagens veskehunder og familiehunder kan være vanskelig å skimte gjennom våre nåtids­briller. Både DNA-undersøkelser og arkeologiske funn spriker. Mens Charles Darwin lanserte ideen om at hunden kunne være en krysning mellom ulv og sjakal, vet man i dag at hundens stamfar er ulven.

Hvor den første tilnærmingen skjedde er omstridt, men man antar at temmingen har skjedd et sted i Asia eller Europa. Ulven var i før-middelaldersk tid utbredt over store deler av verden, Europa, Nord-Amerika, Nord-Afrika og Asia.

Trolig kan dagens hunder spores tilbake til en temming av ulver fra en nå utdødd ulvestamme for mellom 40.000 og 15.000 år siden. Noen mener hunden ble temmet to ganger, slik blant annet kua og grisen ble, men nå har man falt ned på at alle tamme hunder har samme stammor.

– Først og fremst er forholdet eldgammelt. Og det skiller seg fra forholdet til andre såkalte husdyr. Hunden var den første. Og det er usikkert hvem som «temmet» hvem, sier Bringsværd.

– Antakelig temmet vi hverandre. Ulv og menneske innså at de kunne ha nytte av hverandre. Et unikt øyeblikk i historien: Kloke og modige representanter fra to vidt forskjellige arter søker sammen i arbeidsfellesskap og vennskap.

Svela dykker også ned i det siste innen forskning og lener seg blant annet på den amerikanske evolusjonsbiologen Brian Hare.

Vennlig evolusjon

Hare er blant hundeforskerne som hevder at mennesket ikke temmet hunden, men at det heller kanskje var omvendt. Amerikaneren viser hvordan hunden i samme periode fikk et vennligere utseende og roligere gemytt. Derfor omformulerer han hundens evolusjonsteori til «The survival of the friendliest».

– Hunden er både menneskets eldste og beste venn. Den har reist fra å være ulv til den hunden vi kjenner i dag og har utviklet helt andre egenskaper enn ulven. Det er derfor ikke utenkelig at vi mennesker har utviklet oss sammen med hunden på et vis, sier Svela.

Han ber oss tenke over for eksempel hvor flinke mennesker er til å forstå hundens bjeff og kroppsspråk.

– Forskning viser at mennesket, helt uten trening, kan skjønne om en hund er glad, aggressiv eller har det vondt. Man har også funnet ut at tilknytningen mellom hund og eier likner den mellom mor og barn eller et kjærestepar. Det er noe med denne relasjonen som er veldig gammel og veldig sterk.

Svela blir nesten romantisk når han prøver å se for seg steinaldermenneskets relasjon til hunden. Han skriver: «Kanskje så de også noe annet når de kikket inn i hundens øyne? Så de en partner, en medsammensvoren, en følgesvenn? Opplevde de – som oss – hundens smittende glede i lek, kjærligheten fra våte slikk, lojaliteten fra hunden som kom luntende etter dem uansett hvor de skulle?»

– Der finnes mange berømte hundegraver, men min favoritt er en 12.000 år gammel grav i Israel hvor en kvinne ligger med armen over hodet og hånden hvilende på en hund. Det viser noe om hvor nærme hund og menneske også var den gangen.

En viktig hund

Hunder kan kanskje virke som et noe trivielt tema for å bli tatt på alvor i bøker, forskning eller avisartikler. De firbeinte vennene våre lever jo i dag ganske alminnelige liv, som oftest fjernt fra begivenhetenes sentrum. Men muligens kan de ha spilt en avgjørende rolle i menneskehetens mest avgjørende kultur­historie.

Temmingen av hunder skjedde mens menneskene var nomadiske jegere og sankere. Hunden var absolutt først ute og var allerede for lengst blitt tamhund da folk gradvis begynte å dyrke bygg og hirse og bli bofaste bønder ved den såkalte «neolittiske revolusjon» fra rundt 9500 før vår tidsregning. De andre husdyra kom etter hunden: Sauen antas å ha blitt temmet for rundt 10.000 år siden, grisen og kua for 8000 år siden, mens hesten ble temmet først for 6000 år siden.

Nettopp dette får Svela til å spørre: «Ble tamhunden en kilde til inspirasjon, tente den en gnist og en forståelse av at det var mulig å mestre omverdenen?». I sitt svar siterer Svela Oxford-arkeologen Greger Larson. Larson påpeker hvor viktig det tidlige hundeholdet må ha vært for menneskets utvikling: «Uten hunder – ingen annen domestisering. Ingen sivilisasjon.»

Og Svela konkludere videre: «Hunden ved siden av meg i sengen er ikke ‘bare en hund’. Den er en firbeint sivilisasjonsbygger.»

