Klassekampen.no
Fredag 19. oktober 2018
KJØNN
Manns­­­rolle­trøbbel
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Menn må komme seg ut av sitt absurd trange sosiale korsett.

Det er vanskeligere å være mann enn noen gang før. Det skriver psykiater Dag Furuholmen. Han sier at det blir «stadig vanskeligere å komme ut av hulen», og at «mange blir nærmest fornærmet på verden» og heller lever med spillingen sin «alene på rommet 18 timer i døgnet med en fiktiv suksess». Hva er det som er så vanskelig?

At skolen ikke er skapt for gutter og at den er feminisert, er nærmest opplest og vedtatt. Over hele Vesten gjør gutter det svakere, tar mindre høyere utdanning, faller mer fra og lager mye mer bråk. Med professor i pedagogikk Thomas Nordahl som ledestjerne har man nå nedsatt et ekspertutvalg som er i ferd med å se på dette problemet. Så alvorlig tar man det.

Et annet hovedpunkt er at stadig flere menn velges bort som potensielle partnere for kvinner. En økende andel menn over 40 er ugifte og barnløse. Tradisjonelle manns­arbeidsplasser forsvinner også, og dermed har noen begynt å snakke om «menn som ingen trenger». Dessuten viser man til helse­statistikk: Menn lever fortsatt kortere enn kvinner, selv om forskjellen har minket. Menn ruser seg mer, skader seg mer og begår mer selvmord.

Det høres ikke bra ut! Og siden menn neppe er dårligere utrustet enn kvinner, må det, slik jeg ser det, ligge et større problemkompleks bak trøbbelet, noe som har forverret seg de siste tiårene. Og for ordens skyld: Alt generelt snakk om menn og kvinner, dreier seg selvsagt om «gjennomsnitts­mannen» og «gjennomsnittskvinnen», med mange unntakspersoner.

Det som åpenbart har forverret seg de siste tiårene, er gapet mellom en sterkt endret kvinnerolle og en mannsrolle som har endret seg mye mindre. Kvinner er blitt det sultne kjønnet og har forsert så å si alle skanser – kollektivt er de statsministre, filosofer, stjernefiolinister og debattanter; de danner elgjaktlag, tjener penger, greier seg selv og kan sågar «få barn alene» om de ikke finner en god kjæreste. De har vunnet frihet, selvtillit og privilegier. At de også har blitt slitne, deprimerte og engstelige, får vi ta en annen gang. Kanskje har det vært tøft å være mann og stå og se på dette. Muligens oppleves det som om man selv parallelt mister status, privilegier, makt og selvtillit.

Det er vanskelig å få svar på det, for tradisjonelle menn skal jo tie om følelser og smerte. Dessuten er det et faktum at for omtrent 30 år siden fikk vi feminister munnkurv, med beskjed om at «ikke bland dere i hvordan vi utformer vår nye mannsrolle – dette bestemmer vi sjæl!». Dermed har mange av oss feministkvinner holdt oss til å endre egen kjønnsrolle, men høflig latt være å kommentere menns endrings­innsats. I dag sier de krasseste feministene at «menn henger 100 år etter kvinner i å endre sin kjønnsrolle». Jeg nøyer meg med å fastslå at de henger etter og at jeg er lei av munnkurv.

Det virker altså åpenbart at mange menn (ikke alle!) henger fast i en nokså gammeldags mannsrolle som gjør både parforhold, vennskap, arbeid og studier vanskelig på ulike måter. Men på mystisk vis ser forskerne ut til å gli behendig utenom all teori og alle tiltak som peker i retning av at menn må endre noe selv. Hvorfor? Er det fordi attribusjonsteori – teori om hvordan vi årsaksforklarer ting – viser at gjennomsnittsmannen liker å skylde på andre når det går ham galt og ta æren selv når det går bra, mens gjennomsnittskvinnen er motsatt?

Er det derfor vi så å si aldri hører noen si at nå må dere guttefedre, eller dere unge menn, eller dere ektemenn og kjærester gjøre en innsats for å bedre situasjonen? For det er mye som kan gjøres av menn selv og som ville bedre det hele. Hør noen få eksempler blant mange, mange om besværlig maskulint liv:

Skolejenter har lenge fortalt at guttene ikke syns det er tøft å gjøre lekser eller være skoleflinke. Flinke gutter kan til og med bli mobbet av andre gutter. Nylig har endelig en svensk forsker, Fredrik Zimmermann, kommet med en doktorgrad som forteller akkurat dette, og først da tar skoleforskerne det på alvor.

