Mandag 8. oktober 2018
Tilbake til Mono

Kommentar

Nok en viktig norsk rockeklubb stenger dørene, annonsert kun fem dager etter den siste konserten på og feiringen av smått legendariske Garage i Bergen. Nå er det nemlig hovedstadens Café Mono sin tur til å dø, etter 17 år som konsertsted og møteplass, kulturlokale, ølbule, danseklubb og rett og slett et fint sted å henge ut – tidlig som seint, med gode sjanser for å treffe på trivelige folk i samme ærend. Som det heter i tittelen på Egon Holstads gode kommentar om Mono på iTromsø/Feedback: «Klubbene dør. Verden blir kjedeligere.»

Nå er det selvsagt komplekse grunner til at driften legges ned i Pløens gate 4 – det er virkelig ikke lett å drive rockeklubb i 2018, og det er enda vanskeligere å holde seg populær nok over tid, spesielt i nettopp det området rundt Youngstorget som nå bugner av utesteder. Men Mono var først, og for en del av oss var det selve stedet som gjorde torget mellom Storgata og Møllergata til mer enn Folketeateret, Folkets Hus, Møllergata 19 og 1. mai. Mono gjorde Youngstorget attraktivt for de unge, for de tørste og for de mer enn gjennomsnittlig musikkinteresserte, med en demokratisk policy i døra som terget på seg mang en elitist. «Køen begynner der borte.»

For Musikkmagasinets del var Café Mono et naturlig sted å holde vår første debatt, selve lanseringen da vi startet opp denne musikkavisa i oktober 2012. Med en debatt om strømming der daværende Universal-sjef Petter Singsaas måtte tåle tyn både fra salen og motdebattantene Erik Hillestad fra Kirkelig Kulturverksted og artist Susanna Wallumrød. Men det har skjedd en del siden den gang. Strømmingen har kommet for å bli. Samtidig som vilkårene for turnerende (rocke)band blir stadig dårligere, med færre steder å opptre når de hadde hatt behov for det stikk motsatte. Som jeg mistenker har mer med husleiepriser å gjøre enn musikalske trender.

Nå ryktes det riktignok at det kommer et nytt utested inn når Mono flytter ut om tre måneder, sannsynligvis etter noen runder med oppussing. Så får vi håpe at det nye utestedet, hvis det blir et, også har rom for konserter, musikere og (ikke altfor) dype musikksamtaler i den nydelige bakgården.

Selv har jeg en drøss med fantastiske minner fra Mono, både på dansegulvet etter midnatt og foran den relativt lave scenen på konsert med ett eller annet sannsynligvis fremadstormende band, enten det var John Olav Nilsen & Gjengen, Kimya Dawson, The Hold Steady som duo, Supersilent en ettermiddag eller en vill Lightning Bolt-støygig med trommesettet plassert midt på gulvet og en så massiv lyd at jeg fortsatt kan kjenne den i magen.

Akkurat som jeg når som helst kan dra fram minnet av australske Allo Darlin’, som jeg så på Mono sammen med min gravide kjæreste, avslørt overfor venner og bekjente den kvelden fordi hun drakk Solo. Og da særlig den lille låta «Tallulah», framført av frontkvinne Elizabeth Morris alene med ukulele. En sang om gamle venner og nye venner, om formative år og tid som går, og om å finne en livreddende bar med The Maytals på stereoen. Den baren kunne like gjerne vært Mono. En livredder mang en gang.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 08.53