Klassekampen.no
Fredag 19. oktober 2018
LENGER UT PÅ LANDET: Mange drømmer om å flytte nærmere naturen. Men er livet på landet med selvdyrkede grønnsaker og villsau enklere enn i byen? Og er det det beste for naturen og felleskapet? Villsau på Utsira ser ihvertfall ut til å trives. FOTO: JENS KIHL
UT I NATUREN
Et enklere liv
MARKENS GRØDE: Tenk å ta over et økologisk småbruk langt unna byen. Det må være et drømmeliv. Eller? FOTO: ANNIKEN C. MOHR
Livet

Vi tar for oss moderne fenomener, historie og vitenskap.

Noen flytter fra byen for å leve et fritt, lykkeligere og mer miljøvennlig liv. A­ndre flytter motsatt vei av samme grunn. Hvor er egentlig det enkle livet?

Kjære, jeg har tenkt litt

Tenkt litt på det du sa

La oss pakke det vi har

Og dra

Og finne oss et sted ved havet

Eller foten av et fjell

Og kanskje kan vi leve litt Av det vi dyrker selv

CC Cowboys sang om det allerede i 2006, og det kan virke forlokkende for noen hver. Drømmen om å flytte på landet. Vekk fra det urbane livet, stresset, forurensningen og folkemengdene. På andre sida av flyttedrømmen venter dyrking av grønnsaker, mer tid til seg selv og andre, og kanskje også en slags indre ro.

Som et vinn-vinn-scenario kan man kanskje også få med seg et mer miljøvennlig liv. Men er det så enkelt? Som vinn-vinn-effekter ellers: Noe skurrer.

Det mangler ikke på slike selv­realiseringsprosjekter, eller i hvert fall drømmene om dem. Men gresset er ikke nødvendigvis grønnere på den andre sida. Astrid Nordangs nye roman «Der du står er smertens navle» bygger delvis på egne erfaringer med et forsøk på å finne lykken på landet. Etter ni år er hun for lengst tilbake til Vålerenga og Oslo. Drømmens møte med virkeligheten ble annerledes enn hun trodde.

I romanen spiller ungdommen på småbruket Paulusplassen ved Norefjell i Buskerud dataspill med nettvenner fra Ukraina, England og Bulgaria. I stedet for å bli med på sanking, sylting og slite de unge kroppene sine på vedhogst, sitter de heller på gutterommet og klager over «det satans treige nettet».

Fakta:

• To aktuelle bøker handler om å flytte fra byen for å leve tettere på naturen, begge utgitt på Cappelen Damm.

• «Der du står er smertens navle» er en roman av Astrid Nordang om Anna og Steinar som har bygd opp en forlatt husmannsplass. De har flyttet ut av Oslo med barn for å leve tettere på naturen. Drømmen om livet på landet slår etter hvert sprekker.

• «Et fritt liv – om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land» av Simen Tveitereid er en sakprosabok om å flytte med familien fra Oslo til slektas småbruk ved Kragerø. Tveitereid ønsker mer tid til familien, leve tettere på naturen og gjøre mer kroppsarbeid.

• Boka er også et essay om lønnsarbeidets rolle i livet.

Familiens manglende samhold om gårdsdriften, mangel på egne grønne fingre og savn etter byen gjorde årene på landet tøffere enn ventet.

Erkjennelsen til jeg-fortelleren seinere i boka viser kanskje nettopp et glimt av drømmen som brast: «Paulusplassen, som hadde stått ubebodd i tretti år da vi kjøpte det, var en dinosaur. Jeg var en dinosaur. En drøvtyggende humanist av en dinosaur som trodde på litteraturen og kjærligheten. Guttene var framtida.»

Forfatteren selv sier det slik:

– Småbruk på landet er ofte en romantisk idé. Men når man først setter den ut i livet, satser man så mye at man ikke gir den opp så lett. Det har alltid vært hardt arbeid å bo på en gård, i dag er det kanskje enda hardere arbeid for å holde selve drømmen om å bo på en gård i live, sier Nordang trygt tilbake i byen.

Ønske seg noe annet

En som ikke har gitt opp drømmen, er Simen Tveitereid. Frilans­journalisten er denne høsten ute med boka «Et fritt liv – om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land». Tveitereid og Nordang møttes denne uka til samtale om «Frihet på landet» på puben Last Train i Oslo sentrum.

