Klassekampen.no
Mandag 22. oktober 2018
FETTERMORD: Magnus Nielsen og hans menn overfaller Knud Lavard i 1131. ILLUSTRASJON: DANMARKS HISTORIE I BILLEDER (1898)
De danske borgerkrigene var først og fremst et resultat av sviktende politisk dømmekraft fra to tronpretendenter.
Helte- og skurkehistorier
SAXO GRAMMA­TICUS’ DANMARKS HISTORIE: Her tittelbladet til Christiern Pedersens førsteutgave (Paris 1514). 8BILDE: DEN STORE 8DANSKE/GYLDENDAL
Knud Lavard var ifølge kildene en hederlig mann – men trolig en elendig politiker.

MIDDELALDER

7. januar 1131 red den danske hertugen Knud Lavard intetanende ut i skogen ved Haraldsted på Sjælland for å treffe sin fetter Magnus Nielsen, sønn av kong Niels (r. 1103-34). Saxo Grammaticus – danskenes latinske motpart til Snorre – forteller i detalj om Knuds usvikelige tro på fetteren. Hans kone hadde hørt nyss om at noe var i gjære, en minnesanger hadde hørt enda mer håndfaste rykter, men hans æresfølelse hindret ham i å advare hertugen – annet enn i blomstrende vendinger som den tvers gjennom hederlige hertug ikke kunne forestille seg gjaldt ham. I skogen ventet Magnus klar med sverdet og hogde ham brutalt ned.

Mordet på Haraldsted danner innledningen til de danske borgerkrigene – omtrent samtidig som de startet i Norge. Mordet på Knud Lavard kom snart hans brødre Erik Emune og Harald Kesja for øre, og de mobiliserte sine venner og gikk mot Magnus. Tre år senere lå Magnus død på slagmarken ved Fotevig, og kort tid etter måtte faren Niels bøte med livet. Erik Emune var gått seirende ut av borgerkrigene.

Beretningen fra 1131–34 danner et dramatisk høydepunkt i Saxos store krønike om de danske konger, men den er selvfølgelig langt fra nøytral. Det vet vi fra Roskildekrøniken, en unnselig liten fortelling som gjør Magnus til den store helt, og Erik til skurken. Slik har historikerne arbeidet med dette stoffet: vurdert om det er Saxo eller Roskildekrøniken vi bør stole mest på. Hvem bør prises og hvem lastes?

Men Saxos detaljerte beretning er ikke bare et ideologisk forsvar for Knud Lavard, som var far til hans store helt kong Valdemar den store (r. 1157-82). Gjennom den ladede rapporten kan vi også utlede aktørenes handlinger på en mer edruelig måte – selv om vi selvsagt aldri kan være helt sikre på at alle detaljer er gjengitt historisk korrekt.

Martyr og dårlig politiker

Knud Lavard var på Saxos tid blitt en offisielt erklært martyr, og derfor på samme måte som Olav den hellige i Norge en person det per definisjon ikke kunne sies noe stygt om. Men som Olav hadde Knud lidd en voldsom død, og tar vi av de religiøse brillene kan vi spørre oss om ikke slike dødsfall hadde en mer timelig årsak. Hos Saxo berømmes Knud for sine store bedrifter: Han hadde blitt hertug av Slesvig på en tid da området var i full oppløsning. Han hadde også underlagt seg obodrittene – en slavisk stamme lenger sør, og attpåtil giftet seg med Ingeborg, datter av den russiske fyrsten Mstislav.

Slike bedrifter kunne tolkes som en styrking av det danske riket overfor deres rivaler. Obodrittene og venderne i sørøst var hedenske stammer som voldte danekongene stort besvær. Dessuten lå Slesvig sør mot den tysk-romerske keiseren, som var nærmest en konstant trussel mot dansk uavhengighet på 1100-tallet.

Men Knuds bedrifter kunne også tolkes i motsatt lei: som en trussel mot den danske kongen. Knud utgjorde gjennom sin maktbase en trussel særlig fordi kong Niels rundt 1130 var en gammel mann. I virkeligheten foregikk det en mer eller mindre skjult maktkamp rundt kong Niels i disse årene, der en rekke tronpretendenter deltok.

Den ømtålige tronfølgen

Dansk historie i denne perioden ser langt mer «ordentlig» ut enn den norske og svenske. I Norge var det fra 1035 i lange perioder samkongedømme, der samkongene stort sett var i tottene på hverandre og ufreden aldri var langt unna. I Sverige vokste det på 1100-tallet fram to kongelige slekter – Sverkerne og Erikene – som vekslet på å inneha kongeverdigheten med mange komplikasjoner. I Danmark fulgte derimot fem sønner av Svend Estridsson etter hverandre som konger fra 1075 til 1134, ifølge Saxo i fredelige former.

Skjønt: når Saxo forteller mer detaljert – som på 1120-tallet – går det fram at tronskiftene på langt nær var så fredfylte. Kong Niels’ sønn Magnus lå selvsagt godt an til å overta etter faren, også fordi han på 1120-tallet var blitt tatt til svensk konge, men det fantes en rekke andre kongssønner med like stor rett til tronen. Knud var en av dem, hans brødre Erik og Harald to andre. I tillegg var Henrik Skadelår kongssønn, og flere av disse mennenes sønner begynte også å vokse seg til.

Kongelige tabber

Situasjonen var med andre ord uavklart. Magnus stilte muligens et hestehode foran, og Knuds foretaksomhet i Slesvig utgjorde en trussel – historikere har omtalt dette som Knuds «sør-skandinaviske maktfelt». Magnus valgte derfor å gjøre kort prosess med sin rival. Og han lyktes. Mest av alt fordi Knud var en elendig politiker. På samme måte som Olav den hellige gikk han rett i fiendens gap. På kristent språk kunne dette kalles en martyrgjerning, men innenfor politikken var det en megatabbe – noe Saxos utpenslinger gjør overveldende klart. Hvorfor i all verden skulle Knud stole på en fetter som hadde alle gode grunner til å ønske ham av veien?

For Saxo var det imidlertid Magnus som fylte tabbekvoten i 1131 fordi det ledet til hans fall tre år etter. Og det kan vi som historikere – som vet hvordan det gikk – selvfølgelig underskrive på. Men Magnus’ død kom ikke som en naturlig konsekvens av drapet på Knud Lavard. Tvert imot: de to første årene etter drapet gikk det strålende for Magnus og faren Niels. Først klarte de å avverge et angrep fra den tyske keiseren Lothar før de beseiret Erik i to slag. Erik måtte flykte til Norge, der Niels ifølge Snorre inngikk en avtale om at den norske kong Magnus (som skulle bli den blinde) skulle myrde Erik.

Magnus og Niels satt i 1134 trygt i hele Danmark. Erik var fordrevet, formodentlig fanget eller død for norskekongens hånd. Med sin hær satte Magnus og Niels over til Skåne for å kvele den siste rest av opprør (Skåne var del av Danmark).

Der var det Erik kom ubemerket med en tysk hær og overrumplet Magnus og Niels ved Fotevig. Mannefallet var enormt: Magnus og fem biskoper falt, og Niels kom seg med nød og neppe unna – bare for å bli drept kort tid etter.

For Saxo var Magnus og Knud Lavard diametralt motsatte personer. Men de hadde til felles at de opptrådte utilgivelig skjødesløst i avgjørende situasjoner. Hadde ikke Magnus gjort det, hadde han sannsynligvis aldri tapt for Erik Emune, og historien kunne ha tatt en helt annen retning.

h.j.orning@iakh.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.24