Klassekampen.no
Torsdag 18. oktober 2018
VOV-VOV-VOLDTEKTSKULTUR? Det lurte tre forskere «fagtidsskrifter» til å publisere en teori om. Hvor mange år blir det til neste gang noen lar seg lure? FOTO: AFP
Gang på gang avsløres ufaglighet i enkelte miljøer. Men hjelper det, når institusjonene verner om sine egne?
Tull og tøys i akademia
Heller ikke kjønnsforskere kan operere med en egen matematikk. Når ideologi settes over fag, forvitrer hele fagfeltet.

AKADEMIA

Alan Sokal gjorde det i 1996, og nå har et trekløver – en matematiker (James A. Lindsay), en filosof (Peter Boghossian), og en litteraturviter (Helen Pluckrose) – gjort det igjen: De har spilt fagtidsskrifter et puss, for å avsløre det de mener er hårreisende ufaglighet innenfor visse kultur/samfunnsfaglige disipliner.

For å gjøre det litt mer grundig enn Sokal, har de tre skrevet og levert et helt knippe av tulleartikler, til flere tidsskrifter – noen av den mer perifere sorten, men også noen publikasjoner som har høy prestisje innen sine fagfelt, som det feministiske filosofiske tidsskriftet «Hypatia».

Fakta:

Sokal og svada:

• Nylig ble det avslørt at tre amerikanske forskere har lykkes i å få publisert falske studier i ulike humanistiske tidsskrifter.

• Stuntet ligner på det fysikkprofessoren Alan Sokal gjorde i 1996, da han fikk en artikkel som utelukkende besto av kvasi-akademisk svada publisert i tidsskriftet Social Text.

• Målet til både Sokal og dagens tullebukker var å sette et kritisk søkelys på manglende kvalitetssikring i enkelte fagfelt og -miljøer.

En delikat affære

Noen av artiklene ble refusert, men mange ble antatt og publisert, blant annet en artikkel om «voldtektskultur blant hunder» (publisert i det feministiske geografitidsskriftet «Gender, Place and Culture») før Wall Street Journal syntes det luktet litt rart og begynte å grave i saken. Da valgte de tre å avslutte prosjektet og gå offentlig ut med bløffen. Flere artikler var da på vei til å bli utgitt.

Og igjen går diskusjonen: Var det riktig av de tre å gjøre det på denne måten, med juks? Ville det ikke vært mer redelig å gå fram åpent og ærlig, slik man skal gjøre i akademia? Mange kjente akademikere, som Steven Pinker og Jordan Peterson, har gitt de tre sin støtte, men de har også fått kritikk, naturlig nok – ikke minst fra de tidsskriftene som ble lurt. Og de har utvilsomt gitt vann på mølla til de som mener det står dårlig til innen humaniora og samfunnsfag – selv om de uttrykkelig har understreket at det kun er visse underdisipliner og fagmiljøer de vil kritisere, ikke humaniora og samfunnsfag generelt.

Feilslått frigjøring

Detaljene i denne affæren vil utvilsomt blir diskutert opp og ned i lang tid. Men kanskje den også kan belyse et mer generelt spørsmål. Jeg tenker på faren for at enkelte disipliner eller fagfelter kan isolere seg fra det større forskerfellesskapet, der de ulike disiplinene dels kan berike hverandre, dels justere hverandre.

I naturvitenskapene er det for eksempel slik at biologien ikke kan gå på tvers av etablert kjemikunnskap, mens kjemien må holde seg innenfor fysikkens lover. Men også fag som arkeologi, historie og språkvitenskap må forholde seg til hva fysikere og kjemikere har kommer fram til. Og heller ikke kjønnsforskere kan operere med en egen matematikk. Ikke minst er det viktig å bruke statistikk korrekt.

Alt dette er selvsagt, men også lett å skyve til side. Poenget er at fag som «frigjør» seg fra det store forskerkollektivet, lett kan havne på ville veier.

