Klassekampen.no
Fredag 5. oktober 2018
HVALFANGST
Kvaler om hvaler
FLENSING: Verdens største pattedyr ble på et tidspunkt nesten utryddet. Men kommersiell fangst ble heldigvis stoppet i 1966. Da hadde motstanden mot hvalfangst pågått i flere hundre år allerede. ILLUSTRASJON: «FLENSING AV BLÅHVAL I WHALERS BAY, DECEPTION ISLAND» AV CARL DØRNBERGER 1926–1928
GIGANT: Blåhvalen finnes over store deler av verden.8Foto: Magne Mellem Enoksen
Livet

Vi tar for oss moderne fenomener, historie og vitenskap.

Kampen mot hvalfangst kan ­spores tilbake til både Finnmarkskysten på 1800-tallet og middelalderverket «Konge­speilet».

På morgenen 3. juni 1903 sang hundrevis av fiskere «Ja, vi elsker dette landet» i Mehamn i Finnmark. De hadde nettopp avsluttet den andre natta med sabotasje av hvalfangst­stasjonen på Nordkinnhalvøya.

Stasjonen i Mehamn var eid fra hovedstaden og hadde tidligere tilhørt selveste Svend Foyn. Skips­rederen fra Tønsberg regnes som den moderne hvalfangstens far. Han hadde siden 1860-tallet drevet hvalfangst i Finnmark. Men nå hadde fiskerne fått nok.

Under landligge i pinsehelga 1903 gikk de organisert til verks: Spekk-kjeler ble rullet på fjorden, maskiner ble ødelagt, verktøy stjålet og dører og vinduer knust. Mens bestyrer og statlige oppsynsmenn ikke hadde noe annet valg enn å bivåne det hele, ble også fabrikkpipene revet.

– En dramatisk sabotasjeaksjon som dette er en uvanlig hendelse i norsk historie, sier sosiolog og forfatter Andreas Tjernshaugen.

– Fiskerne fra Finnmark ønsket å vise både eiere og myndigheter at det var sterk lokal motstand mot hvalfangsten. Etter aksjonen samlet fiskerne inn penger til arbeiderne på hvalstasjonen. Det var en organisert politisk aksjon.

Fakta:

• Blåhvalen er et marint pattedyr som er regnet som det største dyret som noen gang har levd.

• Hvalen kan bli nærmere 30 meter lang. Det tyngste registrerte dyret var 173 tonn.

• Blåhvalen fantes i stort antall i alle verdenshav fram til den industrielle fangsten nesten utryddet den på 1900-tallet.

• Kommersiell fangst ble stoppet av internasjonalt regelverk i 1966.

• Andreas Tjernshaugen har nå skrevet boka «Hvaleventyret. Hvordan vi nesten utryddet det største dyret som har levd».

Som sendt av Gud

Historien fra Mehamn er en av mange hvalhistorier i Tjernshaugens bok «Hvaleventyret» som nylig kom ut. Meldinger om sabotasje­aksjonen ble raskt telegrafert til hovedstaden, hvor Stortinget var midt i en diskusjon om hvalfangst.

Men før vi tar veien til Stortinget, er det nødvendig med en liten omvei: For hvorfor var Finnmarks fiskerstand så kritisk til hvalfangere?

Det er flere svar på det spørsmålet, forteller Tjernshaugen.

Først og fremst handlet det om et eldgammelt bånd mellom fisker og hval. Hvalen var et slags fortidas ekkolodd.

– Gamle nedarvete oppfatninger gikk ut på at hvalen spilte en viktig rolle i fisket. Hvalen fulgte lodde­stimene, og torsken var der lodden var. Helt konkret var derfor hval i fjorden et tegn på fisk.

Dette økologiske samspillet – mellom mennesket, fisk og hval – finner vi også spor av i en kilde som «Konge­speilet» – det viktigste norske skriftverket fra middel­alderen. Her fortelles det om en helt spesiell hvalart, i farvannet rundt Island, som var forbudt å drepe:

«En hvalslekt heter fiskereke, og av den har vel folk mest gagn. For den driver til lands ute ved havet både sild og alskens annen fisk. Den har også en så underlig natur, for den forstår å skåne folk og skip og jager til dem sild og alskens fisk, som om den var sendt til dette av Gud.»