Fra småbruket han har overtatt fra farmoren, utenfor Kragerø, hevder Tveitereid at han ikke savner Oslo – byen han forlot for nå åtte år siden.

– Livet i Oslo var veldig jobb­sentrert. Det sosiale livet dreide seg mye om kafeer, utesteder, forbruk og underholdning. Jeg likte å bo i byen av og til, men det var også passivt. Jeg tenkte mye på jobben, på hva jeg skulle skrive. Jeg trengte en annen arena.

For Tveitereid handlet det også om å være mer i kroppslig aktivitet og vekk fra skjermene, og han understreker at livet på landet ikke er enklere enn i byene. Det er heller omvendt. På småbruket dyrker han sine egne grønnsaker og har villsau.

– Jeg ser at noen tenker at dette handler om å vende tilbake til det enkle livet våre forfedre levde. Men skal man ha et enkelt liv, må man heller bli værende i byen. Har man nok penger i en by, er livet enkelt nok – du kan kjøpe deg det du trenger. Livet på landet er mye mer komplisert.

Miljøvennlig flytting?

Valget man tar om hvor man skal tilbringe i livet, er ofte det vanskeligste av alle. På mange måter ønsker vi oss å leve flere liv. Vi vil ha gode liv med givende jobber. Samtidig vil vi bo på steder hvor barna kan vokse opp trygt, gjerne med en bestemt lokal identitet. På toppen vil man ha mulighet til å reise hvor man vil.

For Tveitereid handlet det om en ting til – frihet. Et fritt liv med mindre fokus på lønn, forbruk og vekst.

– I byene bor du ofte så dyrt at du må jobbe ekstra for å ha råd til å bo og leve der. Da begynner tilværelsen å bli ganske paradoksal.

For hvor frie er vi egentlig? spør han i boka. Han svarer seg selv: «Det går an å hevde at livene vi lever er blitt likere, de aksepterte livsformene færre. Slik kapitalismen har blitt dominerende, har én måte å leve på gått av med seieren: Den som går ut på å sikre velstand og vekst. De som ønsker seg et liv med litt mindre jobb og litt bedre tid, bryter på mange måter med normen i vårt samfunn.»

– Hva er sammenhengen med å flytte ut av byen, leve dette andre livet og leve miljøvennlig?

– Sammenhengen er kombinasjonen av valg. Det handlet for meg mest om å flytte ut av forbruker­samfunnet, si ja til mer fritid, kutte ned på arbeid og si nei til mer penger. Samtidig handler det om å knytte et mer personlig bånd til det stedet man bor.

– Men er det mer miljøvennlig å bo på landet?

– Nei, men idet elbilen snart har løst transportproblemet også i distriktene, er det heller ikke slik at man blir mindre miljøvennlig. Og det er mer enn nok plass i Norge til at flere kan bo slik som dette. Småbruk står tomme, og små steder avfolkes. Det blir feil å hevde at jeg flyttet på landet av hensyn til klima og miljø, det er mer en indirekte effekt.

Han understreker at det er ikke slike individuelle løsninger som skal redde oss ut av klimakrisa.

– Surdeig, yoga og hobbybønder løser ingenting. Derfor er min bok først en systemkritikk mot vekst­doktrinen og mot at samfunns­systemet vårt krever at vi alle må være gode forbrukere.

På vei med det siste flyttelasset ut av Oslo, på E18 mot Kragerø, skriver Tveitereid at han er sliten, men samtidig full av energi. Han synger høyt til det svenske bandet Bob Hund: Nu er det revolution på gång. Jag tyckar att väntan börjar bli lååååång.

Urban revolusjon

Mens Tveitereid kjører ut av byen mot villsau, fisk og ringblomst og synger om revolusjon, spør Astrid Nordang om ikke revolusjonen heller bør handle om å flytte motsatt vei.

– Vi lever i en privilegert boble i Norge. Vi kan velge enten by eller land, og leve godt begge steder. Men tenker vi mer globalt og ikke bare innenfor en norsk politisk virkelighet, slik jeg mener Tveitereid delvis gjør, så skal vi bli mange nye mennesker på jorda. Da er det ikke bærekraftig om alle flytter til småbruk på landet.

Tallenes tale peker også i denne retningen: I mai passerte menneskeheten 7,6 milliarder. Ifølge FN vil vi i 2100 være 11,2 milliarder på jorda. Flesteparten av disse må bo i byer. Nordang mener vi må tenke nytt rundt urbanisme heller enn å forlate byene.

