Lørdag 20. oktober 2018
ALLE SNAKKER OM MUSEET: Direktør Karin Hindsbo har vært i hardt vær etter at Nasjonalmuseet takket nei til å kjøpe Marianne Heskes «Gjerdeløa». – Det blir feil om vi bare prioriterer norske verk, sa hun da Klassekampen denne uka møtte henne på byggeplassen for det nye museet på Vestbanen i Oslo.
Direktørene for de tre skandinaviske nasjonalmuseene mener det er feil bare å prioritere nasjonens egen kanon:
Museer uten nasjonalitet
BYGG, REIS DEG: På Vestbanen i Oslo er et nytt nasjonalmuseum i ferd med å ta form. Foreløpig har det vært mye diskusjon om selve bygget, og mindre om innholdet. Det kan endre seg etter debatten om Marianne Heskes «Gjerdeløa».
Susanna Pettersson
Mikkel Bogh
Omvisning på det som skal bli det nye Nasjonalmuseet.
Omvisning på det som skal bli det nye Nasjonalmuseet.
Omvisning på det som skal bli det nye Nasjonalmuseet.
Nasjonalmuseet burde prioritere «Gjerdeløa» over dyr utenlandsk kunst, mener kritikerne. Men skal et nasjonalmuseum alltid sette den nasjonale kultur­arven først?

KUNST

Den som på 1600-tallet førte opp Gjerdeløa i Tafjord, så neppe for seg at det vesle tømmerhytta skulle bli kjernen i en opphetet kunstdebatt. I nesten 400 år sto løa i fred og fordragelighet, før kunstner Marianne Heske i 1980 pakket den ned og kjørte den til Pompidou-senteret i Paris.

Av mange er verket «Gjerdeløa» seinere anerkjent som Norges første og viktigste konseptkunstverk, og kritikerne mener Nasjonalmuseet svikter sitt mandat når de ikke vil punge ut to millioner kroner for å sikre seg verket.

Torsdag uttalte flere av dem til Klassekampen at museet burde ha prioritert «Gjerdeløa» over et russisk-amerikansk konseptverk som ble innkjøpt for 6,4 millioner i 2016. For Kjetil Røed, kunstkritiker i Vårt Land, er det åpenbart at Nasjonalmuseet skal prioritere den nasjonale kanon.

Men er det så enkelt?

Fakta

Nasjonalmuseum:

• Statens Museum for Kunst i København, Nationalmuseum i Stockholm og Nasjonalmuseet i Oslo utgjør de skandinaviske nasjonalmuseene.

• Til sammen skal de forvalte over halvannen million kunstverk og gjenstander.

• Nasjonalmuseene skal både forvalte den nasjonale kulturarven, men også være arenaer hvor befolkningen kan få innblikk i den internasjonale kunsthistorien.

• «Hva er et nasjonalmuseum», spør Nasjonalmuseet og nettstedet Kunstkritikk i en debatt på museet førstkommende tirsdag. Der møtes direktørene for de tre museene til samtale.

Utdanner nasjonen

– Norsk kunsthistorie er naturligvis veldig viktig for oss, og det er avgjørende at vi har en bred representasjon i vår samling. Men det blir feil om vi bare prioriterer norske verk, sier direktør Karin Hindsbo da Klassekampen møter henne på byggeplassen til det nye Nasjonalmuseet.

Inne i det skiferkledde signalbygget på Vestbanen tar et museum form. Både fasaden, materialbruken og rominndelingen har vært gjenstand for debatt. Men diskusjonen rundt hva museet faktisk skal inneholde, har vært langt mindre framtredende.

– Kunsten oppstår ikke i en boble, men er i stor grad internasjonalt påvirket. Det forplikter vi å vise, sier Hindsbo.

– Det er også viktig at Nasjonalmuseet blir et sted hvor den norske befolkningen kan oppleve internasjonal kunst. Nasjonalmuseet må ha internasjonale referanseverk og utstillinger vi kan se de norske i forhold til.

Hun får støtte av direktøren for det nylig gjenåpnede Nationalmuseum i Stockholm, Susanna Pettersson.

– Historisk sett var museenes primære oppgave opplysning. De skulle «utdanne» nasjonen. Den ideen eksisterer fortsatt, og den passer bedre sammen med et større narrativ om kunsthistorien enn med en nasjonalistisk agenda om bare å vise nasjonens kunst, sier Pettersson på telefon fra Stockholm.

Hun mener et nasjonalmuseum som primært forvalter sin nasjonale kanon, ikke vil bli så interessant.

– Det er langt mer spennende å skape forbindelser mellom de lokale og de internasjonale kunstnerne. Kunst har aldri hatt nasjonale grenser.

Førstkommende tirsdag skal Pettersson og Hindsbo møte Mikkel Bogh, direktør for Statens Museum for Kunst i København, til paneldebatt. Under overskriften «Hva er et nasjonalmuseum?» inviterer Nasjonalmuseet og nettstedet Kunstkritikk til samtale om hvilke historier som gis plass i nasjonalmuseene.

