Klassekampen.no
Mandag 8. oktober 2018
Vanskeligere for kirkelig kulturvirksomhet?
KONGSBERG KIRKE: Med et kirkeorgel litt utenom det vanlige. FOTO: MARIANNE LØVLAND/NTB SCANPIX

Gjestespill

Kultursjef i Stavanger og fast spaltist i Musikkmagasinet

Jeg trenger vel ikke å gni det inn noe særlig mer her, men jeg er utdannet kirkemusiker. Og det var min far og. Og slekter før ham. Og flere i familien min. Det er ikke få timer jeg har tilbrakt på galleriet sammen med min far ved siden av ryggpositivet på orgelet og sett ned på damehatter og grå hår på den lett slumrende forsamlingen. Ja, en søndag en gang i tida mistet jeg salmeboken med et brak ned på en kirkebenk, den var heldigvis tom.

Kirkemusikerne og kirkemusikkutdanninga har lange tradisjoner her i landet. Den eldste tradisjonen startet i 1883, da Ludvig Mathias Lindeman og hans sønn Peter Lindeman etablerte «Organistskolen» i Kristiania. I 1885 fikk den navnet Musik- og Organistskolen og i 1894 Musik-Konservatoriet. På 50-tallet ble skolen kalt Musik-Konservatoriet i Oslo, fra slutten av 1960-tallet språklig modernisert til Musikkonservatoriet i Oslo, ifølge Wikipedia.

Med sine unike kirkebygg og med 1600 kor i alle slags fasonger, tusen ansatte musikere og nær 10 000 konserter i året, er kirken en stor og avgjørende aktør i det lokale kunst og kulturlivet.

I mars 2005 presenterte DNK sin egen kulturmelding kalt «Kunsten å være kirke». Og med den kom det en egen ordning for kirkemusikk på plass i Norsk kulturråd som den gang var på tre millioner. Nå er den på 8,4 og skal legges ned som egen ordning og fases inn i de andre ordinære ordningene. Reaksjonen har ikke latt vente på seg.

Uroen for at det kan bli vanskelig å få støtte til kirkelig kulturvirksomhet, som har en høy grad av amatørvirksomhet i seg, er ikke uten grunn. Jeg kalte det i min tid for «spelspagaten». Mange amatører, noen profesjonelle og en hest. Ingen ville gi støtte til hesten i «spelet».

Samtidig har kirken selv en betydelig oppgave i å profesjonalisere sin virksomhet, utvikle arenaer og øke samarbeidet med det profesjonelle feltet. Den betydelige korvirksomheten gir muligheter, men er samtidig rammet av et dysfunksjonelt og altfor spredt virkemiddelapparat for kor. Det står igjen å se om kirkelig kunst- og kulturvirksomhet når opp i de ordinær ordningene, nå med enda trangere vilkår.

For min del har jeg ikke rørt orglet på nær 20 år og er ikke engang lenger egnet som dårlig vikar. Akkurat det tror jeg kirken kan bære.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 08.53