Sumaya Jirde Ali debuterte med en diktsamling i fjor, og i år fyller hun på med både en debattpamflett og denne oppfølgeren, i tillegg til sin jevne synlighet i avisspaltene. Kombinasjonen poet og politisk frontkjemper er ikke spesielt vanlig i dagens Norge. Diktene til Ali skyr ikke brennheite debatter rundt minoriteter og integrering, men hennes fryktløshet handler heldigvis om mer enn det. Tittelen, «Melanin hvitere enn blekemiddel», er typisk for Alis hensynsløse og samtidig konkrete stil, som jeg har veldig sans for. Melaninet er mørkt, svart per definisjon, «mela» som i melankoli (og ikke Melafestivalen): Det er primært huden det gjelder, men blekemiddel er jo syntetisk. Tittelen kan virke som et overtydelig paradoks – ropende og dunkel – men det ligger en frispråklig kraft her, en vilje til å bleke seg så svart man kan.