– Kvalitet er eneste krav

I 2016 raste en debatt i Sverige om representasjon i museene. I en strategiplan for flere av de kulturhistoriske museene, het det at museene skulle belyse et mangfold av identiteter, at skillene mellom Sverige og andre nasjoner skulle fjernes, og at museene skulle «bidra til en bedre framtid».

Det fikk journalist Ola Wong til å beskylde daværende kulturminister Alice Bah Kuhnke (Miljöpartiet de Gröna) for å bruke museene som ideologisk verktøy mot høyrepopulisme. Han hevdet at regjeringens kulturpolitikk var en trussel mot kulturarven.

Pettersson mener spørsmålet om representasjon ikke angår kunstmuseene.

– Det er de kulturhistoriske samlingenes oppgave å dokumentere den nasjonale kulturarven gjennom innkjøp. For kunstmuseene er det annerledes. Her skal kvalitet være eneste krav. Museer kan ikke krysse av i bokser, sier han.

– Men tenker du at museene plikter å bidra til et likestilt og antirasistisk samfunn?

– Ja, selvsagt. Men det kan gjøres gjennom å vise kunstverk eller avholde arrangementer som reiser debatt om store verdispørsmål.

Heller ikke Mikkel Bogh ved Statens Museum for Kunst tror museet vil nå flere ved å lage utstillinger som retter seg mot bestemte grupper.

Han bruker dansker med etnisk minoritetsbakgrunn som eksempel.

– Denne sammensatte gruppa er sjelden gjester hos oss, utenom skolebesøk. Men jeg tror ikke vi kommer langt med å lage utstillinger spesielt for dem. Jeg tror heller vi skal gjøre vårt museum appellerende gjennom åpne kvelder med fri adgang og tilbud om sosiale fellesskap med kunst som omdreiningspunkt. Det har vært veldig effektivt, sier Bogh, som forteller at de likevel er på utkikk etter verker av kunstnere med minoritetsbakgrunn.

– Det er ikke fordi vi vil tick boxes, men fordi vi vil ha en samling som avspeiler et bredt spekter av menneskelige erfaringer, sier Bogh.

Vil holde hodet kaldt

Ingen av museumsdirektørene opplever at kravet om større mangfold kommer ovenfra, men at det snarere er krav museene stiller til seg selv.

– Når vi ser på historien vår, ser vi også hvordan synet på historien har endret seg, sier Karin Hindsbo.

Vi har satt oss i den såkalte Mellomstasjonen foran det nye museumsbygget. Med utsikt til byggeplassen kan publikum studere en modell av det nye bygget, kjøpe designflasker og kopper. Men noen strategiplan for framtidige innkjøp får ikke museets kommende gjester noen innsikt i. Her holdes kortene tett til brystet.

– Vi må se etter hull i samlingen og på hvordan vi formidler og forsker på kunsten. Nå har vi hatt en satsing for å få innlemmet flere samiske og flere kvinnelige kunstnere inn i samlingen, sier Hindsbo og påpeker viktigheten av å holde hodet kaldt når man skal revidere historien.

– Iveren etter å kompensere kan gjøre at man overser noe annet. Da må de som komme etter oss, korrigere igjen. Så det viktigste er at vi ikke innbiller oss at vi alltid har rett.

Venter for lenge?

Ifølge kunstkritiker Kjetil Røed er det åpenbart at Nasjonalmuseet skal prioritere den norske kanon. Men hva med kunstnere som ikke har rukket å bli kanonisert?

Nasjonalmuseet har vært kritisert for å vente for lenge med å sikre seg verk av unge kunstnere, til prisene skrus opp og innkjøpene gjør større innhogg i budsjettet. Klassekampens opptelling viser at blant innkjøpene mellom 2013 og 2017 finnes bare to kunstnere født etter 1980.

Da Nasjonalmuseet i 2016 kjøpte et verk av Fredrik Værslev med en listepris på 1,7 millioner kroner, omtalte styreleder Ruben Steinum i Unge Kunstnernes Samfund det som en skuffende satsing på et dyrt signalverk av en etablert kunstner.

Karin Hindsbo innrømmer at Nasjonalmuseet i større grad bør ta ansvar for også de nedre delene av verdikjeden.

– Det er kanskje en tendens til at vi venter for lenge. For som nasjonalmuseum må vi også tenke på hvordan vi skaper gode betingelser for kunsten, sier Hindsbo.

Hun tror Nasjonalmuseet kan spille en viktig rolle for kunstnere i etableringsfasen.

– Som museum bør vi vurdere i større grad å vise, formidle og kjøpe inn ikke bare kunst av kunstnere med en lang produksjon og karriere bak seg, men også de som er midt i karrieren og helt unge, sier Hindsbo.

