Lørdag 13. oktober 2018
FAR OG SØNN: Steffen Kverneland har skapt en original tegneseriebok om farens selvmord. ILLUSTRASJON: FRA BOKA
Et tegnet tap
Sorg: Steffen Kverneland foreviger faren og forsoner seg med livet i sin uvanlig personlige og direkte tegneseriebok.

ANMELDELSE

Da Steffen Kverneland var 18 år gammel, bestemte faren seg – en forhenværende sjømann, nå familiefar og oppfinner ved en tønne­fabrikk utenfor Haugesund – for å ta livet sitt. Selvmordet er nevnt i tidligere serier av Kverneland, men han har ikke beskrevet det i detalj eller undersøkt hvordan det har påvirket livet hans. I «En frivillig død» har han gått nærmere inn i historien. Hva skjulte seg hos faren? Hvorfor begikk han selvmord? Hvordan ble livet videre for familien, og på hvilken måte har det påvirket Kverneland selv som kunstner og serieskaper?

«En frivillig død» er et uvanlig og nyskapende prosjekt. Selv om litteraturen har basket med selvmord i all tid – fra det greske dramaet, via Goethes Werther, til Kizuki i Murakamis «Norwegian Wood» (1987), som, i likhet med Kvernelands far, eksosforgifter seg selv i en bil – er det et høyst uvanlig tema for en tegneserie. Riktignok har både Art Spiegelman og Allison Bechdel berørt det i selv­biografiske serieromaner som «Maus» (1980) og «Fun Home» (2006). Men en helhetlig og dypere kontemplasjon over et selvmord, er likevel noe helt originalt innenfor den niende kunstart.

Tonen slås an allerede i omslagsbildet, som i seg selv er stor kunst: En akvarell av faren i sjømannsantrekk, mot grå bakgrunn, ansiktet visket ut. Det er vakkert og fascinerende, men også skremmende og tankevekkende; umulig å trenge helt inn i, omtrent som selvmordet selv.

Fakta

Tegneserie

Steffen Kverneland

En frivillig død

No Comprendo Press 2018, 112 sider

På innsiden av omslaget åpner det seg imidlertid noe mer gjenkjennelig kvernelandsk – en miks av tegne­serie, kunst, fotografier, kollasjer, henvisninger til tidligere serieproduksjon – kort sagt en særegen konglomeratisk form som han har dyrket fram gjennom mange år, og kanskje særlig gjennom biografiske studier av Olaf Gulbransson og Edvard Munch.

Helt i starten av boka sitter serieskaperen med den lille gutten sin på fanget, mens han tenker på faren som en gang i tiden satt på samme måte med ham selv i fanget. Kanskje er det denne rollen, det å være far, som har modnet behovet for å gå tilbake til sin fars historie. Når tok han beslutningen om å ta livet sitt? Holdt tanken på de to sønnene ham fra å gjøre det tidligere?

Et nytt spørsmål åpner seg i tilknytning til selve selvmordsakten. Kverneland forsøker å følge faren inn i handlingen. Sidene eksploderer i mørke akvareller av en tømt vodkaflaske, farens ansikt lutende mot en bilrute, bilen med en slange fra eksosrøret inn gjennom bakruta, og oversiktsbilder over et forlatt fabrikkområde, der man nærmest kan kjenne den vonde stillheten bare via det visuelle inntrykket.

Så ser vi serieskaperen selv, der han begynner å reflektere over detaljene ved selvmordet. En ensom rød Volvo i mørket – kanskje var det der det fant sted? Og hva med den døende? «Min kone Liv nevnte en gang at folk som hadde dødd av kullosforgiftning var helt rosa i huden når de ble funnet. Og er det ikke noe om at man gjør på seg i dødsøyeblikket?» Og lenger kan ikke serieskaperen gå. Bildet av ham selv som tegner, går i oppløsning, og alt blir svart.

