Klassekampen.no
Mandag 22. oktober 2018
BLODGILDET I ROSKILDE: I 1157 inviterte Svend sine rivaler til gjestebud – bare for å prøve å drepe dem. Illustrasjon fra håndskrift av Den saksiske verdenskrønike fra 1200-tallet. BILDE: WIKIMEDIA COMMONS
Kong Valdemar svikeren?
Drepte Valdemar sin forgjenger av edle hensikter, eller var motivasjonen mer tvilsom?

middel­alder

Saxo er danskenes moralske kompass. Der Snorre skrev med sin tørre og nøytrale sagastil, delte Saxo ut ris og ros ved enhver anledning. Fasiten var gitt: noen konger var gode, andre onde. Problemet var at virkeligheten ikke alltid harmonerte med fasiten. Den «gode» Erik Emune, som felte sin svikefulle fetter, utviklet seg til å bli en så utålelig konge at han til slutt ble drept av en bonde han hadde forurettet.

Etter et intermesso med Erik Lam (r. 1137-46) ble det valgt tre konger: Svend Grathe (sønn av Erik Emune), Knud Magnussen og Valdemar (sønn av Knud Lavard). Valdemar var selvsagt på Svends side, siden Svends far hadde hevnet drapet på Valdemars far, mens Knud, som sønn av farens banemann, var hans naturlige motstander.

Utålelige konger

Men etter hvert ble Svend ifølge Saxo mer og mer arrogant og utålelig, og det gikk så langt at Valdemar i 1154 skiftet over til Knuds side. Klimaks for Svends urettvishet inntraff da han inviterte sine to medkonger til gjestebud, og midt i festgleden lot væpnede menn storme fram og hogge ned rivalene. Knud falt, mens Valdemar unnslapp med et nødskrik.

Nok en gang fikk en feilvurdering – nå fra Knud og Valdemar, fatale konsekvenser. Men Valdemar mobiliserte tropper, og kort tid etter lå også Svend død, æreløs og forlatt på Grathe hede. Den danske storhetstiden kunne begynne, med Valdemar som konge og erkebiskop Absalon – Saxos oppdragsgiver – som hans høyre hånd. Hos Saxo var Valdemars sidebytte fra Svend til Knud et resultat av at Valdemar i sin rettsindighet ikke kunne tolerere Svends brutale hardstyre. I virkeligheten – slik det skinner gjennom i Saxos beretning – var Valdemars sidebytte temmelig tvilsomt. Ikke bare forlot han sin venn i nøden, han allierte seg attpåtil med sin fars banemanns sønn.

Blåøyd aksept?

Hvor mange som trodde på Saxos versjon vet vi ikke, men det er liten grunn til å tro at folk blåøyd aksepterte alt en konge gjorde. Lenger kommer vi imidlertid ikke. Saxo er alt vi har. Og i krig er sannheten det første offeret, den gang som i dag. Men det er grunn til å tro at kong Valdemar, med tilnavnet den store, bygde sin kongsrett på svik. Slik ble i hvert fall sidebytter vurdert i liknende tilfeller.

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.25