Tjernshaugen skriver at flere islandske kilder på 1600- og 1700-­tallet hevder blåhvalen er en god og hjelpsom hval. Rundt 1640 beskriver islendingen Jon Gudmundsson blåhvalen som den helligste av alle hvaler og mente at blåhvalen beskyttet fiskerne mot onde hvaler.

Grå, ikke blå

Det er nettopp blåhvalen som spiller hovedrollen i Tjernshaugens bok, som bærer undertittelen «Hvordan vi nesten utryddet det største dyret som har levd». Blåhvalen var lenge så ukjent at den ikke hadde navn. Blant tidlige zoologer skapte de enorme dimensjonene og de få møtene med faktiske eksemplarer av arten mye forvirring. Mange antok at de hadde funnet en helt ny art, og hele tolv vitenskapelige navn ble foreslått, før man landet på et navn.

– At verdens største dyr lenge var så lite omtalt, kan virke besynderlig?

– Ja, det er rart. I vår del av verden er det bare islendingene som hadde en eldre tradisjon hvor blåhvalen ble identifisert. I Norge finnes ikke sikre kilder på at blåhvalen har hatt et eget navn. En grunn kan være at blå­hvalen, i motsetning til andre hvalarter, bare spiser krepsdyret krill og ikke fisk. Dermed har den vært i mindre kontakt med fiskerne.

Den svenske zoologen og botanikeren Carl von Linné ga hvalen det vitenskapelige navnet Balaenoptera musculus på 1700-tallet. Linné hadde aldri sett blåhval, men navnet er blitt stående. Musculus kan vise til både «muskuløs» og «liten mus», og det har blitt foreslått at navn­givingen skjedde med en ironisk tvist.

Navnet blåhval, i dag brukt bredt i hele verden, ble lansert av zoologen Georg Ossian Sars (1837–1927) etter besøk hos den nevnte hvalfangeren Svend Foyn i Finnmark. Det dukker første gang opp i Foyns notat­bøker på midten av 1800-tallet. Muligens har han plukket opp dette blant fiskere, eller bygget det på egne observasjoner av at hvalens lyse gråfarge i sjø kan få et blåaktig skjær.

– Blåhvalen er ikke blå, men navnet kommer fra Norge og er et av tegnene på hvor sentral Norge har vært i den moderne hvalfangsten og forskningen, sier Tjernshaugen.

Blåhvalen ble fredet internasjonalt i 1966. I dag har bestanden tatt seg opp blant annet i Nord-Atlanteren, mens den sliter andre steder. Før den kommersielle fangsten tok til på siste halvdel av 1800-tallet, var den utbredt i alle verdens­havene. Mest var det i områdene rundt Antarktis, der man regner med det var rundt 240.000 blåhvaler. Da fangsten opphørte, var det bare noen hundre igjen. Siden har antallet tatt seg noe opp, men utgjør fremdeles bare noen få tusen og regnes som k­ritisk truet.

– Hvilke rolle spilte Norge i denne industrien?

– Det var nordmenn som lyktes med å etablere moderne hvalfangst med det som på 1800-tallet var avansert teknologi. Det ble mulig å tjene penger på å fange blåhval og slektningen finnhval.

Den norske hvalfangeren Foyn og hans mannskap tok i bruk raske damp­båter med vinsj som kunne heise de tunge hvalkadavrene opp fra dypet når de sank, og kanoner med riflet løp. Dessuten fikk de utviklet en harpun med påmontert sprenggranat for å lettere kunne drepe hvalen.

– Jeg visste at Norge var en hvalfangstnasjon, men ble i skrivingen av boka overrasket over hvor sentrale nordmennene var. Norge var ledende i mange tiår. Norskeide selskaper spilte en viktig rolle, i tillegg brukte utenlandske selskaper norske fagfolk og mannskaper, sier Tjernshaugen.

