Mandag 22. oktober 2018
DUMDUM BOYS ANNO 2018: Og med disse fire i bandet siden 1993: Kjartan Kristansen på gitar, Aslak Dørum på bass, Sola Jonsen på trommer og Prepple Houmb som vokalist.
It’s NAV or never: Vi ble med DumDum Boys, nå ute med sitt første album på seks år, på øving – der de låt som «en kule».
Blod på tann no igjæn
GUTTA BOYS: Her med produsent Horntveth i sin midte.
Ut av det blå kom DumDum Boys med sitt nye album på fredag. Det er også blitt noe av det skarpeste og mest fengende bandet har gjort på lang tid.

Intervju

Det ferske albumet ble lansert i all hemmelighet denne helga. Manager Steinar Vikan inngikk avtaler med butikker som Big Dipper, Garden og Platekompaniet, der de ansatte lovet å holde tett inntil det offisielle klokkeslettet var inne. Og en ny DumDum Boys-plate er ingen liten begivenhet, særlig ikke når det har gått seks år siden forrige gang. Bandet spilte heller ikke live i fjor.

– Vi bestemme oss for å holde litt tilbake, og gjøre oss litt kostbare. Det er jo en taktikk som kvinner har lyktes bra med i tusenvis av år.

Ordene tilhører den samme Vikan, som har jobbet for bandet siden 1986, og før det også var en sentral hjelper for forløperen Wannskrækk. For 30 år siden flyttet både Vikan og bandet til Oslo, samtidig som debutalbumet «Blodig alvor na na na na na» begynte å finne veien til tusener av norske hjem og hybler.

Nå er det klart for bandets ellevte studioalbum, som har fått tittelen «Armer og bein». DumDum Boys har benyttet tida etter den hemmelige innspillingen til å gjøre en del livejobber igjen, og legger nå ut på en høstturné i november, som avsluttes med tre konserter på Rockefeller i desember.

– Hvis du går helt tilbake til de britiske gruppene på 60-tallet, spilte de jo ofte tre-fire sett hver dag, sier Vikan. – Om du har et snev av talent, er du nødt til å bli ganske god på den måten. Kanskje vi er litt på vei tilbake til den tida, siden det ikke er penger i å lage plater lenger. Samtidig er det også et stigende klasseskille i musikken. Vi får bra betalt, mens band på nivået under oss tjener en hel del mindre.

Fakta

DumDum Boys

• DumDum Boys fra Trondheim startet i 1985, som en nokså direkte fortsettelse av punkbandet Wannskrækk, som spilte sin første konsert i 1979. Bandet debuterte på LP i 1988, og vant Spellemannprisen i rock-klassen tre år på rad.

• Nye «Armer og Bein» er deres 11. studioalbum, og det første siden «Ti liv» i 2012. Her består bandet av Prepple Houmb, Aslak Dørum, Sola Johnsen og Kjartan Kristiansen. Knut Mikael Lindqvist medvirker på tangenter, mens Richard Gjems spiller munnspill på et par låter.

• Martin Horntveth fra Jaga Jazzist har produsert albumet, med unntak av to kutt. Han medvirker også på kor, perkusjon og tangenter.

– Vi pleide å spille på alle studentstedene, både om høsten og våren. I dag er den ruta så godt som borte, samtidig som mindre klubber som Mono og Garage har måttet kaste inn håndkleet. Festival-boomen de siste årene har vært helt topp for oss, men jeg er spent på hva som skjer nå, når stadig flere blåruss kaster seg inn på markedet.

– På den annen side er det nye måter å få ut musikken på. I gamle dager forholdt du deg til en kar i dress, som måtte si ja til at du skulle få lage en ny plate. Albumet har i grunnen en kort historie, og ble ikke et sterkt format før rundt 1965. I dag er vi på en måte tilbake til single- og ep-perioden, der ungdommen hører en fantasillion ganger på enkeltlåter på Spotify og Youtube.

Denne delen av samtalen, der Vikan er en slags oppvarmingsartist for bandet, finner sted i et romslig øvingslokale i sentrum av Oslo, like i nærheten av studioet der det meste av den nye platen er blitt spilt inn. De faste medlemmene av DumDum Boys har alt hilst på oss, og pusler nå med sitt i etasjen over. Snart har vi alle forflyttet oss opp dit, og hører bandet høvle gjennom tre av låtene fra «Armer og bein». Medlemmene står tett sammen, med trommesettet til Sola som et naturlig midtpunkt. Sanger Prepple har plassert seg mellom gitarist Kjartan Kristiansen og bassist Aslak Dørum, mens Kurt Mikael Lindqvist på tangenter er litt i utkanten. Og det låter som en kule fra første øyeblikk.

