Klassekampen.no
Fredag 26. oktober 2018
BURSDAG
Å feire eller ikke feire
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Et håp om oppmerksomhet, en gryende angst eller bare fryd og gammen. Hvorfor har vi så ulike følelser rundt vår egen b­ursdag?

Forrige helg fylte jeg 50 år og dro i gang et skikkelig kalas. En kamerat fylte også 50, men han tok inn på hotell og slo av tele­fonen. Hvorfor har to menn på samme alder så ulikt syn på å feire bursdag?

Hvert år på akkurat samme tid får vi alle en anledning til å feire oss selv. Ikke alle griper den. Er du en av dem som får en gryende uro når dagen nærmer seg, eller fylles du av en barnlig fryd? Finner du det best å la dagen gli forbi i stillhet, eller inviterer du til fest?

Ritualer i forbindelse med bursdagsfeiringer kan spores tilbake til hedensk tid. Den gang var hensikten å beskytte personen mot onde ånder, som angivelig var ekstra frempå denne dagen. Vi finner mye av det samme hos grekerne, som trodde at alle hadde en skytsengel eller demon til stede ved fødselen, og som overvåket våre liv. Tanken var at kaker, tente lys og lykkønskninger ville holde demonen unna.

Med innføringen av kristendommen skulle det bli slutt på dyrking av det overnaturlige, og bursdags­feiringer har derfor hatt en varierende status i den kristne tradisjonen. I Bibelen omtales likevel to bursdager, men gaveønskene til jubilantene falt ikke heldig ut. Det er blant annet en av grunnene til at Jehovas vitner ikke feirer bursdager.

Romerne førte tradisjonen med fødselsdagsfeiringer nordover i Europa. De gjorde årlig stas på familiemedlemmer, venner og forretningsforbindelser med fest, bønner og gaver. Utover 1500-tallet fortsatte bursdags­feiringer, men da forbeholdt de adelige og bemidlede. På begynnelsen av 1800-tallet ser en at feiringer brer seg hos den økende over­klassen.

I Norge har vi en kort tradisjon for å feire bursdager. Det henger blant annet sammen med at det var dåpsdagen som ble oppført i kirke­bøkene, ikke fødselsdagen. Mot slutten av 1800-tallet ser vi imidlertid at bursdagsfeiringer også ble innført i Norge. Dermed ble fokuset vridd mer mot den enkelte og utviklingsmessige milepæler, som å begynne på skolen, komme i puberteten og bli voksen. Innbakt i dette lå også en hyllest til det sykliske liv: at vi skal vokse opp, leve, for til sist å dø.

Hvordan står det til med bursdags­feiringer dag? I en nylig studie fra Litauen svarte to tredeler av de voksne at bursdag er en viktig begivenhet de feirer årlig. Mest attraktivt er følelsen av å være spesiell, og å få kjærlig oppmerk­somhet fra venner, kjæreste og familie. Det er en tendens til at kvinner opplever dette mer enn menn. Resultatet viser også at ti prosent foretrekker å feire bursdagen alene, mens 20 prosent ikke ønsker å feire bursdagen overhodet.

Etter hvert som en blir eldre, er de fleste enige om at bursdager spiller mindre rolle. Forskerne fant også at bursdagsfeiringer har en positiv psykologisk effekt, da jubilanten får en styrket selvforståelse, en opplevelse av å være unik og verdifull, samt får bekreftet sin gruppetilhørighet og håp om fremtidig støtte.

I forlengelse av dette kan en spekulere – har de som feirer bursdag bedre psykisk helse? En amerikansk studie fant støtte for en slik påstand. Der viste det seg at afro­amerikanske barn fra lavinntekts­familier som feirer sin bursdag, får bedret sin selvorganisering, emosjonell utvikling og samhold med sine aleneforeldre.

Men hva er forklaringen til de 20 prosentene som ikke feirer? Noen sier at de reagerer på selve konseptet. De mener at datoen vi ble født er tilfeldig, og følgelig ikke noe å feire. Andre sier det føles kunstig å feire noe som ikke er en prestasjon. Andre trekker inn fortiden: at det ikke var noen tradisjon på å feire deres bursdag under oppveksten, eller at de har dårlige erfaringer.