Hvorfor må det en doktorand til for at forskerne skal lytte? Uansett sier forskerne nå at de synes det er vanskelig å forklare dette eller endre det. Er det? Det kan jo sees enkelt: Den gamle mannsrollen er så trang at mange gutter ikke engang får lese lekser, og tradisjonelle fedre er mer opptatt av å følge opp idrett enn skole. Og dermed: Kom igjen, fedre, ikke vær feige – endre kjønnsrollen deres og hjelp guttene inn i en moderne studie- og jobbverden. Det står først og fremst i deres makt.

Jo mer kvinnerollen har blitt vid og fri, jo trangere framstår den gammeldagse mannsrollen – og særlig for de mennene som er oppdratt til at det mandige er alt kvinner ikke gjør. Siden kvinner nå gjør nesten alt, sitter den angstbiterske gammel­dagse mannen malt inne i et hjørne og forsøker å trøste seg – med hva? Kanskje ølbrygging, mekking av bil og pleiing av vikingskjegg? Og hvem er han redd for å framstå som femi for? La oss være ærlige: andre menn.

En slik mann er faren til gutt­ungen som elsket sånn å danse at han nesten ikke kunne sitte stille og ville på dansekurs. Faren var bekymret og penset til slutt gutten over på breakdance, men da storebrødrene slaktet også den ideen med hånlatter, ble det ikke noe dans. Fra da av ble det bare fotball.

Noen andre er de utallige mødrene og fedrene fra alle samfunnssjikt som med fortvilelse og bekymring har fortalt meg at sønnen deres dessverre ikke ønsker å spille fotball, så de er redde for at han skal ansees som rar og feminin og bli venneløs.

Eller den utbrente mannen som trengte en seks måneders syke­melding for å få krefter igjen. Det kan tære på selvtilliten hos noen hver, men det som overskygget alt for ham, var angsten for hva kompisene, faren og broren ville tenke om ham – om hvor svak han var, hvor latterlig, hvor femi.

Nå endte det bra, men bare at han måtte frykte noe sånt …

Kan vi ikke fastslå at det er på tide at menn utvider rollen sin og gir hverandre litt mer frihet? Og det må starte med fedre og sønner, brødre og kompiser imellom. Jeg ville trengt mye spalteplass for å si noe utfyllende om hvor vanskelig kjæresteliv, samliv og familieliv blir når en moderne kvinnerolle kolliderer med en nokså tradisjonell mannsrolle. La meg bare nevne noen små poenger.

Unge gutter er fryktelig usikre når de skal bli kjent med jenter, heter det. De har ikke noe å si, vet ingenting om jenters seksualitet og er redde for å gå over grensen uten å vite det. Jeg får si med mannebok­forfatter Dag Furuholmen: Lær å lytte til andre, å by på deg selv, utvikle empati, bli kjent med jenter. Og jeg vil legge til: En ungdomstid med bare fotball og gaming gjør deg sosialt inkompetent og bidrar til en merkelig umoderne kjønns­segregering i årevis.

Og når du endelig har blitt kjent med jenter: Husk at det skurrer i jenters ører å høre klaging over jenter som «friendzoner» deg, altså som ikke vil ha sex med deg, bare være venner. For skal det oppfattes som en straff at en jente vil være venn med deg? Jenter vil gjerne være venner med gutter, mens mange menn og gutter holder på den maskuline myten om at «en fyr som er venn med en dame, vil egentlig ligge med henne». Dessuten vet vi fra Gottman-gjengens parforskning at vennskap er grunnmuren for varige og gode parforhold, så er det egentlig noe å vente på?

Her er derfor en kortversjon av ymse tips man kan gi til menn som føler seg valgt bort av kvinner, eller som sliter i samlivet:

Let etter en kvinne som er omtrent like tiltrekkende og intelligent som deg selv. Vil du ha en velstelt kvinne – vær velstelt selv.

• Ikke heng deg opp i forestillinger om at de fleste kvinner vil ha «bad boys» eller mektige menn. De fleste vil ha en god, pålitelig venn de kan prate med og gjøre ting med, og som setter pris på hele kvinnen.

• Lær deg dagliglivsferdigheter. (Skjerp dere, fedre og mødre, gutter gjør halvparten så mye hjemme som jenter!) I samliv, bidra med halv­parten av husarbeid og omsorg for barn, også om det betyr at du må endre litt på karrieren eller fritids­vanene.

• Vær en god pratevenn og en god aktivitetsvenn for partneren din.

• Sitter dere fast, søk proff hjelp.

Det er mulig du ikke tror meg, men jeg har skrevet dette ikke minst fordi jeg er glad i menn og vil dem vel, og fordi jeg har møtt så mange fine og rørende menn etter hvert som flere menn begynner i terapi. Nettopp dette gjør meg intenst utålmodig etter å se at både menn og kvinner begynner å bevege på den tradisjonelle mannsrollen så menn flest endelig kan komme ut av sitt absurd trange sosiale korsett. Det er ikke farlig, det er bare frigjørende!

eva.tryti@vikenfiber.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.11