Klassekampen.no
Torsdag 25. oktober 2018
PUSS BRILLENE: I en undersøkelse gjettet brasilianere på at 25 prosent av befolkningen er innvandrere. I virkeligheten var tallet 0,3 prosent. Personen på bildet utfordrer helt andre fordommer, i en pride-parade mot vold mot transpersoner i Alemao-favelaen, Rio de Janeiro. FOTO: YASUYOSHI CHIBA, AFP/NTB SCANPIX
Feilvurderinger er mer utbredt enn vi tror – og blåses enda lettere opp på nett. Ofte skyldes de fordommer.
Du skal ikke tro du vet noe
Hvor mange muslimer bor det i Norge? Hvor mye sex har naboen? Dette er eksempler på spørsmål du trolig gjetter feil svar på.

PSYKOLOGI

«Folk er rare,» sang Maj Britt Andersen. Men enda rarere er kanskje de oppfatningene vi har om andre folk, hva vi tror vi vet om dem. Og dette gjelder folk i hele verden, ifølge undersøkelser gjort gjennom flere år av Ipsos-instituttet i Storbritannia, og som lederen, Bobby Duffy, presenterer i boka «The Perils of Perception». Der viser han hvordan våre oppfatninger om hva andre folk mener, gjør og er, ofte er svært langt fra realiteten

Fakta:

Feiloppfatninger:

• Våre oppfatninger av andre folks atferd og meninger er ofte svært langt fra virkeligheten.

• Det viser forskning fra Ipsos-instituttet i Storbritannia, noe instituttleder Bobby Duffy skriver om i boka «The Perils of Perception».

• Nedarvede fordommer, gruppedynamikker og mekanismer som kognitiv dissonans gjør oss mer resistente mot å få våre feiltolkninger justert, skriver Bjørn Vassnes.

• I dag bidrar også nettmedier til ytterligere polarisering.

På villspor

Dette ser vi for eksempel når folk i Brasil i gjennomsnitt gjetter at 25 prosent av befolkningen i landet er innvandrere – mens det i virkeligheten bare er 0,3 prosent. Eller når folk i flere land tror at andre har sex tre til fire ganger mer enn de egentlig har. Eller når folk i alle land (av de man har undersøkt) grovt undervurderer hvor mange som stemmer ved valg: I Frankrike trodde man at kun 57 prosent gjorde det, mens den virkelige prosenten var 80. Eller når folk i Italia mener 48 prosent av befolkningen er over 65 år gammel, mens det i realiteten er 21 prosent.

Og ja, vi tar feil i Norge også. Vi tror åtte prosent av tenåringsjentene føder barn, mens det kun er 0,6 prosent. Vi tror tolv prosent av befolkningen er muslimer, men i virkeligheten er det kun 3,7. Men Norge er faktisk ett av landene der folk er minst på villspor, det er mye verre i land som India, Sør- Afrika, og Italia.

Ikke bare uvitenhet

Nå skal man ta slike undersøkelser med en god klype salt. Svarene varierer etter hvordan folk blir spurt. Anonyme undersøkelser (over nett) gir gjerne mer ærlige svar, men i mange land er det også slik at mange ikke er på nett, og at utvalget derfor blir skjevt. Det er også kulturforskjeller med hensyn til hvordan man svarer, og hvor sikker man er i sin sak. Men hovedinntrykket, at vi på mange områder feilvurderer våre medmennesker, er likevel klart.

Om noen mener at månen er laget av grønn ost, får det neppe store konsekvenser for dem selv eller samfunnet for øvrig. Det utløser ingen kappløp om utenomjordiske osteressurser. Men når vi har helt gale oppfatninger av hvordan andre mennesker tenker eller oppfører seg, eller hvem de egentlig er, kan det få følger både for hvordan vi selv oppfører oss, og for demokratiet. Derfor har Duffy og Ipsos-instituttet ikke bare kartlagt på hvilke områder vi tar feil, men også forsøkt å finne ut hvorfor vi gjør disse feilvurderingene. Det er nemlig ikke bare snakk om uvitenhet og tilfeldigheter som kan følge av dette, men av relativt systematiske feiloppfatninger. Mange av disse skyldes nedarvede biaser, kognitive skjevheter, som delvis er blitt forsterket gjennom det moderne informasjonslandskapet, der feiloppfatninger lett blåses opp, og spres med lysets hastighet.