– Vi må lage smarte byer, grønne byer og forvalte bynære områder på en bedre måte. Den store trusselen er tap av artsmangfold. For å bevare et mangfold av arter må vi heller frigi arealer og gi en god del områder tilbake til naturen – med andre ord en miljøbevegelse av mennesker som flytter motsatt vei av Tveitereid.

– Du slår nærmest et slag for fraflytting?

– Fraflytting kan absolutt være bra. Naturen og dyra trenger mer plass enn de har i dag. Våre drømmer om å leve i naturen er menneskesentrerte. De skjer ut fra et premiss om at naturen skal tilfredsstille oss. Vi må gi avkall på mange av disse drømmene.

Kritikk av arbeidslinja

Kanskje den viktigste systemkritikken Tveitereid kommer med i sin bok, kommer i den delen som handler om arbeid. Han påpeker ulempene ved arbeidslinja og ideen om at arbeid er det aller viktigste i våre liv – både på individnivå og for samfunnet. Som småbruker jobbet han også som frilansskribent, men tok seg friheten å si nei til jobber. Ønsket om leve med litt mindre inntekt enn normalt fikk ham til å kjenne på både ytre og indre press for å jobbe mer.

– Noen påpekte at jeg kunne jobbet mer og dermed betalt mer i skatt. I det lå det en anklage om at jeg snyltet på resten av samfunnet. Og når jeg en tirsdag formiddag reiste ut for å fiske, kjente jeg også at min indre arbeidsmoral ble utfordret.

Likevel frikjente han fort seg selv for den dårlige samvittigheten:

– Det handler om hva det vil si å være god samfunnsborger i stort. Jeg følte meg dårlig som den samfunnsborgeren som blir oppfordret til å jobbe hundre prosent, være høyforbruker og bruke tida på kjøpesenter. Til slutt handler det om hva jeg tenker er riktig for meg og min familie.

Tveitereid mener at ideen om at alle må jobbe 7,5 timer fem dager i uka er utdatert og må problematiseres.

– Etter at kvinnene kom ut i jobb mot slutten av 1900-tallet, jobber mange norske familier 75 timer i uka. Det er mye i internasjonal sammenheng og knuser myten om at nordmenn har mye fritid. Det er selvsagt positivt at begge kjønn jobber, men jeg tror vi må spørre oss om hvor sosialt effektivt dette systemet er, sier han.

20 timer på jobb

Ifølge Tveitereid kan den rigide arbeidslinja finnes igjen i generelt stressnivå, samlivsbrudd og psykiske vansker, også blant unge. Han påpeker at enorme teknologiske og digitale gjennombrudd de siste 30 årene ikke har fått ned arbeidstida.

– Hvor mye bør vi jobbe?

– Et mål på sikt kan være at to foreldre i en familie jobber 20 timer i uka hver. Da frigir du tid til familie, ubetalt arbeid og frivillighet. Politikere, LO og NHO vil jo kalle dette styggedom, og man vil få mindre penger til forbruk, men jeg mener dette er eneste veien ut av både vekstparadigmet og klima- og miljøutfordringene.

For Astrid Nordang er disse sidene ved Tveitereid sitt prosjekt de mest sympatiske.

– Når Tveitereid får dårlig samvittighet for å fiske på en tirsdag, er det denne nyttetankegangen som slår inn. Den ligger dypt inni oss. Han har et godt poeng når han plukker arbeidet ned fra pidestallen og påpeker at vi med mindre jobb og mindre forbruk ville tatt ned hele livsstilen vår noen hakk.

Hun mener å se en verden som kan være klar for dette. Nordang viser blant annet til en trend i litteraturen hvor flere begynner å se verden fra andre livsformer enn vår egen – fra dyr og trær.

– Diktingen prøver i dag å gå inn i andre typer liv. Jeg tror det handler om at vi er blitt lei av oss selv. At vi prøver, og er klar for, å gire ned og puste litt langsommere.

– Jeg ser det også på min sønn på 19. Verken forbruk eller reising er så interessant for han. Han vil sjelden ha nye klær og spør «må vi reise hele tida?». Dette er ikke så mye på grunn av miljøet, kanskje mer en motreaksjon på vår generasjon. Det er et godt tegn.

modernetider@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.12