Fredag 19. oktober 2018
TETTER HULLENE: Å bygge en samling er et langsiktig og systematisk arbeid, der hullene må tettes, sier Stina Högkvist og Karin Hindsbo ved Nasjonalmuseet.
Karin Hindsbo og Stina Högkvist ved Nasjonalmuseet forsvarer at de ikke har kjøpt inn «Gjerdeløa»:
– Ikke en Idol-finale
Undersak

Heske: Ikke profesjonelt

Kunstner Marianne Heske reagerer på at Nasjonalmuseet mener det er nok å ha «Gjerdeløa» representert i samlingen med fotodokumentasjon. For det første har Nasjonalmuseet bare digitale prints, påpeker hun.

– Den originale fotodokumentasjonen, med analoge bilder, finnes på kunstmuseet i Malmö. Tilsvarende prints som Nasjonalmuseet har, befinner seg også i Bergen kunstmuseum, på Pompidou-senteret og et par andre museer. Her skjærer de all fotodokumentasjon over én kam, sier hun.

Mener objektet er verket

Heske mener heller ikke at museet ivaretar det konseptuelle kunstverket når det ikke satser på den faktiske løa fra 1600-tallet.

– Det er ikke profesjonelt tenkt. Det er det taktile objektet som er hovedverket. Det er både de 400 år gamle malmfurustokkene og den eggeskalltynne hvite harpiksen, sier hun med henvisning til harpiksavstøpningen av løa, som hun lagde til en utstilling på Astrup Fearnley Museet i 2014.

– De må forstå at konseptkunst også er prosesskunst – denne kunstinstallasjonen har vært under en prosess i 40 år, sier hun.

– Hvorfor er det nødvendig å stille ut det fysiske objektet i tillegg til fotodokumentasjonen?

– Det fysiske objektet er hele verket – det å gå inn og ut av det, og ikke minst lese graffitien. Inne i stokkene er det inngravert båtsymboler og dyresymboler. Det er klart at det er noe annet å oppleve det autentiske som har stått i ensomhet i fjellet i mange hundre år enn å se på noen printer i et lite format. Hvis museumsledelsen ikke forstår det, må de ta et kurs.

– Husmannsånd

Kunstneren stiller spørsmål ved hva det nye Nasjonalmuseet skal være når det åpner på Vestbanen i 2020.

– Vi må tenke på hva vi vil tilby publikum som kommer til Norge og Oslo. Er det Kabakov og Bourgeois, som man kan se i alle museer i den vestlige verden? Nå har vi diskutert skifer, glass og alabast i alle år, men utfordringen er hva vi vil presentere av norsk kultur, sier Heske, som mener det rår en husmannsånd i Norge.

Ethvert land samler på sine egne kunstnere og vil representere sin egen kultur, men vi synes det er så gjevt med alt som kommer utenfra.

Heske sier at hun kunne vært villig til å donere «Gjerdeløa» til museet hvis det var prisen det sto på:

– Men jeg vet ikke hvor hyggelig det er å donere noe de ikke vil ha.

Har ikke noe nytt

Heske avviser også at Nasjonalmuseet har jobbet godt med kunstnerskapet hennes.

– Det de har, er stort sett det de har arvet fra det tidligere Nasjonalgalleriet og Riksgalleriet, derav mye grafikk. De har ingen nye «Mountains of the mind» eller dokkeinstallasjoner, sier hun.

Heske påpeker at alle verkene som museet har kjøpt inn de siste fem årene, er fra 1978 til 1980.

– De har ingen verk fra de siste 20 årene.

kultur@klassekampen.no

«Jeg vet ikke hvor hyggelig det er å donere noe de ikke vil ha»

MARIANNE HESKE, KUNSTNER

Nasjonalmuseet har satset tungt på Marianne Heske, mener Nasjonalmuseets direktør og samlingsdirektør. Men nye interne diskusjoner kan de godt ta.

