Tirsdag 23. oktober 2018
HETSET: Da SVT-reporter Lina Makboul begynte å granske svenske mediers dekning av metoo-anklagene mot profilen Fredrik Virtanen, møtte hun en motstand hun ikke kunne forestille seg. De negative reaksjonene kom ikke bare fra selverklærte feminister, men også fra kolleger. FOTO: LINDA HAGLUND, SVT
Reporter Lina Makboul ville granske svenske mediers metoo-dekning. Hun ble møtt med en strøm av hat, løgner og trusler.
Hvordan trolle bort en debatt

Å motta saklig kritikk inngår i jobben min som journalist. Men det som skjedde våren 2018, var noe helt annet. Å utsettes for en mobb er ufyselig. Å utsettes for hat er forferdelig. Å mobbes av ukjente mennesker som mener de representerer en feministisk revolusjon, er grusomt.

I februar ble det tatt en redaksjonell beslutning i Uppdrag granskning (UG). Jeg skulle granske medias rolle under metoo-høsten 2017, og UGs avgående prosjektleder, Nils Hanson, skulle være redaktør for prosjektet.

Mitt utgangspunkt var, som i alle andre jobber jeg har gjort, å ta rede på fakta og se kritisk på alt og alle.

Jeg leste alt jeg kom over og kontaktet noen av dem som var blitt anklaget. Flere svarte. En av dem var Fredrik Virtanen, kjent underholdningsjournalist som fram til oktober 2017 også arbeidet som frittstående spaltist for Aftonbladets lederside. Han hadde mistet både jobb og ære etter å ha blitt hengt ut på forsida av Expressen med navn og bilde – anklaget for blant annet voldtekt.

Vi avtalte å møtes, og etter hvert sa han ja til å medvirke. Fra den dagen fikk jeg adgang hele livet hans. Samtidig tok jeg kontakt med medieprofilen Cissi Wallin. Hun var også positiv. Vi avtalte et intervju.

Fakta

Lina Makboul:

• Svensk reporter som jobber for SVTs graveredaksjon Uppdrag gransk­ning.

• Makboul har arbeidet som journalist i over 20 år, og har gransket kriminelle gjenger, politikere, terrorister og ekstremister.

• Etter eget utsagn har hun aldri møtt like mye hat som da hun gransket medienes rolle under metoo-høsten 2017.

• I denne artikkelen forteller hun hvordan hun opplevde arbeidet med den kontroversielle reportasjen «#metoo og Fredrik Virtanen». Programmet ble visst på NRK Brennpunkt i sommer, og kan fremdeles sees på svt.se.

• Dette er en forkortet versjon av en artikkel som opprinnelig ble publisert på Journalisten.se.

Foreløpig visste jeg ikke hvilken historie jeg hadde foran meg. Jeg arbeidet uten forutsetninger. Forsøkte å få kontakt med dem som var involvert. Ville høre hva de hadde å si.

Jeg ble med i journalistenes metoo-gruppe på Facebook, #deadline, for å få inspirasjon og finne kontakter. Kort sagt, jeg arbeidet ut fra grunnleggende journalistiske metoder.

Da gruppa fikk kjennskap at UG arbeidet med metoo, skjedde det noe jeg aldri hadde kunnet forutse. Blant kollegene i gruppa brøt det ut en hissig diskusjon om min fortsatt udefinerte granskning. Jeg valgte å presentere meg og redegjøre for prosjektet. Kollegene i Facebook-gruppa hadde ingen større forståelse for dette, men betraktet nærmest mitt journalistiske arbeid som spionasje. Flere metoo-administratorer kontaktet meg for å pumpe meg for informasjon om reportasjen, for så å gå ut på bred front og advare mot arbeidet mitt i flere metoogrupper. Jeg valgte å forlate #deadline.