Selv om Kverneland først ble kjent for å radbrekke og fortolke litteratur gjennom sine komiske og burleske «Amputerte klassikere», og også tidligere har tegnet selvbiografisk, var det kanskje først med det geniale verket «Olaf G», at han og kollega Lars Fiske utviklet sin unike og svært fruktbare tegneserie-biografi-form, der fortellerens jakt på fortiden er like vesentlig som den biograferte.

På denne måten kan selv det dystreste tema bli tragi­komisk, som når Kverneland forteller Fiske om farens selvmord i «Kanon 4» (2011) mens de tilbereder og slafser i seg hummer. Og det bevisstgjør leseren om at historie er fortolkning, som når de to diskuterer drapet på Dagny Juel og Munchs etsning «Dobbeltselvmord» i Kvernelands brageprisvinnende «Munch» (2013).

I «En frivillig død» er den samme teknikken videreført, og med stor effekt, når det denne gangen handler om hans egen familie: faren, moren, broren og ham selv. Det komiske og det såre blander seg, og det blir opp til leseren å vurdere hvor langt på vei det er mulig å rekonstruere fortiden. Portrettet av faren, som virker utrøttelig optimistisk og besatt av sin egen oppfinnergjerning, men som i det skjulte sliter med depresjon, er like komisk som det er tragisk. Like ærlig, morsomt og samtidig sårt, er selvportrettet av kunstneren som ung mann: Som lat tenåring som ikke gidder å hjelpe faren i hagen, eller som ung sigarettrøykende kunstnerspire, som kler seg i sorgen.

«Sorgen forurenses av forfengeligheten,» skriver Kverneland i en av mange glitrende iakttakelser. Fascinerende er også både den visuelle og litterære beskrivelsen av hvordan sorgen får verden til å fremstå uvirkelig, som i et stort iscenesatt skuespill. «Hadde virkelig pappa tatt livet sitt, eller var det bare en test, for å studere og måle sorgreaksjonene mine, eventuelt fraværet av disse?»

«En frivillig død» er full av åpne spørsmål – ikke bare i tekst, men også i selve bildene. Akvareller av overflater, landskap, bygninger, ansikter, som trigger nysgjerrigheten for hva som skjuler seg bak dem. Gamle fotografier av familie og hverdagssituasjoner, som gir en ettertenksomhet om alt som forblir usagt mellom barn og foreldre, og mennesker generelt.

Samtidig kjennes boka som en oppreisning for faren, der serieskaperen på glimrende vis foreviger ham, forsoner seg med livet og ser videre på framtiden for seg selv og sin egen sønn.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 10. november 2018
Målbærende: I sin nye roman skriver Brit Bildøen fremragende om møtet mellom menneske og system.
Lørdag 3. november 2018
Dybde: Merete Morken Andersens biograficollage bruker Amalie Skrams liv som et prisme for å få fram en hel tidsånd.
Lørdag 27. oktober 2018
Historisk: Tore Skeie lar kildene drysse poetisk stjernestøv over jordnær prosa i sin fortelling om Olav den hellige.
Lørdag 20. oktober 2018
Adjø: Didier Eribon forlot arbeiderklassen, sammen med fransk venstreside.
Lørdag 13. oktober 2018
Sorg: Steffen Kverneland foreviger faren og forsoner seg med livet i sin uvanlig personlige og direkte tegneseriebok.
Lørdag 6. oktober 2018
Ru: I «Menn i min situasjon» fangar Per Petterson oppløysings­tendensar i briljante oppløysingssentensar.
Lørdag 29. september 2018
Eksotisk: Espen Ytreberg forsøker å løfte Roald Amundsens østsibirske døtre ut fra glemselen.
Lørdag 22. september 2018
Status: Helene Uri leverer eit bittertglitrande forsvar for kvifor vi treng å avpaternalisere språket.
Lørdag 8. september 2018
Til sjøs: «Havlandet» av Per Anders Todal er et fabelaktig dypdykk i havet – havet som skapte Norge.
Lørdag 1. september 2018
Absurditet: Marita Fossums «Singularitet» er en overbevisende refleksjon over forholdet mellom tenkning og handling.