Klassekampen.no
Mandag 15. oktober 2018
GLASSET ER FORTSATT IKKE HALVFULLT: Men Matthew Houck har fått et litt annet syn på tilværelsen, etter et par livsomveltende hendelser. FOTO: DANIEL ARNOLD
Sånn er livet: Matthew Houcks Phosphorescent viser nye sider på sitt første album på fem år.
Lys i mørket?
Undersak

HOUCK: One-man-band. FOTO:DEAD OCEANS

Motsetnings-mesteren

Album

Phosphorescent

«C’est La Vie»

Dead Oceans/Playground

HHHHHI

Oversatt til skuldretrekkende norsk blir det kanskje lettere å møte «C’est La Vie» – sånn er livet – som noe mer enn amerikanske Phosphorescents lykkelige skive. Livet, som hans musikk for øvrig, rommer jo så mangt. Inkludert egen sykdom, eller frykten for at noe skal ramme ens nærmeste, begge deler noe Matthew Houck, som i all hovedsak utgjør og er bandet Phosphorescent, har vært gjennom. Samt flytting, og en hel del andre mer eller mindre selvpåførte utfordringer.

Houck har siden forrige utgivelse reist fra New York og etablert seg med familie i Nashville. I så måte nærmere countryrøttene som alltid har vært en del av hans frodige lydbilder, om enn mest på hans tidlige album. De større gjennombruddene midt på 2010-tallet landet like mye midt i indie-folk-rockens formfullendte kjerneområde, om enn med hans varme, vemodig og lavmælt voldsomme signatur-uttrykk. Der er han stort sett fortsatt, med ørlite mere twang i vendingene.

I det hele tatt er det like lett å gjenkjenne lydbildene fra «Muchacho» fra fem år tilbake, som debuten fra 2001, sistnevntes sobrere enkelhet til tross. Houck har en særegen form for tidløs fornemmelse for gode melodier, av det slaget som vokser, og vokser, inn på lytteren.

Grunntonen er kanskje americana, men drivet er rocka. På «C’est La Vie» til og med på grensen til det oppstemte, ikke minst på singelen «New Birth in New England» og «Around the Horn». Kanskje er det disse som har fått plateselskapet til å selge albumet inn som mindre ettertenksomt enn det faktisk er. Uten forkleinelse til disse sporene for øvrig, pent balansert med synther til saktedans, sørgmodig steelgitar eller duvende Talking Heads-verdensrytmer.

Tekstlig er det derimot minst like tydelig at Houck har smakt på både livets oppside som dets dunklere skyggedaler. Ofte samtidig, og denne gangen med større grad av tilbakeblikk og selvrefleksjon: If you’d have found me last year honey / I can’t even see you there from here / If you’d have told me Nashville I’d have said / I can’t even see you there from here, som det heter i sterke, slentrende «There From Here».

Tekstinnholdet står i så måte ikke tilbake for arrangementenes kompleksitet. Begge deler prydes med lag på lag av underfundigheter, og til dels paradoksale kombinasjoner. Det heter seg at djevelen ligger i detaljene, og det gjør sannelig skjønnheten i dette tilfellet også. Når harmoniene, eller historiene, høres ut til å sveve bort i distanse, motsies inntrykket av linjer så personlig sjarmerende som My beautiful boy / I couldn’t fit it in these lines / My beautiful boy / I couldn’t fit it in to rhyme, eller en insisterende mbira-drevet og gåsehudfremkallende understrøm.

Dette spennet mellom det nære og fjerne illustreres også med at albumet rammes inn av henholdsvis «Silver Moon / Black Waves» og «Black Waves / Silver Moon». «C’est La Vie» er lys og mørk, og alle nydelige nyanser i mellom. Litt som livet selv.

musikk@klassekampen.no

Phosphorescent spiller på Rockefeller i Oslo i kveld.

Det heter seg at djevelen ligger i detaljene, og det gjør sannelig skjønnheten i dette tilfellet også.

Phosphorescent spiller på Rockefeller i Oslo i kveld, med helt ferske låter i bagasjen.