Kognitiv dissonans

En begrep Duffy drar fram som grunnleggende, er det Leon Festinger utviklet på 50-tallet, blant annet etter å ha studert en apokalyptisk kult i Illinois. Han ble da slått av hvordan kultmedlemmene justerte sin virkelighetsoppfatning etter hvert som dommedagsprofetiene ikke slo til. De kunne ikke leve med misforholdet mellom tro og fakta, det Festinger kalte kognitiv dissonans. De forsøkte å omfortolke virkeligheten så lenge som mulig, heller enn å endre på sin egen overbevisning. De tok bare til seg informasjon som bekreftet deres egen oppfatning, en mekanisme psykologene kaller bekreftelsesbias.

Dette var et fenomen Festinger også kunne se hos røykere, etter hvert som det kom stadig flere vitenskapelige undersøkelser som viste tobakkens skadevirkninger. Først langt om lenge kunne røykerne ta de mer ubehagelige faktaene inn over seg. I dag vil mange si det samme skjer igjen, i klimaskeptikernes forhold til klimaforskningen.

Litt lykkeligere

Denne typen mekanisme gjelder også i høyeste grad hva vi tror om våre medmennesker. Både hva angår de som er annerledes enn oss – som flyktninger, innvandrere, de med en annen seksuell legning. Men også de vi tror er lik oss selv. Dette gjelder for eksempel på områder som kostvaner, helse, seksualitet, lykke og annet som preger vårt dagligliv. Som regel tror vi at vi selv er litt bedre stilt enn de som likner oss: Vi er litt lykkeligere enn gjennomsnittet, vi er litt mer reflekterte, og så videre – tror vi. Men det finnes også områder der vi tror vi er mer like enn vi egentlig er. Og siden vi alle er preget av en viss grad av flokkmentalitet, vil vi ubevisst rette oss inn etter det vi tror er flertallets oppfatning og vaner.

Dette innebærer en fare for opplysningskampanjer, for eksempel hvis de poengterer hvor usunt flertallet av oss lever, hvor overvektige vi er, hvor lite vi trimmer, hvor mye fett og sukker vi spiser, hvor mye alkohol vi drikker. Da risikerer man nemlig å normalisere en usunn livsstil: «Ja ja, jeg lever kanskje ikke så sunt, men jeg er stort sett som de fleste», kan folk tenke da.

Denne normaliseringstendensen kan være spesielt virkningsfull blant yngre, der flokkinstinktet er ekstra sterkt. I en undersøkelse av drikkekulturen på et amerikansk universitet kom det fram at en grunn til at studentene drakk så mye, var at de trodde de andre studentene drakk mer enn de egentlig gjorde. I bestrebelsene på å være som de andre, ble altså den kollektive effekten at flertallet drakk mer enn de egentlig ville.

Likt og ulikt

Vi har alltid hatt tendenser til å feiltolke andre, i begge retninger: å tro at andre er både mer like og ulike oss selv enn de egentlig er. Men i dag har nettmediene en ekstra forsterkende, polariserende effekt, som får oss til å dele verden opp i «oss» og «dem». Og vi tolker små bevegelser som store hendelser, fordi det ligger i medias natur å blåse dem opp. De lever jo av at folk reagerer emosjonelt, og klikker og deler på det som opprører dem. Samtidig blir det også produsert en mengde direkte villedende informasjon. Duffy ser derfor at vi har store utfordringer i å begrense denne utviklingen.

Vi kan selvsagt stille strengere krav til mediene, ikke minst nettmediene. Men det er kanskje enda viktigere å gjøre de unge i stand til å møte all denne forvirrende informasjonen med kritisk sans, og kunnskap om hvilke biaser mediene spiller på. Noe som selvfølgelig er lettere sagt enn gjort.

viten@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.33