Det overrasket meg at denne Facebook-gruppa, der nesten alle medlemmene var journalister, var helt uinteressert i transparens. Nettopp denne delen av samfunnet, som journalistene selv har skapt, skulle ikke granskes.

Nå begynte presset. Det strømmet inn e-post fra kvinnelige journalister. Budskapet var tydelig. Her skulle det ikke granskes. Fra én av e-postene: «Kan du forklare hva det er du holder på med? Forstår du hva det er du utsetter mennesker for og den skaden du risikerer å påføre, IRL. Gjør sjefene dine det?»

En kollega gikk lenger enn de andre. Hun ringte meg og snakket metaforisk: «Å granske #metoo er som å kritisere en politibetjent som hjelper et barn over gata.»

Nå forsto jeg at jeg ville møte en viss motstand. Dette var for så vidt ikke noe nytt for meg. Det som var nytt, var at de som forsøkte å påvirke mine journalistiske beslutninger, ikke var under lupen selv. De syntes noen ting ikke burde utsettes for tradisjonell journalistisk dekning. Det skulle få ligge i fred.

Den offentlige versjonen lød som følger: Fredrik Virtanen var skyldig i voldtekt, upassende språk på sosiale medier og alt mulig annet. Beviset for dette var at flere anonyme kvinner samt Cissi Wallin hevdet det.

Det var derfor avgjørende for meg å komme i kontakt med disse kvinnene for å høre hva de hadde så si.

Jeg ville ha førstehåndskilder, ikke noe andre hadde hørt. Dette er helt grunnleggende for en journalist. Oppsøk kilden. Skaff deg et bilde av det som har skjedd. En av de anonyme kildene var en kvinne i Midt-Sverige. Jeg fikk etter hvert rede på hvem det var og kontaktet henne på sms. Svarene var kryptiske og ubegripelige, så jeg valgte å ringe. Det var et barn som svarte. Jeg spurte om å få snakke med moren og fikk beskjed om at hun var bortreist. Deretter avsluttet jeg samtalen.

Da moren fikk vite om dette, kontaktet hun Cissi Wallin. Noe som ble en til regel under arbeidet mitt. De fleste anonyme kvinnene som har anklaget Fredrik Virtanen, nektet ta telefonen eller ringe tilbake hvis jeg la igjen en beskjed. Og flere av dem rapporterte direkte til Wallin.

Telefonsamtalen der et barn svarte, ble startskuddet for en kampanje mot meg. Wallin nektet nå å la seg intervjue fordi jeg «jager barn».

Jeg sendte henne skjermbilder fra sms-en og beskrev hendelsesforløpet.

Jeg var aldri urolig. Jeg hadde ikke gjort noe uvanlig. Wallin hadde selv jobbet som journalist innen public service og ville naturligvis forstå at noen telefonnumre brukes av barn selv om det er registrert på en av foreldrene.

Det gjorde hun ikke.

27. mars kom det første innlegget hennes på Instagram: «… de har en agenda om å finne noe som ‘senker oss’ (…). Påvise at vi har løyet, oppviglet, gått over en grense. Det er ingen tvil om hva de forsøker å grave fram. De er på jakt etter politianmeldelser, våre vitner i disse, ringer folks barn (!) og bortforklarer det som ‘feil’ (likevel fortsetter de å snakke med barnet og ber om å få kontakt med moren) og andre åpenbare overtramp i jakten på ‘sannheten’.»

UGs redaksjonsledelse kalte inn til et møte og bestemte at vi ikke skulle svare på anklagene. I ettertid kan man si at det var uklokt.

Det vi ikke forsto, var at dette bare var begynnelsen på en lang og skitten kampanje, rettet først og fremst mot min person, som også skulle komme til å ryste hele UG.

Det første innlegget fikk stor spredning og ble også publisert på Wallins Facebook-side.

Det tok ikke lang tid før venner og bekjente gjorde meg oppmerksom på aktiviteten i sosiale medier.