Det var også norske selskap som på 1920-tallet utviklet de såkalte «pelagiske fabrikkskipene» som bearbeidet hvalene ute i åpent hav. Det å kunne gjøre alle operasjoner i internasjonalt farvann, gjorde at man ikke var underlagt reguleringene til noen kyststat.

– At man fikk produksjon til på det åpne hav, var et avgjørende teknologisk skifte for industrien. Sesongen 1930–31 ble det tatt mest hval i historien. Da var det for det aller meste blåhval som ble tatt, sier han.

Hvalen på Stortinget

Tilbake til Mehamn pinsehelga 1903. Kampen mot hvalfangsten i nord hadde da vart i over 30 år, og kulminasjonen – sabotasjeaksjonen denne helga – gjorde inntrykk også på Stortinget. Motstanden mot hvalfangst hadde ikke bare blitt en viktig symbolsak for fiskerne i nord, men også fått et tydelig preg av både klassekamp og partipolitikk.

– Mens Høyre støttet hvalfangst­rederne, ble hvalfangstmotstanden en fanesak for Arbeiderpartiet som fikk inn sine første stortingsrepresentanter dette året. Alle fire var fra Nord-Norge, sier Tjernshaugen.

Kort tid etter valget i 1903 vedtok Stortinget å forby all hvalfangst i Nord-Norge i ti år.

– Fredningsvedtaket kom fordi regjeringen og stortingsflertallet ble skremt av sabotasjeaksjonen og Aps valgsuksess i Nord-Norge. Frykten for at befolkningen i Finnmark skulle foretrekke å komme under russisk styre, var av stor betydning.

Hvalfangstmotstanden hang fra begynnelsen av også sammen med at både eierne og mange av de ansatte kom langt borte fra.

– Det er langt fra Vestfold til Finnmark. Bidragene til lokal sysselsetting var beskjedne siden arbeidskraften for en stor del ble hentet sørfra. Dette gjorde nok hvalfangsten ekstra upopulær.

I tillegg klagde lokalbefolkningen på lukt og forurensing. Rester fra de enorme dyrene fløt i havet, og fiskerne fikk dem i utstyret sitt.

Spor av økologi

Selv om det var konkrete og praktiske grunner til motstanden, finner vi også spor av mer etiske og økologiske refleksjoner i stortingsdebatten. Forbudet mot fangsten ble lettere av at det ble stadig færre hvaler.

Venstres representant, Knut Johannes Hougen, mente for eksempel at hvalen var en overlevning av fortidas kjemper og av naturhistorisk interesse: «Det er for mig den største grund til at være med på utvidet fredning, det, at det bør gjøres et forsøg paa at stanse den utryddelse for dens egen skyld.»

– Den moderne hvalfangstmotstanden, som er begrunnet med hensynet til artsvern eller dyrevern og har bred appell internasjonalt, var ikke til stede på denne tida. Den dukker først opp helt mot slutten av den perioden hvor det ble drevet utstrakt industriell hvalfangst. Men at det allerede i stortingsdebatter på 1880-tallet og igjen like etter århundreskiftet ble brukt argumenter som vi kan kjenne igjen fra dagens diskusjoner om miljøvern, er likevel interessant.

– Hva er de største truslene mot hvalene i dag?

– I dag er hvalfangsten som kjent minimal. For blåhvalen er det aller største spørsmålet nå hvordan klimaendringene vil påvirke bestanden. Særlig for den lille, gjenlevende bestanden rundt Antarktis er det grunn til bekymring.

Blåhvalen har heller ennå ikke vendt tilbake til den norske fastlandskysten. Tjernshaugen avslutter boka med å spørre hvorfor. Ingen vet grunnen, men han foreslår følgende svar: «Det er fristende å forestille seg at havkjempene ganske enkelt holder seg vekk, fordi de kjenner sin historie, fordi de fortsatt vet å sky unna harpunbåtens hjemland.»

modernetider@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 12.11