Om ikke sivilisasjonsbygger, så er historien full av hunder som har vært viktige. Brutaliteten til Alexander den Store er kjent, men han var også glad i sine hunder. Spesielt Peritas som døde under et slag utenfor dagens Mosul i Irak. Her skal hunden ha grepet inn og reddet Alexander fra å bli trampet i hjel av en elefant.

Peritas døde i kampen mot elefanten, og makedonerne skal ha gitt hunden en høytidelig begravelse. Historien er også med i Bringsværds bok «Vov». Han forteller at Alexander seinere navnga en by, muligens i India, etter hunden. Historikeren Plutark skriver: «Det sies at da han mistet en hund, med navnet Peritas, som han selv hadde alet opp og som han var svært glad i, da grunnla han en ny by og ga den hundens navn.»

Guds hund

Noen religioner forkynner skepsis mot hunder, Men det er også flust av hunder i andre religioners fortellinger. I en skapelsesberetning fra Filippinene heter det at hunden ble skapt før fjellene, men den beste beretningen, sett fra hundens perspektiv i alle fall, finner vi fra katofolket i California. Bringsværd forklarer:

– I noen myter er det gjensidige forholdet til og med eldre enn selve skapelsesprosessen. Tydeligst finner vi dette hos Kato-indianerne, hvor det heter: «Gud skapte jorden, himmelen og vannet, månen og solen. Han skapte mennesket og fuglene og dyrene. Men han skapte ikke hunden. For en hund det hadde han allerede.»

– Alle har jo en hund, ikke sant? Og det er en ganske poetisk historie, hvor Gud og hunden hans rusler omkring, og når de er ferdige med å skape verden, så går de hjem igjen.

Bringsværd skriver i «Vov» at det etter hans mening ikke finnes noen fornuftig forklaring på hvorfor hunden er så glad i menneskene. Han skriver:

«For det kan faktisk se ut som om hunder er glad i oss, ikke bare fordi vi gir dem mat, går tur med dem, pusler med dem, beskytter dem – men rett og slett fordi de liker oss! En helt ufattelig tanke, hvis vi først tar den inn. Og la oss gi den enda en omdreining: Alle dyr trives best sammen med sin egen art. Bare hunden synes uten å nøle å foretrekke å være sammen med ‘menneskene sine’ fremfor å løpe omkring med andre hunder.»

– Hvilke likhetstrekk finnes i forholdet menneske – hund hvis man skuer bakover i historien?

– I vår del av verden er det nok mindre av arbeidsfellesskap med hunden enn det var før. Men vennskapet lever. Jeg tror mange hundeeiere oppfatter hunden som en god kamerat og en nær venn, like viktig som noen menneskevenn. Og når hunden dør, sørger man like mye over den som over et menneske. Selv synes jeg det er vakkert og løfterikt at vi kan ha like sterke følelser for vesener av en annen art enn vår egen.

Hundemenneskene

Helge O. Svela har alltid likt hunder og hatt hundetekke. Som seksåring fikk familien hunden Bamse, men fordi den beit en kompis av Svela, måtte den avlives etter bare noen år. Søsknene fikk seinere hunder, men helt fram til Svela og samboeren fikk border collien Whisky, har savnet etter en egen hund vært stort.

– Gjennom historien har jo hunden hatt klare oppgaver gjennom jakt eller beskyttelse. Hvorfor er vi fortsatt så hundegale i en moderne verden hvor disse behovene kanskje ikke er like store?

– Det handler om det jeg vil kalle companionship, vennskapet, følges­vennen. Det er mye selskap i en hund. Hvis jeg kommer hjem og samboeren min har gått på jobb, er det stor forskjell om huset er tomt, eller om det er en hund der.

Du er aldri alene om du har en hund:

– Og kanskje nettopp i en verden hvor vi ikke bor sammen i storfamilier lenger, mange bor alene, mange har ikke barn, så er behovet for å ha noen der større enn før. I tillegg er hunden, selv om den er temmet, noe ikke-menneskelig, noe annet enn oss. Dermed blir den også en link inn i naturen vi på mange måter har forlatt og savner.

At hunden ikke er menneske, gjør også relasjonen lettere enn til andre mennesker. Mastiffen eller bulldoggen vil aldri kunne føre en samtale med oss, men gir oss en relasjon med en annen verdi.

– Relasjonen er mindre kompleks på godt og vondt, men det at hunden ikke kan snakke tilbake, gjør det vanskeligere å bli sint på den. Det er mye lettere å bli sint på en samboer eller kollega. Hunden vil få fram det beste i oss, og jeg tror vi alle trenger noen som alltid logrer når de ser oss.

modernetider@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.34