Atter andre fokuserer mer på det aktuelle: at det er slitsomt med alle forventningene, at det er vanskelig å vite hvem en skal be, og hvem en skal utelate, eller at de rett og slett ikke har så mange å invitere. Videre oppgis en frykt for at gjestene vil bli skuffet om festen ikke svarer til forventningene. I tillegg fortelles det om kvaler rundt selve arrangementet, som antrekk, underholdning, mat og så videre.

Graver vi litt dypere bak utsagnet «det er ikke noe å feire», dukker det gjerne opp mer ambivalente følelser. Noen sier at vegringen skyldes en konflikt mellom et ønske og en frykt. På den ene siden kjenner de på en lyst, men tenk om ingen kommer? I forlengelsen av et slikt scenario lurer skammen når det blir synlig at en ikke har noen venner. Noe mer ydmykende skal en lete lenge etter. Andre forteller at motstanden skyldes selvbildet. De synes ikke det er noe spesielt ved dem som det er verdt å feire. Det skal en viss dose positivt selvbilde til for å finne det naturlig å feire seg selv.

En annen årsak handler om ubehaget med å være i oppmerksomhetens sentrum. Ros, komplimenter og gaver er ikke alltid like lett å ta innover seg. Det kan skyldes at vi ikke synes hyllesten stemmer, eller at vi ikke har gjort oss fortjent til den. Dermed kan massive kjærlighetserklæringer, paradoksalt nok, trigge skam. For andre fører gode ord til en indre oversvømmelse. Det å høre hvor fantastisk en er, kan åpne et (etterlengtet) savn. Flere sier da også at de må blokke ut under talene for å unngå å stor-tute.

En siste variant er forklaringen til min kamerat. Han ville ikke feire 50-årsdagen fordi «det å bli eldre ikke var noe å feire». For ham representerte bursdagen en mini-krise: et tap av ungdommens attraktivitet og vitalitet. Kanskje forbandt han det å eldes med sykdom, forfall og død? Et slags nederlag? Da var det ikke rart han tok inn på hotell.

Hva med oss som feirer i vilden sky? Er vi bare en gjeng narsissister? Det skulle en ikke tro om en hører grunnene som oppgis. De handler for det meste om ydmykhet og takknemlighet. Festen skal nemlig være like mye til ære for gjestene som oss selv, det er like viktig å gi som å få.

En kan undre seg over slike (tilforlatelige) forklaringer. Kan de være et uttrykk for skap-narsissisme, altså at vi ikke står åpent frem med våre mer primitive speilings­behov? For tenk hvilken magisk verden bursdagsfeiringer egentlig inviterer til. Det ville være rart om ikke mer dunkle motiver også dukket opp.

Testen på om det er skap-narsissisme på gang, finner du ved å se på hvordan jubilanten reagerer om den forventede oppmerksomheten uteblir, opplegget blir mislykket eller talene ikke bare er fulle av lovord. Trekker vedkommende bare på skuldrene og rusler inn igjen, kan du glemme narsissisme. Blir personen knust av skuffelse, rasende og fylt av hevnfantasier, er saken en annen.

Bak et ønske om å feire bursdag, eller å la være, ligger det trolig mange motiver. Et gammelt psykologtriks for å røyke ut det mest betente, er å spørre «hvorfor» fem ganger. Da kan dialogen bli som følger:

Hvorfor vil du ikke feire bursdag?

Jeg liker ikke bursdager.

Hvorfor liker du ikke bursdager?

Det er så mye å tenke på.

Hvorfor må du tenke på så mye?

Jeg vil at alle skal trives.

Hvorfor må alle trives?

Hvis ikke vil de kjede seg og gå.

Hvorfor er det så farlig om noen går?

Da vil de aldri se meg igjen.

Det er mange hjerteskjærende historier om bursdager hvor bursdagsbarnet står stivpyntet og ingen kommer. Ensomhet og eksklusjon er roten til alt vondt. Derfor er det en god ting at barnehager og skoler arbeider for mer inkludering. Voksne må få bestemme selv, og du er ikke rar om du lar dagen passere. For oss som tråkker til hvert år, er det bare å si gratulerer med dagen!

christian@akerselvapsykologene.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.34