Men det må ikke tolkes som en lovnad om at Nasjonalmuseets nå åpner pengesekken for unge kunstnere.

– Vi står med et stramt budsjett, med store forvaltnings-, forsknings- og formidlingsoppgaver, og vi har fortsatt et stort mandat, sier Hindsbo.

Også hennes kollega Mikkel Bogh har erfaring med stramme budsjetter. I 2012 mistet danske museer 10 prosent av sin statsstøtte, og årlig kuttes den ytterligere 2 prosent. I dag utgjør egeninntjeningen halvparten av inntektene til Statens Museums Kunst.

Fokus på billettinntekter

Samtidig styrkes ambisjonen om å tiltrekke publikum fra alle samfunnslag – med en bred representasjon i kjønn, alder og etnisitet. Det er to ambisjoner som kan komme i konflikt, sier direktør Bogh.

– Da vi for to år siden la fundamentet for vår nye strategiplan, sto spørsmålet om mangfold helt sentralt. Men den gang hadde vi mindre krav til egeninntjening enn vi har i dag. Det har medført at mangfold er blitt mindre avgjørende enn å få flere betalende gjester, sier han.

Bogh innrømmer at finansieringsformen også er styrende for innkjøpene. Museene står altså ikke fritt til å prioritere danske kunstnere over dyr, amerikansk konseptkunst.

– Donasjoner fra fondene er ikke penger man kan bruke som man vil. Selv om det er mulig å argumentere, så er det ikke slik at de tre millionene vi tilbys for å gjøre ett konkret innkjøp, i stedet kan brukes til å kjøpe hundre danske verk, sier Bogh.

Stort, men enkelt

Så hva er egentlig et nasjonalmuseum? Spørsmålet er stort, men svaret er veldig enkelt, mener Susanna Pettersson.

– Det skal være relevant. Vi har over 700.000 objekter fra flere hundre års historie. Vår jobb er å formidle dette på en inspirerende og utfordrende måte.

Svarene fra de to andre skandinaviske museumsdirektørene lyder nærmest som et ekko fra Pettersson. Hindsbo sier museet må speile tida vil lever i og vise befolkningen hvordan kunsten har formet og blitt formet av samfunnet.

Også for Mikkel Bogh er forvaltingen av den felles kulturarven og formidling av kunst til befolkningen nasjonalmuseenes viktigste oppgaver. Men han tror man må være bevisst at man også tildeles en politisk rolle.

– Helt fra starten har nasjonalgalleriene vist befolkningen at man har en rik tradisjon, noe som gir nasjonen ryggrad og signaliserer for omverdenen at man er et velfungerende land. Slik har nasjonalmuseene bidratt til nasjonsbygging. Det tror jeg nok at vi aldri kommer helt ut av. Men vi må forvalte rollen på en bevisst måte, sier Bogh.

sarah@klassekampen.no

Mandag 19. november 2018
Ved å øke sine egeninntekter har de statseide teatrene kompensert for kutt i offentlig støtte. Men de kunstneriske ambisjonene vil snart bli skadelidende, hevder teatersjefer.
Lørdag 17. november 2018
Statlige teatre har økt sine egeninntekter, selv om de får mindre i offentlige tilskudd. Høyre jubler, mens SV mener tallene i rapporten gir et misvisende bilde.
Fredag 16. november 2018
– Det har aldri vært mindre grunn til å rehabilitere Alf Larsen, sier litteratur­forsker Tore Rem. Han reagerer på Forfatterforeningens unnskyldning til den omstridte poeten.
Torsdag 15. november 2018
Det er viktig at den hegemoniske historiefortellingen om jødeforfølgelsen i Norge blir utfordret, mener Irene Levin.
Onsdag 14. november 2018
Er 10.000 kroner i statsstøtte per avisabonnement for mye? Nei, sier sjefredaktøren i Helgelendingen, og får støtte fra KrF og Senterpartiet på Stortinget.
Tirsdag 13. november 2018
25.000 abonnenter kan miste papir­avisa dersom regjeringen går for et kompromissforslag som mediebransjen selv har spilt inn.
Mandag 12. november 2018
Litteraturprofessor Marianne Egeland mener det er vanskelig å se hvem som fører ordet i høstens kjendis­bøker.
Lørdag 10. november 2018
Etter en storstilt digitalisering av skolen er Bærum kommune klar for neste skritt: kutt i skolebibliotek­tjenesten.
Fredag 9. november 2018
Sentrale personer i motstandsbevegelsen ble varslet om deportasjonen av de norske jødene høsten 1942, men varslene ble ignorert. Det viser Marte Michelet i boka «Hva visste hjemmefronten?».
Torsdag 8. november 2018
Stig Aasvik har jobbet som skyggeskriver i 15 år. Likevel synes han det er trist at kjendis­intervjuer i bokform får så høye opplagstall.