De starter med «Lange dager», som også er åpningskuttet på det nye albumet. Teksten er klassisk Kristiansen-materiale, med linjer som Jeg fikk skyss med en dagdrøm på flere tonn / Det er mulig jeg reiser på første klasse / Det virker bare ikke sånn. Det høres umiddelbart røft og tøft ut, som om DumDum-maskinen for alvor har fått tenning igjen. Deretter er det klart for «Full fyr», med et svært hektende keyboard- og gitartema, som bør gå rett inn blant høydepunktene i kommende live-sett. Øvingsrom-utgaven er hardere enn platesporet, samtidig som det stadig låter melodiøst og spenstig.

Til sist er det duket for en av mine favoritter fra «Armer og bein»: «Frem fra glemselen» er noe av det mest energiske, glefsende og fengende DumDum Boys har gjort på år og dag, med en åpningssekvens som leder tankene til Dead Kennedys og deres klassiske «Holiday in Cambodia». Det er i det hele tatt en overbevisende gjennomkjøring, i tillegg til å fungere som en eksklusiv mini-konsert for Klassekampens utsendte.

Lenge før den siste tonen klinger ut, blir jeg slått over hvor avslappet og samtidig tente musikerne virker.

I 2015 kom det ut to nye DumDum Boys-låter: «Tid og sted» og «Har det på tunga».

– I 2015 brukte vi Yngve Sætre som produsent igjen, etter at Bengt Sæther hadde gjort «Ti liv» tre år tidligere. Låtene til Aslak satt med en gang, mens det var verre med bidragene mine. Og hvis følelsen av at noe er en god idé først begynner å glippe, er det bare å si stopp.

Det sier Kjartan Kristiansen, som sammen med Horntveth nå har forflyttet seg til et utested ved Akerselva for å gjøre intervju med Musikkmagasinet. Jeg spør om han tar vare på de forkastede ideene til en annen gang.

– Lite grann. Noe kan kanskje brukes senere, men det meste blir pælma, om det ikke fungerte den første gangen. Ellers blir jo alltid låtene mine noe annet, når Prepple tar tak i dem. Det høres bare dumt ut om jeg prøver å være beinhard. Men jeg kjenner jo en som får det til, og som tilfører sangene mine noe nytt.

Sommeren 2018 gjorde DumDum Boys 23 konserter, hele tida vel vitende om at et helt nytt album med blodferskt materiale lå og ventet. Nå er hemmeligholdet snart overstått, men det har vært en ganske lang prosess dit. I fjor kom låta «Torden i det fjerne», produsert av Martin Horntveth. Den ble ledsaget av en politisk ladet video, der animerte utgaver av Donald Trump og Kim Jong-un ga tittelen en skjebnesvanger schwung. Bandet har vært ut og inn av studio i tre år. To av de ti låtene på «Armer og Bein» er produsert av Yngve Sætre, mens resten er spilt inn med Horntveth.

– Vi la bort livejobbene litt motvillig, for vi synes jo det er veldig artig å spille for folk, sier Kjartan. – Nå har vi vært i studio en uke i slengen, nokså av og på. Det er veldig kult når vi får til å være litt up tempo og rock ’n’ roll, synes jeg. Den nye skiva er ganske laidback og fremoverlent på en gang. Vi gjorde de fleste låtene på noen få takes, noe som var en helt annen arbeidsmetode enn sist.

– Selv om vi har vårt eget studio, må vi jo ta hensyn til når det er booket til andre. Ellers mener jeg at inspirasjon er oppskrytt – det er deadlines som funker. Nå fikk vi en bra, ny og entusiastisk fyr inn som produsent. Verken jeg eller Aslak kan produsere DumDum Boys, fordi de andre i bandet rett og slett ikke tar oss alvorlig. Det er kanskje prisen å betale for å henge med folk så lenge.

– Det er nok viktig med en ekstern produsent. Det er lett å havne i nedovergropa, om man først føler at det ikke funker i øvingslokalet, sier Martin Horntveth. – Da må man bare ta tak i det som er bra, skyve ut det dårlige, og bare mose på videre. Og nå synes jeg det høres ut som om dere har det gøy når dere spiller.

– Det er i hvert fall viktig at man ikke begynner å diskutere ideene så mye, men bare får det gjort, mener Kjartan. – Når man snakker om noe, kan det fort virke som en døll og kjedelig idé. Det blir som å gjenfortelle «Casablanca: Det jobber en fyr i en bar, og en dag står gamledama hans i døra. Det høres ikke ut som verdens beste film, det heller. Vi er jo i en alder da man gjerne begynner å gruble litt, og drar alt i tvil, men det er ikke alltid det blir så bra musikk av det.

