Det siste kapittelet i Yuval Hararis nyeste bestselger handler mer om forfatteren enn om verden, og det er først da «21 tanker for det 21. århundre» virkelig gir mening. Dette kapittelet handler om Hararis meditasjonspraksis, i vipassana-tradisjonen, som innebærer å innta en nøytral betrakterposisjon overfor både ytre og indre impulser, overfor eget følelsesliv så vel som verdens lidelser. Raseri, kvernende tanker og fysisk ubehag kan settes i perspektiv som forbigående aspekter ved en flyktig verden. Med denne tolkningsnøkkelen gir en ellers ganske forvirrende bok mening: Den er ikke skrevet for å forandre verden, men for å inngi sinnsro. Dog – sinnsro for hvem?