Lørdag 20. oktober 2018
KLASSEREISE, TUR/RETUR: Didier Eribon reiser tilbake til familien og miljøet han nærmest flyktet fra som ung, homofil student. FOTO: PATRICE NORMAN, OPALE/LEEMAGE/EDITIONS FAYARD
Hjem til arbeiderklassen
Adjø: Didier Eribon forlot arbeiderklassen, sammen med fransk venstreside.

ANMELDELSE

I forbindelse med nyutgivelsen av Anneli Jordahls bok «Klass – är du fin nog?» (2004), ble forfatteren nylig intervjuet av det svenske arbeiderlitteraturtidsskriftet Klass. På spørsmål om hva slags reaksjoner hun fikk da boka ble utgitt, svarte hun at «medelklassläsare hade problem med att jag ‘var så arg’ medan de som kom från arbetarklassen saknade ‘den arga Anneli’».

Det kan sikkert skrives både psykologiske, filosofiske og sosiologiske storverk for å forklare disse ulike reaksjonene. Men det kan også skrives små, selvbiografiske essays som evner å forene alle disse perspektivene, og som attpåtil gir det litterær kvalitet. Karin Sveen gjorde det med sin nylig nyutgitte bok «Klassereise» (2000).

En annen er franske Didier Eribon, som for ni år siden ga ut boka «Retour à Reims». Nå foreligger den endelig på norsk, i Thomas Lundbos fine oversettelse, og i Johanne Hjorthols like fine formgivning – en formgivning som for øvrig preger hele Aschehougs fantastiske Sidespor-serie.

«Hjem til Reims» er en dypt personlig og politisk bok, som handler om Eribons reise tilbake til arbeiderklasse­familien han som ung, homoseksuell student nærmest flyktet fra. Ved å ta utgangspunkt i sitt eget, foreldrenes og søsknenes liv skriver Eribon om det franske klassesamfunnet, om en venstreside som glemte hvem de var til for, og om den potensielle (men ikke ­uunngåelige!) konflikten mellom såkalt «identitetspolitikk» og klassekamp.

Fakta

Essay

Didier Eribon

Hjem til Reims

Oversatt av Thomas Lundbo

Aschehoug 2018, 234 sider

«Hvorfor skal vi måtte velge mellom forskjellige kamper?» spør han, og anklager det ytre venstre han selv var en del av, for å ha drevet «sensur» mot såkalte «sekundære kamper» – ­homofrigjøring, kvinne­frigjøring, antirasisme. Men han er enda mer nådeløs mot venstresidas vending bort fra arbeiderklassen. Og her kommer virkelig sinnet til uttrykk; et sinne mot klassesamfunnet, og et sinne mot den volden han selv, tilsynelatende frivillig, påførte seg da han rev seg løs fra og forlot familien og klassen.

«Noen klassereflekser blir værende uansett hva man gjør og hvor hardt man prøver å endre seg selv,» skriver Eribon, som beskriver et dypt klassehat når «de veltilpassede og velstående» er «påtatt sindige», eller uttrykker forakt og fiendtlighet overfor sliterne han selv aldri ønsket å bli en del av. Men sinnet hans er ikke forbeholdt privilegerte bedrevitere på høyresida; han er minst like sint på den franske venstresida, som han selv har vært en del av og identifisert seg med siden studentdagene. En venstreside som på 1980-tallet påbegynte en reise som minner påfallende mye om hans egen, vekk fra arbeiderklassen: «Ut med klasse­motsetninger, inn med ‘kunsten å leve sammen’»; fra en bipolar samfunnsforståelse til «den nøytraliserende ideen om en «samfunnskontrakt».

Eller som Eribon uttrykte det i et intervju med Klassekampen i 2012: En venstreside som framstiller de sosiale kampene «som patologier som må leges, slik at vi alle kan ‘leve sammen i harmoni’», men som også holdt seg med en mytisk, heroiserende teori om hvem og hva arbeiderklassen er: «en politisk fortelling som fortolker menneskers liv uten å ta hensyn til hva de egentlig er, og som får en til å fordømme individene den beskriver, siden de ikke svarer til den fantasihistorien den dikter opp».

Om man skal finne forklaringer på høyrepopulismens suksess bør man begynne her. Eribon beskriver oppslutningen om Front National som en «siste utvei for å kunne forsvare sin kollektive identitet, og i hvert fall en verdighet de føler stadig blir tråkket på, nå også av dem som tidligere representerte og forsvarte dem»: Verdigheten er en skjør følelse som alltid er usikker på seg selv. Den trenger tegn og forsikringer. Den krever framfor alt at man ikke har inntrykk av å bli betraktet som en del av en ubetydelig kvantitet eller bare et element i statistiske tabeller og regnskapsark, det vil si som et stumt objekt for de politiske bestemmelsene. Og da, hvis de man engang hadde en viss tillit til, ikke lenger fortjener den, over­fører man den til andre. Og man vender seg, alt etter omstendighetene, mot nye representanter.

Etter at venstresida medvirket til å frata arbeiderne deres kollektive identitet, samlet gruppen seg på ny, «omkring det nye nasjonale prinsippet: hevdelsen av seg selv som den ‘rettmessige’ beboeren av et territorium man føler man er blitt fratatt og jaget vekk fra», skriver Eribon.

«Hjem til Reims» stiller de store, avgjørende spørsmålene som siden boka kom ut i 2009, har hjemsøkt vår tid, om hvem har rett til å snakke, til å delta, «ikke bare i utarbeidelsen av løsninger, men også i den kollektive definisjonen av hvilke spørsmål det er legitimt og viktig å ta opp». Ifølge forfatteren Édouard Louis er det en bok som får «opprøret til å ta form». Det er lov å håpe.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 12. oktober 2019
Ideologi: Linn Stalsberg viser hvordan nyliberalismen virker i kropp og sinn.
Lørdag 5. oktober 2019
Overblikk: Ingar Sletten Kolloen lykkes med å gi et helhetlig bilde av nordmenns krigserfaringer.
Lørdag 28. september 2019
Nærvær: Therese Tungen skriv langsame noveller med nerve.
Lørdag 21. september 2019
Leik: Ravatns nye roman veks seg større enn sin eigen krimintrige.
Lørdag 7. september 2019
Intens: Kaj Skagens selvbiografi er på samme tid stolt selvhøytidelig og nådeløst selvutleverende.
Lørdag 31. august 2019
Nabo: Bjarne Riiser Gundersen gransker både Sverige og sitt eget blikk på landet.
Lørdag 24. august 2019
Kjartan Fløgstads nye roman «Due og drone» kjem ut same år som han fyller 75, etter meir enn femti år som forfattar. I fjor kom Heming Gujords «Fløgstad verk», der særleg romanane blir grundig og perspektivrikt analysert og kommentert, med...
Lørdag 17. august 2019
Økonomi: Norske barn ligger an til å vokse opp i et land med like stor økonomisk ulikhet som i dagens Italia.