Lørdag 20. oktober 2018
KLASSEREISE, TUR/RETUR: Didier Eribon reiser tilbake til familien og miljøet han nærmest flyktet fra som ung, homofil student. FOTO: PATRICE NORMAN, OPALE/LEEMAGE/EDITIONS FAYARD
Hjem til arbeiderklassen
Adjø: Didier Eribon forlot arbeiderklassen, sammen med fransk venstreside.

ANMELDELSE

I forbindelse med nyutgivelsen av Anneli Jordahls bok «Klass – är du fin nog?» (2004), ble forfatteren nylig intervjuet av det svenske arbeiderlitteraturtidsskriftet Klass. På spørsmål om hva slags reaksjoner hun fikk da boka ble utgitt, svarte hun at «medelklassläsare hade problem med att jag ‘var så arg’ medan de som kom från arbetarklassen saknade ‘den arga Anneli’».

Det kan sikkert skrives både psykologiske, filosofiske og sosiologiske storverk for å forklare disse ulike reaksjonene. Men det kan også skrives små, selvbiografiske essays som evner å forene alle disse perspektivene, og som attpåtil gir det litterær kvalitet. Karin Sveen gjorde det med sin nylig nyutgitte bok «Klassereise» (2000).

En annen er franske Didier Eribon, som for ni år siden ga ut boka «Retour à Reims». Nå foreligger den endelig på norsk, i Thomas Lundbos fine oversettelse, og i Johanne Hjorthols like fine formgivning – en formgivning som for øvrig preger hele Aschehougs fantastiske Sidespor-serie.

«Hjem til Reims» er en dypt personlig og politisk bok, som handler om Eribons reise tilbake til arbeiderklasse­familien han som ung, homoseksuell student nærmest flyktet fra. Ved å ta utgangspunkt i sitt eget, foreldrenes og søsknenes liv skriver Eribon om det franske klassesamfunnet, om en venstreside som glemte hvem de var til for, og om den potensielle (men ikke ­uunngåelige!) konflikten mellom såkalt «identitetspolitikk» og klassekamp.

Fakta

Essay

Didier Eribon

Hjem til Reims

Oversatt av Thomas Lundbo

Aschehoug 2018, 234 sider

«Hvorfor skal vi måtte velge mellom forskjellige kamper?» spør han, og anklager det ytre venstre han selv var en del av, for å ha drevet «sensur» mot såkalte «sekundære kamper» – ­homofrigjøring, kvinne­frigjøring, antirasisme. Men han er enda mer nådeløs mot venstresidas vending bort fra arbeiderklassen. Og her kommer virkelig sinnet til uttrykk; et sinne mot klassesamfunnet, og et sinne mot den volden han selv, tilsynelatende frivillig, påførte seg da han rev seg løs fra og forlot familien og klassen.

«Noen klassereflekser blir værende uansett hva man gjør og hvor hardt man prøver å endre seg selv,» skriver Eribon, som beskriver et dypt klassehat når «de veltilpassede og velstående» er «påtatt sindige», eller uttrykker forakt og fiendtlighet overfor sliterne han selv aldri ønsket å bli en del av. Men sinnet hans er ikke forbeholdt privilegerte bedrevitere på høyresida; han er minst like sint på den franske venstresida, som han selv har vært en del av og identifisert seg med siden studentdagene. En venstreside som på 1980-tallet påbegynte en reise som minner påfallende mye om hans egen, vekk fra arbeiderklassen: «Ut med klasse­motsetninger, inn med ‘kunsten å leve sammen’»; fra en bipolar samfunnsforståelse til «den nøytraliserende ideen om en «samfunnskontrakt».

Eller som Eribon uttrykte det i et intervju med Klassekampen i 2012: En venstreside som framstiller de sosiale kampene «som patologier som må leges, slik at vi alle kan ‘leve sammen i harmoni’», men som også holdt seg med en mytisk, heroiserende teori om hvem og hva arbeiderklassen er: «en politisk fortelling som fortolker menneskers liv uten å ta hensyn til hva de egentlig er, og som får en til å fordømme individene den beskriver, siden de ikke svarer til den fantasihistorien den dikter opp».

Om man skal finne forklaringer på høyrepopulismens suksess bør man begynne her. Eribon beskriver oppslutningen om Front National som en «siste utvei for å kunne forsvare sin kollektive identitet, og i hvert fall en verdighet de føler stadig blir tråkket på, nå også av dem som tidligere representerte og forsvarte dem»: Verdigheten er en skjør følelse som alltid er usikker på seg selv. Den trenger tegn og forsikringer. Den krever framfor alt at man ikke har inntrykk av å bli betraktet som en del av en ubetydelig kvantitet eller bare et element i statistiske tabeller og regnskapsark, det vil si som et stumt objekt for de politiske bestemmelsene. Og da, hvis de man engang hadde en viss tillit til, ikke lenger fortjener den, over­fører man den til andre. Og man vender seg, alt etter omstendighetene, mot nye representanter.

Etter at venstresida medvirket til å frata arbeiderne deres kollektive identitet, samlet gruppen seg på ny, «omkring det nye nasjonale prinsippet: hevdelsen av seg selv som den ‘rettmessige’ beboeren av et territorium man føler man er blitt fratatt og jaget vekk fra», skriver Eribon.

«Hjem til Reims» stiller de store, avgjørende spørsmålene som siden boka kom ut i 2009, har hjemsøkt vår tid, om hvem har rett til å snakke, til å delta, «ikke bare i utarbeidelsen av løsninger, men også i den kollektive definisjonen av hvilke spørsmål det er legitimt og viktig å ta opp». Ifølge forfatteren Édouard Louis er det en bok som får «opprøret til å ta form». Det er lov å håpe.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 10. november 2018
Målbærende: I sin nye roman skriver Brit Bildøen fremragende om møtet mellom menneske og system.
Lørdag 3. november 2018
Dybde: Merete Morken Andersens biograficollage bruker Amalie Skrams liv som et prisme for å få fram en hel tidsånd.
Lørdag 27. oktober 2018
Historisk: Tore Skeie lar kildene drysse poetisk stjernestøv over jordnær prosa i sin fortelling om Olav den hellige.
Lørdag 20. oktober 2018
Adjø: Didier Eribon forlot arbeiderklassen, sammen med fransk venstreside.
Lørdag 13. oktober 2018
Sorg: Steffen Kverneland foreviger faren og forsoner seg med livet i sin uvanlig personlige og direkte tegneseriebok.
Lørdag 6. oktober 2018
Ru: I «Menn i min situasjon» fangar Per Petterson oppløysings­tendensar i briljante oppløysingssentensar.
Lørdag 29. september 2018
Eksotisk: Espen Ytreberg forsøker å løfte Roald Amundsens østsibirske døtre ut fra glemselen.
Lørdag 22. september 2018
Status: Helene Uri leverer eit bittertglitrande forsvar for kvifor vi treng å avpaternalisere språket.
Lørdag 8. september 2018
Til sjøs: «Havlandet» av Per Anders Todal er et fabelaktig dypdykk i havet – havet som skapte Norge.
Lørdag 1. september 2018
Absurditet: Marita Fossums «Singularitet» er en overbevisende refleksjon over forholdet mellom tenkning og handling.