Intervju

Vi lever i en tid da rockemusikkens relevans utfordres fra mange hold. Det går an å slå fast at det ikke er rockemusikerne som setter populærmusikkens dagsorden. Men det betyr på ingen måte at det ikke lages interessant, spennende, nyskapende musikk innenfor det som kan sies å være rockemusikkens rammer. En av dem som har lyktes mest med å utvide og utfordre er amerikanske Matthew Houck, nå ute med sitt syvende album under artistnavnet Phosphorescent, «C’est La Vie».

Det Store Norsk Leksikon definerer «Fosforescens» på følgende måte: «Utsendelse av lys fra kalde, ikke glødende stoffer, hvor lysemisjonen fortsetter etter at tilførselen av den energi som omsettes til lys, er stanset». Som passer. Jeg hører fortsatt på Phosphorescents plater, fem, ti, femten år etter at de ble utgitt. Videre er det verdt å merke seg at studiene av fosforiserende materialer førte til oppdagelsen av radioaktivitet i 1896.

Nå forholder det seg neppe slik at bandet Phosphorescent, som strengt tatt bare er sanger/låtskriver/musiker Matthew Houck med venner, kan oppdages via spesielt mye aktivitet på bred norsk radio. Til det betraktes nok Phosphorescents musikk som for spesiell, for sær, til at radiolytterne kan plages med den i tide og utide. Det er ikke dermed sagt at Phosphorescents musikk ikke har nådd ut og frem. «Song for Zula» fra «bandets» forrige studioplate, «Muchacho» fra 2013, var med å løfte opplevelsen av storfilmen «The Amazing Spider-Man», og visstnok også en rekke andre filmsoundtrack.

Fakta:

PHOSPHORESCENT

• Kallenavnet til sanger-låtskriver Matthew Houck, opprinnelig fra Athens, lenge forbundet med New York og nå bosatt i Nashville.

• Har siden 2003 sluppet sju album, blant dem svært kritikerroste «Muchacho» fra 2013.

• Nye «C’est La Vie» er Phosphorescents første album siden den gang.

• Begynte sin Europa-turne i Stockholm i går, før Oslo står for tur i dag.

Det siste vi hørte fra Matthew Houck & co. var med utgivelsen av konsertplata «Live at the Music Hall», spilt inn i Music Hall of Williamsburg i Brooklyn, New York på tampen av 2013 og utgitt i 2015. Når dette leses, er det bare timer til Phosphorescent står på scena på Rockefeller i Oslo for å feire utgivelsen av sitt nye album.

I de fem årene som har gått siden «Muchacho» var fersk, har mye hendt i Matthew Houcks liv. Musikkmagasinet får han på telefon akkurat idet han er i gang med å begynne innøving med sitt band for omfattende turnering.

– Jeg har blitt far og jeg har flyttet fra New York til Nashville, forteller Houck på telefon fra sitt nye hjemsted, der han også selv har bygget seg studioet som har fostret «C’est La Vie», kalt Spirit Sounds.

Med det har artisten kommet hjem til sørstatene, der han opprinnelig kommer fra. Han ble født i Huntsville, Alabama og har også bodd i Athens, Georgia, sistnevnte kjent som arnested for flere generasjoner progressiv amerikansk rock, med The B-52’s og R.E.M. som mest prominente navn. Phosphorescent kan definitivt sies å videreføre noe av denne stolte rocketradisjonen, uten på noen måte å kunne beskyldes for å være etterligning av noe som helst.

For å hjelpe den uinnvidde leser på vei, her er et knippe låtskrivere som Matthew Holck har tolket disse femten årene: Pink Floyd («One of My Turns») og Stephen Foster (USAs første store sanger/ låtskriver på midten av 1800-tallet), The Beatles («Across the Universe») og Neil Young («Are You Ready for the Country?»), tradlåten «Home on the Range» og, selvfølgelig, Townes van Zandt («Why She’s Acting This Way»).

Men selv om familielykken har smilt til Houck disse årene, har det også holdt på å gå galt. For to år siden fikk han hjernehinnebetennelse

– Det var veldig alvorlig, ja. Jeg var nær ved å dø. Men jeg var ute av sykehuset etter et par uker, og har ikke noen mén av det, så vidt jeg vet.