En venn i kultursektoren ringte. Stemmen var alvorlig. Han ba meg legge ned arbeidet med reportasjen. Han forklarte at jeg ikke visste hva jeg ga meg inn på. Å grave i saken om Cissi Wallin var å kaste skitt på hele metoo-bevegelsen. Det var ikke viktig om det var sant eller ikke.

Jeg spurte om ikke det var i alles interesse å finne fram til sannheten.

Jeg husker ikke hva han sa helt ordrett, men han svarte at spillereglene må settes til side på grunn av det uklanderlige målet.

17. april skrev Cissi Wallin på Instagram at jeg driver med «heksebrenning, bare i litt nyere tapning». Hun skrev at hun hadde beviser, men presenterte ikke disse. Videre hevdet hun at «x antall anonyme ofre» var redde fordi jeg jaget og presset dem. Så publiserte hun spørs­målene jeg hadde sendt henne.

Nils Hanson og jeg hadde kontaktet henne igjen. Vi ville gjøre vårt ytterste for å få alle parter til å uttale seg i reportasjen, men det slo feil.

Presset mot Uppdrag granskning økte. Feministiske tidsskrifter ringte. Folk krevde svar. Og UG svarte. Men det hadde ingen betydning. Tre dager seinere, 20. april, gikk Wallin ut med nye påstander: Hun påsto at Uppdrag granskning jaget henne, til tross for at hun hadde takket nei til å medvirke. UG skulle ha smug­filmet henne på knytebluse-demonstrasjonen i Stockholm (en demonstrasjon til støtte for Sara Danius i Svenska Akademien, red.anm.). En kollega ble navngitt. Ikke noe av dette var sant. Men påstanden festet seg. Og følgerne hennes var rasende.

Wallin fortsatte å publisere innlegg om meg og Uppdrag granskning. Hun påsto gang på gang at vi jaget ofrene og forsøkte å legge skyld på dem. Hun refererte gjentatte ganger til den dystopiske serien «The Handmaid’s Tale», om et totalitært samfunn der kvinner undertrykkes, voldtas og kun har eksistensberettigelse på grunn av sin fertilitet.

I kommentarfeltene ble følgerne oppfordret til å innklage det fortsatt ikke ferdigklippede eller publiserte programmet til Myndigheten för press, radio och tv. Jeg skulle meldes til mitt fagforbunds yrkesetiske nemnd (Yen). Mine representanter innen Journalistförbundet var vennlige nok til å hjelpe Wallins opprørte følgere ved å beskrive framgangsmåten for en Yen-klage.

Én person var særlig aktiv. Han gikk inn flere ganger i tråder og skrev at reporteren heter Lina Makboul. Han oppga en lenke til min konto på Instagram og pekte meg ut for den opphissede folkemengden. Man rotet i fortiden min. Brukte informasjon om meg, forvrengte den og gjorde alt for å beskrive meg som en avskyelig person. Man var ute etter min troverdighet. Jeg slettet Instagram-kontoen min.

Jeg må si litt om hatet. Om det marerittet som oppstår når falske anklager suser gjennom lufta. Når hundrevis av fremmede blir trukket med. Når fakta ikke får fotfeste. Når sannheten blir solgt på auksjon og folkedomstolens pøbel marsjerer gjennom sosiale medier på jakt etter blod. Det dreier seg om mennesker som hevder å stå for det gode. Noen av dem satt på min egen arbeidsplass.

Én anklage kom flere ganger enn andre. At jeg, Lina Makboul, legger skylden på ofrene. Og det er her vi kommer til det springende punktet.

Til det som gjelder grunnprinsippene i rettssamfunnet. Grunnlaget for demokratiet. Et menneske har rett til å anses som uskyldig til det motsatte er bevist.

