Klassekampen.no
Mandag 15. oktober 2018
COMEBACK: Giganten Horowitz mottar stående applaus i Carnegie Hall i 1965, etter tolv års fravær – «An Historic Return», som det ble hetende på plate året etter. FOTO: ALFRED EISENSTAEDT/LIFE/GETTY IMAGES
Hører hjemme overalt
Horowitz, «den siste romantiker», spiller Scarlatti, langt unna høybarokken.

PIANISTEN

Når begynte folk å spille barokk på det moderne klaveret? Vet ikke helt. Det jeg vet litt om er at etter Den annen verdenskrig, ble det umoderne å spille Bach på det moderne klaveret. Det vil si å spille Bach i arrangementer gjort av Liszt eller Busoni. I romantikken ble Bach spilt av pianister som gjorde Bach til en høyromantisk klaverkomponist, ved å legge til akkorder og basslinjer for å utbrodere verkene hans. De gjorde Bach til en romantisk klaverkomponist, det vil si til deres samtidige.

Det er bare å lytte til Busonis arrangementer av Bach, så skjønner du poenget, og hvor fint det er. (I dag er da også dette repertoaret tilbake, ikke minst i platekatalogene.) De turte å gjøre det samme som Bach gjorde med hver eneste komponist han tok tak i. Bach visste ikke hva «autentisk framføringspraksis» var. Eller for å si det mer korrekt: Han levde under andre historiske betingelser, betingelser som selv ikke Bach gjennomskuet. Men det gjør vi, i hvert fall jeg, i skrivende stund.

Likevel var det noen som spilte Bach på det moderne flygelet ut fra en slags idé om det autentiske, hva nå enn det måtte bety i denne sammenhengen. En av disse var Rosalyn Tureck, en annen var Glenn Gould, og selvsagt Edwin Fischer og noen til. Men så dukker Domenico Scarlatti opp som flygelkomponist, en komponist som opprinnelig skrev sine drøye 550 sonater for cembalo. Og da blir det litt vanskelig, i hvert fall musikkhistorisk sett.

Fakta:

Vladimir Horowitz

• Pianist født i Kiev i 1903, og ofte regnet som sin generasjons fremste klaverkunstner.

• Giftet seg med datteren til sin tids største dirigent, Toscanini, i 1933 og flyttet til USA og ble amerikansk statsborger under annen verdenskrig.

• Med årene tok han flere og flere pauser fra offentlige opptredener, blant annet fra 1953 til 1965.

• Tidlig på 60-tallet spilte han inn en rekke betydelige plater for Columbia Records, blant dem «Horowitz Plays Scarlatti».

Scarlatti levde samtidig med Bach, og Bach regnes som barokkomponist til de grader, ja, han inngår i det som kalles høybarokken. Scarlatti er født samme år som Bach, altså i 1685. Men høybarokk er disse sonatene hans knapt, selv om en autoritet som Harald Herresthal skriver om ham under kapitlet «Den ruvende høybarokken» i sin musikkhistorie. Tiden stemmer, men hører egentlig disse sonatene hjemme i høybarokken, uansett hvor høy eller romslig den måtte være?

Jeg vet ikke om Vladimir Horowitz (1903–1989) tenkte noe særlig over dette da Columbia lanserte hans Scarlatti-plate både i mono og stereo i 1965, inneholdende 12 sonater av Scarlatti. Han spilte inn langt flere enn disse 12, så da plata utkom på cd, var det med 18 sonater. Jeg tror, men er langt fra sikker på, at dette var den første innspillingen på flygel som utelukkende består av Scarlatti-sonater. Pianister som Arturo Benedetti Michelangeli og Dinu Lipatti spilte jo også Scarlatti, men aldri mer enn som én komponist blant flere. Senere er det utgitt flust med Scarlatti-sonater spilt på flygel. Den eneste som kan måle seg med Horowitz av de innspillingene jeg har hørt, er Ivo Pogorelich på DG fra 1992.

Umiddelbart er det noe rart med Horowitz og Scarlatti. Horowitz var jo først og fremst kjent som den romantiske klavervirtuosen som spilte Tchaikovskijs første klaverkonsert, Rakhmaninov, Liszt og alt dette utadvendte repertoaret som gjorde publikum målløs før applausen braket løs. Men Horowitz hadde også masurkaer av Chopin på repertoaret, samt Robert Schumanns «Kinderscenen». Han behersket det repertoaret også. Og Scarlatti, altså – som slett ikke er lett å spille. Det bare virker sånn.

Så er det da ganske gøy å lese anmeldelsen i «Gramophone» fra august 1965. Her snakkes det om klarheten i spillet, og «a precision of character right down to the last detail.» Og løpene triller av gårde, krystallklare og med lite pedalbruk. Horowitz fant en mellomting mellom cembalo og klaver. Han prøver ikke å etterlikne cembaloen, men heller ikke å ta alle flygelets ressurser i bruk. Sånn sett blir spillet distinkt og frapperende. Samtidig tar han i bruk noen av flygelets muligheter, som en skjør pedalbruk og evnen til å fargelegge løp som i G-dur sonaten, noe som ikke kan gjøres på cembalo.

Du kjenner også pianisten igjen i den langsomme Ess-dur sonaten, der det dvelende tempoet gjør stykket om til et lite romantisk karakterstykke. Langt unna høybarokken, men definitivt til stede i våre liv. Og «Jaktsonaten», et stykke programmusikk, før benevnelsen fantes, der hestetrampet antakelig utformes i klaveret i noen gjentakende, hurtige toner som Horowitz selvsagt utfører med bravur. For disse sonatene er gjennomsyret av gitarklanger og klokker og folkemusikk. Og er uendelige utfordringer for pianister av alle slag, siden de er så ulike i karakter. For som Herresthal understreker, så er disse sonatene vanskelig å plassere i en bestemt stil eller retning. De hører hjemme overalt. Og i hvert fall under hendene til Horowitz.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.10