En opplevelse som kanskje kan sies å gi ekstra betydning til tittelen på albumet, for «sånn er livet».

Phosphorescent slapp sitt første album, «A Hundred Times or More» i 2003, men det var først da Houck startet samarbeidet med det udiskutabelt hippe plateselskapet Dead Oceans, med utgivelsen av albumet «Pride», at Phosphorescent dukket ordentlig opp på radaren for artister det virkelig er verdt å følge med på.

Et par år senere kom plata «To Willie» (ja, den Willie), som ytterligere tydeliggjorde at Matthew satte pris på countrymusikken sin.

– Der jeg vokste opp, på 1990-tallet, var countrymusikken allestedsnærværende, du kunne ikke unngå den.

«To Willie» er elleve velvalgte sanger som enten er skrevet av Willie Nelson selv, eller som er sterkt forbundet med ham. Coverdesignet er på sin side en hommage til hyllestplata Den Rødhårede Fremmede selv laget til countrylegenden Lefty Frizell, «To Lefty». Og «To Willie» står fortsatt som en påle, en av de fineste platene fra det forrige tiåret.

– Rett etter at jeg ga den ut, lå det plutselig en melding fra Willie på svareren min, der han ga uttrykk for at han satte stor pris på det jeg hadde gjort. Til å begynne med trodde jeg at det var noen som kødda med meg, men jeg fant etter hvert ut at det faktisk var Willie himself og jeg ringte ham opp og vi hadde en nice samtale. Jeg har senere truffet ham.

Selvfølgelig inneholder «To Willie» solide doser av det magiske instrumentet pedal steel-gitar. Den slags er fortsatt en vesentlig del av Phosphorescents dype og tidvis ornamenterte lydbilde.

– Pedal steel er essensielt, slår Houck fast og drar undertegnede med på en frydefull ping-pong-samtale om instrumentet som de siste ti årene endelig har kommet til sin rett i populærmusikken, også utenfor sitt tradisjonelle country-revir.

Det er ikke feil å si at mye av nøkkelen til Phosphorescents egenart ligger i bandets distinkte miks av synther og keyboards og pedal steel-gitar, spilt av Ricky Ray Jackson.

Men Phosphorescents lydunivers er i sannhet mangefasettert. Houck er kreditert med gitar, bass, synthesizer, trommer, piano, melodica, wurlitzer, perkusjon og mbira.

– Mbira?

– Det er et lite afrikansk instrument bestående av metalfliser festet til en trekloss, det kalles også tommelpiano.

Tidligere plater av Phosphorescent kan sies å være gjennomgående melankolske sanger, der Houcks likvide tenor bidrar sterkt til å forsterke den triste stemningen. Låter der kjærligheten ofte dreier seg om å velge hvilken måte man skal tape på.

En av sangene på den nye plata, «New Birth in New England», svever av gårde med en slags Paul Simon-vibe, og kan oppfattes dit hen at den bryter med denne gjennomgangstonen, som en optimistisk kjærlighetssang, kanskje?

– Å nei, det har gått opp for meg at plateselskapet «selger» denne plata med budskapet om at jeg nå er så lykkelig, i motsetning til tidligere altså. Det vil jeg ta avstand fra! Hahaha!

En sang har tittelen «My Beautiful Boy», og handler selvsagt om Matthew & sønn.

– Min egen nær-døden opplevelse fikk meg til å tenke på hvor galt det kan gå for mine nærmeste. Jeg er ikke en person som klarer å la være å tenke på slike ting, uansett. Livet er jo grunnleggende ... trist.

«C’est La Vie» synes å spenne opp et større musikalsk lerret enn sine forgjengere, tempoer og tone skifter oftere, den åtte minutter lange «Around the Horn» ruller av gårde på en måte som vi ikke har hørt tidligere, det er nye groover. Noen har sammenlignet «Christmas Down Under» med Talking Heads «Once in a lifetime». Uansett referansene er Matthew Houcks vokale bumerke så distinkt, så kraftig, at ingen vil være i tvil om hvor denne gløden stammer fra.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.10