Klassekampen.no
Torsdag 11. oktober 2018
INGEN FARE: Svært få av de ansvarlige for finanskrisen i 2008 ble straffet for sin risikable atferd, noe som blant annet blir tematisert i filmen «The big short» (2015). FOTO: IMDB
Politikere og økonomer som tabber seg ut, møter sjelden konsekvenser. Derfor gjøres de samme feilene igjen og igjen.
Uten personlig ansvar
I moderne samfunn har man gjort hva man kan for å eliminere individuell risiko. Det kan bli politisk farlig.

SYSTEM-TENKNING

Hva har politikere som beordrer bombing av et land langt unna til felles med bankdirektører som setter sine kunders penger på spill i spekulative transaksjoner? Jo, de løper ingen personlig risiko. Ingen krever deres hode – eller lommebok – på et fat når det går galt. I verste fall seiler de videre under en gyllen fallskjerm. De har ikke «skin in the game», som Nassim Nicholas Taleb kaller det i sin nyeste bok med samme tittel. De «våger ikke sitt eget skinn», for å si noe liknende på norsk.

Fakta:

Risiko og ansvar:

• I denne teksten skriver Bjørn Vassnes om hvordan samfunnet forholder seg til risiko, med utgangspunkt i Nassim Nicholas Talebs nye bok «Skin in the Game».

• I Talebs bok trekkes linjene fra Hammurabis lover til Donald Trump, i et resonnement om at systemer og arter kun lærer av feil dersom alle har personlig ansvar.

Slipper billig

Dette er faktisk et ganske nytt fenomen. I tidligere tider gikk hærførerne selv i krigen – tenk på Alexander, Cæsar, til og med Napoleon var selv der ute i fronten. Og konger og keisere måtte ofte bøte med livet om folk ikke var fornøyde: kun en tredel av romerske keisere døde i sin egen seng. Heller ikke næringslivsledere gikk fri: I den eldste lovsamlingen vi kjenner, Hammurabis lover, står det at dersom et hus ramler sammen og dreper de som bor der, skal også byggmesteren bøte med livet. Jo da, det kan gå ille med noen av dagens ledere også, som det gjorde med Saddam og Gaddafi, men stort sett slipper de billig unna.

Hvorfor er dette et problem, bortsett fra at det kjennes urettferdig? Av minst to grunner: For det første fører det til dårlige og risikable avgjørelser, som setter andre folks liv og helse på spill. For det andre blir læringseffekten minimal.

«Syndebukker»

Når et feilgrep ikke får konsekvenser, kan man gjøre den samme feilen om igjen.

I dag handler det sjelden om personlig ansvar. I dag «tar man ansvar» ved å bli sittende, og man jakter ikke etter «syndebukker» – et begrep som egentlig betydde noe helt annet: noen uskyldige kreaturer som man la skylden over på. Man følger modeller og prosedyrer, og det tas for gitt at disse er de best mulige, og at det ikke spiller noen rolle hvem som skriver under. Menneskene er blitt usynlige. Men avgjørelser tas, og ofte med store og uforutsette konsekvenser, fordi verden er blitt så kompleks. Og modellene man tyr til, er gjerne utilstrekkelige, som vi ofte får demonstrert. Ikke minst hver gang børsen krasjer. Ifølge Taleb, den tidligere aksjehandleren, som var en av de få som forutså børskrakket i 2008, lider økonomenes modeller under at økonomene ikke forstår sannsynlighet og risiko. De ser kun de store tallene, og ikke menneskene bak. For et enkelt menneske kan en risiko være så stor at den blir ødeleggende. Derfor kan det se ut som de reagerer «panisk» og overdrevent. Mister du alt, hjelper det ikke at konjunkturene på sikt vil ta seg opp. Økonomer som Thomas Piketty forstår heller ikke «ergodisitet», ifølge Taleb: det at det ikke nødvendigvis er de samme menneskene som over tid befolker kategoriene i økonomenes tabeller. I hvert fall i et land som USA (i mindre grad i europeiske land) kan en og samme person være rik på ett stadium i livet, og fattig i et annet (som etter børskrakket).

Menneskenes hjerter

Men det er ikke bare økonomene som får gjennomgå i Talebs bok. Også andre samfunnsforskere behersker sannsynlighet og statistikk dårlig, mener han, og kritiserer blant annet Steven Pinkers historie om voldsutviklingen. Han mener Pinker ikke skjønner at både seierherrer og tapere i tidligere tider hadde interesse av å blåse opp tapstallene. Heller ikke psykologenes kunstige laboratorieeksperimenter får mye ros.

Da har matematikeren Taleb større sans for antikkens vismenn, som han mener forsto mer av menneskenes atferd. Noe som klassisistene og humanistene må bli glade for å høre. For menneskenaturen var i hovedsak den samme i antikken som nå, og hos folk som Cicero, Seneca, Marcus Aurelius og andre finner han mange av de samme observasjonene og sannhetene som sosialpsykologer nå oppdager i sine eksperimenter – og fremstiller som noe nytt:

Den beste lærer

Kognitiv dissonans – vårt behov for å justere virkeligheten etter hva vi er i stand til å takle, var noe allerede Æsop skrev om: «Høyt henger de, og sure er de» (et begrep økonomene i dag kaller «sour grapes»).

Tapsaversjon – det at det føles surere å tape en sum enn det kjennes godt å vinne den samme summen – var noe Livius hadde lagt merke til: «Mennesket føler det gode mindre intenst enn det føler det vonde.» Tidsdiskontering, det at vi heller vil ha 100 kroner nå enn 200 om en måned, er noe vi finner i flere gamle ordtak, som «en fugl i hånden er bedre enn ti på taket». Også begrepet «skin in the game» – «å våge skinnet» – er gammelt. Som i en jødisk versjon: «Du kan ikke tygge med noen annens tenner.»

Den aller beste lærer, er imidlertid verken matematikken eller de klassiske tekstene, men livet selv, ifølge Taleb – det å ha «skin in the game». Dette er også måten evolusjonen har «lært» på: De genene og artene som ikke tålte møtet med virkeligheten, forsvant rett og slett ut av spillet. Det er også slik mange andre typer systemer lærer på: Når trafikken i dag er blitt langt tryggere enn den var (se for eksempel på drapstallene, som har minket selv om trafikken har økt), er det ikke fordi trafikantene har lært, men fordi systemet har lært. Slik at det er blitt innført fysiske tiltak og regler som forhindrer ulykker.

De samme feilene

Men i moderne, gjennomregulerte og byråkratiserte samfunn, har man gjort hva man kan for å fjerne «skin in the game» og dermed både ansvar og læring. Og derfor gjør man de samme feilene om og om igjen: Man prøver å bombe land til å bli demokratiske, man bruker offentlige midler til å redde banker og store firmaer unna konkurs, slik at de kan fortsette å ta sjanser uten risiko. Dermed skyver man problemene under teppet helt til den store smellen kommer.

Taleb mener også at populistenes fremgang, og det at skepsisen til både politikere og medier har tatt seg voldsomt opp, skyldes at vanlige folk ser at eliten består av folk som ikke behøver ta ansvar, og at de derfor føler at de ikke kan stole på dem. De kan si hva de vil uten at det får følger. Når det så kommer en fyr som Trump, som faktisk har konkurser bak seg, og tydeligvis ikke har gått på etikettekurs, føler de at han er nærmere dem selv. At han har «skin in the game».

viten@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 08.55