DumDum Boys har jo sitt helt eget sound, som man straks kjenner igjen, både litt slentrende og veldig tight på samme tid.

– Kan dere risikere å miste groovet hvis dere overlesser låtene for mye?

– Det er to feil du fort kan gjøre: Det ene er å overlesse, men det er også farlig å terpe ting i hjel, sier Kjartan. – Vi som kommer med låtene har jo en idé om hvordan det skal låte, men det er viktig at man kan gi litt slipp også. Denne gangen har det vært veldig deilig å kunne lene seg tilbake og si: «Det der er faktisk Martins problem.»

– Dét synes jeg er en tillitserklæring. Ellers må jeg si at jeg er veldig imponert over disiplinen til dette bandet. Her har de vært sammen i snart 40 år, og så står de fremdeles i øvingslokalet og spiller flere ganger i uka. Det orker jo ikke vi i Jaga Jazzist lenger, kommenterer Horntveth.

– For øvrig er det gøy å observere prosessen fra låtutkastene til de ferdige versjonene med Prepples vokal, fortsetter produsenten. – Noen av sangene starter kanskje som litt enkle Stones-riff, men blir til nye og bra DumDum Boys-låter med en gang gutta begynner å spille sammen. Det er selvsagt en del runder med å gi og ta, men samtidig har alle har vært positivt innstilt, med et genuint ønske om at det skal bli bra.

– Spillinga er det beste og det verste med det vi holder på med. Det er jævlig bra når det funker, og helt pyton når det ikke gjør det, sier Kjartan. – Jeg har til dags dato ikke funnet noe som både er så givende og så frustrerende å holde på med. Men magien ligger jo i at du lager ting ut av tomme lufta.

– Har dere som band et slags naturlig habitat – altså visse grenser dere beveger dere innenfor?

– Vi hadde i hvert fall noen dogmer, men har kanskje ødelagt dem med tida. I begynnelsen med Wannskrækk skulle det f.eks. aldri være pålegg i studio. Alt måtte være ekte, aldri falskt. Det er vanskelig å sette ord på, men ting bør komme av seg sjøl. Vi jobber med de redskapene som oppleves som tilgjengelige for oss, samtidig som det ikke skal bli banalt. Vi er jo musikanter, ikke musikere. Jeg har spilt litt med andre folk også, og det har vært veldig kult, det. Men ikke så kult som med DumDum Boys.

– Jeg vil gjerne at de andre i bandet skal synes jeg er bra. De sier jo aldri noe om jeg spiller bra, men melder straks noe er dårlig. Men det er greit, for jeg vet hvor jeg har dem. Og så holder jo musikken meg unna NAV, ikke minst.

Det har musikken gjort i lange tider nå. Det er snart 40 år siden Wannskrækk startet opp i Trondheim. Kjartan griper for en gangs skyld anledningen til å se litt tilbake, også til tida før Wannskrækk.

– I 1978 var jeg allerede med i mitt andre band. Vi var kanskje litt danseband-aktige, selv om vi egentlig var for unge til det. Vi gikk i sjette og sjuende klasse, og spilte låter av Elvis, Creedence og Uriah Heep. Og «My Sweet Lord» med George Harrison og «It Don’t Come Easy» med Ringo Starr.

– Vi tilhører begge en generasjon som i hvert fall tilsynelatende tok avstand fra mye av det som hadde vært. Var du også sånn, eller skjønte at du kunne lære noe av dem som hadde gått foran?

– Jeg var nok en motbydelig tenåring, som visste bedre enn alle rundt meg. Men jeg hadde jo hørt mye på gammel Stones, på samlinger fra 60-tallet, samt «Exile on Main Street». Det var den kuleste musikken for meg, sammen med Slade, Sweet og masse glam-greier. Med punken skulle man ta avstand fra absolutt alt. Til å begynne med så gjorde jeg gladelig det, men det surnet fort når alle skulle ha lik naglejakke og være hardcore. Jeg fikk aldri sansen for band som G.B.H. og Discharge. Vi trodde jo at vi var punkere, siden en av oss hadde hanekam, men det var også folk med semskede sko i bandet. Vi var egentlig bare litt annerledes, søkte sammen, hadde det kult og røkte hasj.

– Men jeg rakk jo å være vegetarianer i noen år. Og en del av holdningene fra punken sitter nok i. At man ikke er villig til å gjøre hva som helst for penger, er et politisk statement for meg. Sånn sett er DumDum Boys et politisk band, selv om agitasjon og taler ikke ligger for oss.