Politiets omfattende etterforskning førte ikke til noen bevis for noen forbrytelse, derfor vet vi ikke hva som har skjedd mellom Fredrik Virtanen og Cissi Wallin. Det vet bare de to. Men de motsier hverandre. Så hvordan skal vi lete etter sannheten hvis vi ikke får stille spørsmål? Til det påståtte offeret og den påståtte gjerningsmannen? Hvis ikke begge versjoner blir hørt?

Når det dessuten viser seg at medier sprer uriktige informasjon om gjerningsmannen, er det ikke rimelig å fortelle om dette?

Lørdag 26. mai ble det publisert et innlegg som nesten stanset hele programmet. Wallin påsto at jeg og Fredrik Virtanen var venner.

Det var en helt grunnløs anklage, og UG dementerte den på nettet, men det hadde ingen betydning. Slik ser logikken ut til å være på sosiale medier. Den som anklager først, vinner. Uansett om det er sant.

Søndag 27. mai var det morsdag. Jeg hadde bestemt meg for å stenge alt ute og ha det hyggelig med sønnen min. Vi var på vei til en kafé da telefonen ringte. Jeg så at det var sjefen min, Ulf Johansson, så jeg svarte. Han fortalte at de diskuterte å stanse programmet – anklagene var alvorlige.

Det var som et svart hull åpnet seg under føttene mine.

Jeg forsto at det hadde skjedd. Kampanjen hadde begynt å bære frukter. Det var ikke bare Wallins følgere som mistrodde meg. Kollegene mine i ledelsen av Uppdrag granskning hadde begynt å vakle. Jeg tror ikke jeg trenger å forklare hva det innebærer for en person som har en jobb som bygger på troverdighet.

Jeg sendte en skuffet sønn hjem og brukte de nærmeste timene på den fornedrende oppgaven å renvaske meg fra de falske anklagene.

Til dere som fremdeles tviler: Jeg hadde aldri truffet Fredrik Virtanen før jeg begynte med denne reportasjen.

UG la ut programmet på SVT Play 30. mai klokka 06.00.

Reaksjonene som fulgte, var helt unike.

I sosiale medier og i offentligheten var det kun motstand.

Fra kolleger og venner dominerte arktisk stillhet.

Men via sms, Messenger og e-post strømmet lovordene inn. Fra menn og kvinner, fra alle mulige steder og samfunnsklasser, som takket meg for andre perspektiver og for å ha utvist mot. Noen med en reservasjon – jeg fikk ikke sitere rosen.

Bare noen få, modige personer ville ta stilling offentlig. Jeg vil være evig takknemlig til disse.

Dagen etter sending oppdaget jeg at også andre hadde vært mål for mobben.

SVTs programdirektør Jan Helin skrev på sin blogg at han i et par døgn hadde fått 150–200 e-poster i sin innboks, med identiske formuleringer om programmet og meg som journalist.

Og flere medier rapporterte at hos Myndigheten för press, radio och tv haglet klagene inn.

Aldri tidligere hadde et program fått flere klager. 2189 stykker.

En rekord som kanskje aldri blir slått. Det var opprettet en egen stilling til å håndtere alle klagene.

Nesten en måned etter at programmet var sendt, kom vedtaket i Pressens Opinionsnämnd (Pon). Ti aviser av elleve ble felt. Artiklene om Virtanen i Expressen og Svenska Dagbladet, som vi kritiserte, hadde ikke fulgt god presseskikk.

Det var historisk. Pon felte en hard dom over medias eksesser høsten 2017.

«Skaden er uforsvarlig», skrev Allmänhetens Pressombudsman Ola Sigvardsson på DN Debatt 25. juni. «Svake belegg og alvorlige konsekvenser for de utpekte. Skadene på journalistikken er uforsvarlige.»

Den etterfølgende selvransakelsen, mediedebatten om høsten 2017, lyste med sitt fravær. Medie-Sverige tok ferie. Det gjorde også Expressens sjefredaktør Thomas Mattsson, som nektet å svare på spørsmål fra Uppdrag granskning.