Ideologiske feller

Spesielt er risikoen stor dersom ideologien blir for viktig, fordi man da kan avfeie kritikk med utenomfaglige argumenter. Vi så hvor galt dette kunne gå i Stalin-tidens Sovjet, da landbruksforskeren Trofim Lysenko med myndighetenes velsignelse satte anerkjent biologi til side, og forsøkte å påvirke naturen i mer kommunistisk retning ved å «overtale» plantene til å vokse raskere. Noe som fikk katastrofale følger for landbruket, og endte i sultedød for millioner.

Et fagfelt kan lukke seg inne, gjøre seg immun mot kritikk, på flere måter. Jeg nevnte ideologi, som kan gjøre det vanskelig å reise kritikk uten å bli mistenkeliggjort. Men det kan også være at man bygger opp et begrepsapparat og en metodikk som i praksis gjør kritikk umulig. Som mange mener postmodernismen og dens avleggere gjorde, med en språkbruk som kunne vris og vendes dit man ville. Man hadde alltid et svar.

Det som har gjort oppbygging av vitenskapelig kunnskap mulig, er derimot at man har stilt seg åpen for angrep, for falsifisering (kjernen i filosofen Karl Poppers vitenskapssyn), og til og med oppmuntret til kritikk. Dersom denne muligheten mangler, vil et fagfelt forvitre – som fag, om enn kanskje ikke som ideologi.

Kulturkrigens sentrum

Det var dette de tre «juksemakerne» følte var situasjonen. At det var umulig, på normale akademiske måter, å kritisere de fagfeltene de kalte «grievance studies», som andre kanskje vil kalle «identitetsstudier»: diverse feministiske studier, queer-teori og «postkoloniale studier», med mer. Alle springer ut av det tankegodset Alan Sokal i sin tid gikk til angrep på, og har stått sentralt i den kulturkrigen som nå pågår i akademia, nå også i Norge med «avkoloniseringsdebatten».

Bare ved å skrive falske artikler var det mulig å avsløre den faglige hulheten, sier de tre i et intervju med Quillette.com. De ville vise at ved å bruke det riktige vokabularet, og ta opp ideologisk korrekte problemstillinger, kunne man pakke inn hva som helst, til og med passasjer fra «Mein Kampf», og få det antatt i såkalt seriøse tidsskrifter.

Men om det vil nytte, er en annen sak. Hjalp Sokals stunt i «Social Text»? Om man ser på hvilke artikler de tre fikk antatt, tyve år etterpå, kan det virke som lite har skjedd. På samme måte som man kan spørre om «Hjernevask» fikk noen følger i norsk forskning og akademia, bortsett fra at kjønnsforskerne holdt en litt lavere profil etterpå? De praktiske konsekvensene var få. Tvert imot kunne man like etterpå se hvordan en av Norges mest talentfulle forskere ble sabotert og frosset ut fordi hun brakte inn evolusjonære perspektiver inn i kriminologien.

Institusjonell forvitring

Kanskje akademia er utsatt for det samme utviklingstrekket som Francis Fukuyama mener politiske institusjoner lider under: forvitring. Institusjonene vil over tid bli endret slik at de ikke lenger tjener samfunnets eller ideelle interesser, men blir et vern for dem som jobber innenfor. Og mens de politiske institusjonene kan endres (i hvert fall i teorien), gjennom valg og revolusjoner, er det ingen politikere som tør å røre akademia. Forskningen skal jo være fri. Og innenfor akademia er det ikke mange som vil våge sin egen stilling og karrieremuligheter ved å være for kritiske.

Så da blir det bare outsiderne, de fra andre fagfelter eller utenfor akademia, som kan kritisere status quo. Problemet er bare at det neppe får følger. Det eneste man kan håpe på, er at det kan vokse fram nye fagmiljøer, på andre steder. En gang i framtiden.

viten@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.10