Kunst

Ei grånet, sunnmørsk løe fra 1600-tallet, med tjukke tømmervegger av malmfuru, har havnet midt i sentrum for en av de mest opphetede debattene i norsk kunstliv de siste årene.

Marianne Heskes kunstverk «Gjerdeløa», som ble transportert til Pompidou-museet i Paris i 1980, og som siden er blitt vist i flere versjoner i inn- og utland, regnes for å være Norges første konseptuelle kunstverk. Men verket er veid og funnet for lett for Nasjonalmuseets kunstsamling.

Kritikken mot Nasjonalmuseets nei til løa er stort sett både fascinerende og interessant å lese, mener de ansvarlige selv, museumsdirektør Karin Hindsbo og samlingsdirektør Stina Högkvist.

– Men å jobbe med en kunstsamling er ikke en Idol-konkurranse mellom to finalister, slik man kanskje få inntrykk av når man leser disse sakene, sier Hindsbo.

– Vi legger ikke opp til et combat heat mellom to kunstnere, og lar Heske stå igjen som taper. Å bygge en samling er et langsiktig og systematisk arbeid, som handler om å tette igjen flere hull.

Fakta

«Gjerdeløa»:

• I 1980 fraktet Marianne Heske en 400 år gammel løe fra Tafjord på Sunnmøre til Pompiodousenteret i Paris.

• Heske ga Nasjonalmuseet tilbud om å kjøpe verket i 2013 til om lag to millioner kroner. I juni i år fikk hun beskjed om at museet ikke vil kjøpe det.

• Verket er nå lånt ut til Aarhus Kunstmuseum i Danmark.

Hvor begynner verket?

Marianne Heske tilbød Nasjonalmuseet å kjøpe «Gjerdeløa» allerede i 2013. Hindsbo og Högkvist understreker at de har jobbet tett med Heskes kunstnerskap i Nasjonal­museet, også med «Gjerdeløa», helt siden den gang.

– Vi anser Heske som en utrolig viktig kunstner. Hun er en kunstner vi opplever at vi har satset på, sier Hindsbo.

– De siste årene har vi supplert med flere verk av Heske til samlingen vår, også tidlige verk som strekker seg fra tida før «Gjerdeløa», legger Högkvist til.

I forbindelse med utstillingen «Stille revolt» på Museet for samtidskunst i 2016 kjøpte Nasjonalmuseet inn en serie dokumentasjonsfotografier fra Gjerdeløas ferd fra løe til konseptkunst. Utstillingen var et resultat av et stort forskningsarbeid fra Nasjonalmuseets kurator Ingvild Krogvig.

– Denne utstillingen motbeviste virkelig standardfrasen om at norsk konseptkunst aldri fant veien til Norge. Framstillingen vår av «Gjerdeløa» i denne utstillingen ble også laget i samråd med Marianne Heske, forteller Högkvist.

– Men hvorfor var det disse fotografiene dere valgte å kjøpe, og ikke selve «Gjerdeløa»?

– Jeg tenker på «Gjerdeløa» som et prosjekt som har vært i konstant forandring. Først ble det fraktet fra Tafjord til Pompidou-senteret, og deretter ble det vist på Henie Onstad Kunstsenter i en litt annen versjon. I 2014 ble det produsert en dublett i hvit harpiks på Astrup Fearnley. I vår utstilling var det dokumentasjonsfotografiene som ble vist. Det reises noen spørsmål: Hvor begynner og hvor slutter et verk?

– Man kan gå inn i selve løa, og man kan kjenne på tømmeret – det har en sterk fysisk dimensjon. Er dette mindre viktig enn konseptet?

Hindsbo svarer:

– Nei, det er ikke det vi sier. Men bakteppet for vurderingen er at vi har Heske godt representert i samlingen vår, og at «Gjerdeløa» er representert gjennom fotografiene.

– Hva er det nasjonale?

I Klassekampen i går rettet flere kunstkritikere og kunsthistorikere kritikk mot Nasjonalmuseets prioriteringer i lys av at «Gjerdeløa» ikke er kjøpt inn. Flere viste til innkjøpet av Ilja Kabakovs «Cake, morning, spring … #1» til en prislapp på 6,4 millioner kroner.