Men i sosiale medier var debatten høyst levende. Men den handlet ikke om mediehavariet. Den handlet om meg. Totalt fremmede, som aldri har truffet meg, uttalte seg om min personlighet og mentale stabilitet. Noen fortalte hvordan de skulle skade meg fysisk.

Jeg tok tidlig skjermdumper av nesten alle hatefulle og truende uttalelser.

Jeg har spart på dem. Og skulle gjerne vite hvordan folk som hevder at de tar parti for kvinners rettigheter, kan uttrykke seg på den måten mot en kvinne.

De vurderingene av meg som nå følger, er tatt fra kommentarene til ett eneste innlegg av Cissi Wallin.

«Psykisk syk.»

«Jeg skulle gitt henne en på trynet.»

«Det finnes et spesielt sted i helvetet for kvinner som henne.»

«Skitten holdning av reporteren vil klubbe henne i hodet.»

«Burde få sparken.»

«Ufyselig menneske.»

«Følelseskald.»

«For et lite menneske hun er, denne Lina, og elendig journalist.»

«Motbydelig.»

«Ønsker dessverre den jævla kjerringa til ‘reporter’-døden.»

Disse kommentarene ligger fortsatt på Cissi Wallins konto, og det finnes mange, mange flere.

Slik troller man bort en viktig debatt om medienes rolle i et samfunn som mer enn noen gang trenger en etisk og troverdige presse.

Slik flytter nettrollene fokus fra avgjørende journalistiske spørsmål og de virkelige problemene til å handle om en reporter og hennes personlighet.

Spørsmål om hvilken makt, innflytelse og ansvar innehaveren av Instagram-kontoen med titusenvis av følgere egentlig har, blir ikke besvart.

Når mediehusenes ansvarlige utgivere blir forsøkt holdt ansvarlig, blir det bare ignorert.

Det vi sitter igjen med, er elver av løgner, hat og trusler.

Rettet mot meg.

Oversatt av Lars Nygaard

Onsdag 21. november 2018
Bærum Kulturhus trekker invitasjonen til den metoo-anklagede koreo­grafen Jan Fabre. Aktører i dansefeltet er kritiske til begrunnelsen.
Tirsdag 20. november 2018
Spartacus-sjef Per Nordanger mener vi har hatt en overproduksjon av sakprosa de siste årene, og at flere forlag kan bli nødt til å kutte titler.
Mandag 19. november 2018
Ved å øke sine egeninntekter har de statseide teatrene kompensert for kutt i offentlig støtte. Men de kunstneriske ambisjonene vil snart bli skadelidende, hevder teatersjefer.
Lørdag 17. november 2018
Statlige teatre har økt sine egeninntekter, selv om de får mindre i offentlige tilskudd. Høyre jubler, mens SV mener tallene i rapporten gir et misvisende bilde.
Fredag 16. november 2018
– Det har aldri vært mindre grunn til å rehabilitere Alf Larsen, sier litteratur­forsker Tore Rem. Han reagerer på Forfatterforeningens unnskyldning til den omstridte poeten.
Torsdag 15. november 2018
Det er viktig at den hegemoniske historiefortellingen om jødeforfølgelsen i Norge blir utfordret, mener Irene Levin.
Onsdag 14. november 2018
Er 10.000 kroner i statsstøtte per avisabonnement for mye? Nei, sier sjefredaktøren i Helgelendingen, og får støtte fra KrF og Senterpartiet på Stortinget.
Tirsdag 13. november 2018
25.000 abonnenter kan miste papir­avisa dersom regjeringen går for et kompromissforslag som mediebransjen selv har spilt inn.
Mandag 12. november 2018
Litteraturprofessor Marianne Egeland mener det er vanskelig å se hvem som fører ordet i høstens kjendis­bøker.
Lørdag 10. november 2018
Etter en storstilt digitalisering av skolen er Bærum kommune klar for neste skritt: kutt i skolebibliotek­tjenesten.