Flere av låtene på «Armer og bein» har en politisk brodd, som «Mer enn nok til alle» med sine spark til det Kjartan kaller «pompøse tabloid-aliens». Og med tekstlinjer som Liker så dårlig å bli jugd til … Jeg trodde vi var kvitt adelen / Men nå har de nytt flagg og krasjer festen igjen.

– Jeg synes jo at det er litt både òg å være norsk om dagen. For meg er en fyr som Per Sandberg et symptom på at noe er alvorlig galt. Og når nok folk er enig med ham, og attpåtil begynner å si det høyt, blir det ikke til å være her. Aslak har en låt på plata som heter «Tilgi oss aldri», som han skrev da det sto på som verst under flyktningkrisa. Sandberg gikk jo rundt i en svært umusikalsk T-skjorte. I dag er det mye sånn: «De andre kan jo ikke få noe mat, for da får ikke jeg den tredje desserten med vaniljesaus.»

– Det synes jeg forresten er problemet med Arbeiderpartiet også. De som skulle tale lønnstakernes sak, har selv blitt investorer med BI-tankegang. Men det er noen ting som aldri kan bli lønnsomt. Tarmkreft vil aldri kaste noe særlig penger av seg, bortsett fra for de velferdsprofitørene som kan tjene penger på at andre blir sjuke og dør. Og de som har, prøver å begrense bevegelsesfriheten til de som ikke har.

– Jeg skjemmes kort sagt litt av hvem vi har valgt inn i politisk ledelse, og alle de doble standardene som finnes nå. Når oljen en dag tar slutt, har vi fortsatt en ny naturressurs og eksportvare: sjølgode fjompenisser og gufne kjerringer. Problemet er vel at det er mer enn nok av det i andre land også. Vi mennesker er i grunnen skrøpelige vesener.

– Har du lest «Frie og Reptile», den politiske pamfletten til Sverre Knudsen, som jo var produsent for de første platene til Wannskrækk?

– Det er et godt hode på den gutten. Jeg har ikke lest pamfletten hans ennå, men det skal jeg. Jeg tror jeg vet det går i.

DumDum Boys har for lengst etablert seg som veteraner på den norske rockescenen. Kjartan har også gjort seg noen tanker om det, og hvordan den nye generasjonen skiller seg ut.

– Når du ser på artister som Kygo, og ære være dem, så er de idoler for en generasjon som henger sammen på Facetime. Jeg må nesten si til datteren min: «Du skal ikke gå ut å gjøre noe gærent, da?» Om vi skulle høre musikk i min tid, måtte vi gå hjem til hverandre. Og skulle du spille elektrisk musikk selv, måtte du bli med i et band. Nå kan du sitte og geeke for deg selv, og lage store lydbilder. Dermed får vi også en annen type utøvere og artister.

– På 70-tallet var det jo bare Mike Oldfield som drev på den måten. Utstyret var dessuten veldig dyrt, mens du nå kan kjøpe deg full pakke for en rimelig penge. I dag er det yngre musikklivet fullt av veldig normale folk, som liksom bare skal gjennom en fase. I gamle dager var det knapt en promille av oss raringer som spilte i band. Muligens er ting altfor tilrettelagt i dag, samtidig som foreldrene dine kanskje var med i et band. Da finner du deg selvfølgelig noe annet å holde på med.

Det er på tide å runde av intervjuet, og begi seg ut i den mørke høstnatten. Jeg spør Kjartan avslutningsvis om hvordan han tror at DumDum Boys vil bli husket i norsk musikkhistorie.

– Det er ikke noe som holder meg våken, men i det siste har jeg tenkt den tanken en gang eller to. Og du vet – det kommer jo ikke til å bli stående. Det er Jokke som kommer til å stå igjen etter vår generasjon. Sånne som oss, som tar oss sammen og ikke dør, blir umoderne etter hvert. Vi spiller fortsatt musikk fra den kalde krigen, ting som hører hjemme i det tjuende århundre.

– Men samtidig er jeg ikke i tvil om at det vi gjør er kunst. Og det kule er at vi kan lage den kunsten om og om igjen, hver eneste gang vi er ute og spiller. Og derfor finnes det bare én regel i DumDum Boys: don’t suck.

musikk@klassekampen.no

DumDum Boys begynner høstens turné i Moss 15. november og runder av med tre kvelder i Oslo 6. – 8. desember.

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.32
Mandag 19. august 2019
Ikke har hun drømt om å bli artist og ikke er hun så glad i musikk, men en voksende fanskare gjør at Aurora må stå på. Nå skal hun tilbringe et par måneder med norsk konsertpublikum.
Mandag 17. juni 2019
Nicky Siano var med på å finne opp klubbmusikkruttet. Og han var der da det smalt for den moderne LGBT-bevegelsen, i New York 1969. To sider av samme sak, sier DJ-legenden i dag.