«Jeg kan ikke skjønne hvorfor museet prioriterer russisk konseptkunst framfor et verk som ‘Gjerdeløa’. De bør åpenbart prioritere den nasjonale kanon», sa kunstkritiker Kjetil Røed.

På spørsmål om de internasjonale referanseverkene kan gå på bekostning av innkjøp til den nasjonale kanon, svarer de to direktørene i kor.

– Ja, men hva er det nasjonale?

– Vi lever i en global verden. Se på de internasjonale miljøene rundt kunstakademiene i dag, for eksempel. Det er viktig at vi ikke har et romantisk forhold til dette, utdyper Hindsbo.

– Det nasjonale er et begrep som alltid vil være i bevegelse. Som samlingsdirektør er jeg vel så fascinert av avkoloniseringsdebatten. Det å granske vår egen historie og det som ideologisk sett har formet den, er vel så viktig som å framholde en isolert samling av det «norske», legger Högkvist til.

– Mange har sterke følelser

Betyr dette at beslutningen om at «Gjerdeløa» ikke skal eksistere i Nasjonalmuseets samling er endelig? Ikke nødvendigvis. Hindsbo åpner for nye, interne diskusjoner.

– Personlig synes jeg debatten er utrolig spennende. Og i seg selv er den med på å bidra til at verket blir ikonisk. Det er mange som har sterke følelser for den gamle løa. Dette vil vi arbeide videre med internt.

– Hva betyr det? Vil dere gjøre en ny vurdering?

– Vi skal ta inn over oss hva som foregår der ute, og ikke bli helt fastlåste i våre egne konklusjoner. Noe mer kan jeg ikke si.

– Om dere skulle få verket i gave, da?

– Det er vanskelig å svare på. En slik vurdering må gjennom den samme kverna og de samme kunstfaglige beslutningsprosessene. Det er et stort ansvar å ta imot et kunstverk, og vi må vite at vi har ressurser til å ivareta det.

kultur@klassekampen.no

Mandag 12. november 2018
Litteraturprofessor Marianne Egeland mener det er vanskelig å se hvem som fører ordet i høstens kjendis­bøker.
Lørdag 10. november 2018
Etter en storstilt digitalisering av skolen er Bærum kommune klar for neste skritt: kutt i skolebibliotek­tjenesten.
Fredag 9. november 2018
Sentrale personer i motstandsbevegelsen ble varslet om deportasjonen av de norske jødene høsten 1942, men varslene ble ignorert. Det viser Marte Michelet i boka «Hva visste hjemmefronten?».
Torsdag 8. november 2018
Stig Aasvik har jobbet som skyggeskriver i 15 år. Likevel synes han det er trist at kjendis­intervjuer i bokform får så høye opplagstall.
Onsdag 7. november 2018
Denne høsten har en rekke norske kjendiser gjort det skarpt i bokmarkedet. Men bare et fåtall av dem har skrevet boka si selv.
Tirsdag 6. november 2018
Joshua French kan tjene flere millioner kroner på sin foredragsturné landet rundt. Flere kulturhus har hatt kvaler med å gi den drapsdømte nordmannen en talerstol.
Mandag 5. november 2018
Mats Grorud har laga animasjonsfilm om å leva 70 år i flyktningleir.
Lørdag 3. november 2018
Joshua French kan tjene fire millioner kroner på foredragsturneen sin. – Han er helt i toppklassen nå, sier markeds­føringsekspert.
Fredag 2. november 2018
Nikolaj Frobenius mener filmen «Mordene i Kongo» unnlater å plassere Moland og French politisk. De sto på ytre høyrefløy, hevder han.
Torsdag 1. november 2018
Flere norske forlag sier de har rutiner for å undersøke om forfatterne benytter seg av levende modeller. – Dette er et ansvar forlagene tar selv, sier Richard Aarø i Tiden.