Klassekampen.no
Torsdag 4. oktober 2018
MUNNING: Isbreer er som sakteflytende elver. Om du hindrer dem i å renne ut i havet, kan du bremse nedsmeltingen. Her er Taylor-isbreen i Antarktis. FOTO: MARK RALSTON, AFP/NTB SCANPIX
Når vi ikke klarer å kutte klimagassutslippene raskt nok, kan vi bli nødt til å ta i bruk mer desperate midler.
Hjelp til smeltende isbreer
Kan en en gigantisk demning i Antarktis gi klimaet midlertidig lindring?

GEO-ENGINEERING

Det blir stadig klarere at selv om vi skulle klare å redusere våre fossile utslipp (noe vi så langt ikke er i nærheten av å klare), vil ikke dette være nok til å stanse en akselererende global oppvarming – fordi vi allerede har sluppet ut for mye. Vi må derfor gjøre noe mer enn å bare begrense utslippene.

Men megaprosjekter i klassen «geo-engineering» – som å dempe sollyset ved å slippe ut støvpartikler i atmosfæren, eller sette opp gigantiske speil ute i rommet – møter av naturlige grunner skepsis.

Effektene kan bli uforutsigelige og ramme skjevt, noe som kan skape konflikter. Hva med dem som vil ha mer sol, fordi de trenger det til landbruket?

En mindre kontroversiell strategi vil være å satse på mer lokale prosjekter, som angriper mer spesifikke klimatrusler, spesielt dersom dette kan stanse selvforsterkende mekanismer som truer med å passere såkalte vippepunkter – «points of no return».

Ett slikt prosjekt ble nylig skissert i The Cryosphere, og formålet her er å bremse eller stanse noe av det mest foruroligende som skjer i dag: den uventede og raske nedsmeltingen i Antarktis.

Fakta:

Isbreer i Antarktis:

• Inntil nylig trodde man at Antarktis ville stå i mot den globale oppvarmingen kanskje i flere tusen år.

• I det siste har man oppdaget at noen av de store breene er i rask tilbakegang. Spesielt bekymret er man for Thwaites-breen i Vest-Antarktis.

• Om den forsvinner, kan det i siste instans få havnivået til å stige med hele tre meter.

Rask tilbakegang 

Inntil nylig trodde man at Antarktis, selve kongen i kryosfæren (den frosne delen av jorden), ville holde stand lenge, kanskje i flere tusen år. Det kom til og med rapporter som fortalte at breene i Øst-Antarktis vokste.

Men i det siste har man oppdaget at noen av de store breene er i rask tilbakegang. Spesielt bekymret er man for Thwaites-breen i Vest-Antarktis. Dersom denne skulle forsvinne, kan dette trigge en større kollaps for hele bresystemet i Vest-Antarktis, som kan få havnivået til å stige med hele tre meter. Det vil ikke bare sette mange av verdens største byer og befolkningskonsentrasjoner under vann, men vil også kunne sette enda større fart på oppvarmingen.

Kryosfæren – isbreene, havisen, snødekket og permafrosten – fungerer i dag som en brems på oppvarmingen, ikke minst på grunn av albedoeffekten. Derfor vil en nedsmelting av kryosfæren, eller deler av den, fungere som en selvforsterkende prosess.

Nøkkelen i havet

Men hvordan kan man stanse en bresmelting i Antarktis? Jo, nøkkelen ligger i havet: Breer er som tyktflytende elver som renner ut i havet, og hvor raskt de renner ut, er avhengig av hvordan havbunnen ser ut der dette skjer.

Ifølge en studie ledet av John Moore (Beijing Normal University) og Michael Wolovick (Princeton), er det to mulige måter å angripe dette på: Man kan enten lage en barriere foran bretungen, som hindrer varmt havvann å komme til, fordi det er dette vannet som er den viktigste årsaken til nedsmeltingen. Eller man kan lage en voll som rett og slett stanser breen på dens vei ut i havet, og dermed gi den sjansen til å bygge seg opp.

En isbre er nemlig ikke en statisk enhet: Den tilføres stadig nytt materiale fra nedbør, mens den samtidig minker ved at den smelter eller renner ut i havet. (Forholdet mellom pluss og minus kalles breens «massebalanse».) Og dersom avrenningen kan bremses, vil dette gjøre det mulig for breen å vokse.

Med en så stor bre som Thwaites kan man tenke at dette vil bli et gigantisk, for ikke å si uoverkommelig, prosjekt.

Men Moore og Wolovick har laget datamodeller av de ulike alternativene og funnet at de i størrelse kan sammenliknes med ingeniørprosjekter som allerede er blitt gjennomført, som utgravingen av Suez-kanalen og konstruksjonen av Dubais Palm Islands.

Mens Suez-kanalen medførte en utgraving av 1 kubikkilometer masse, var det 0,3 kubikkilometer som måtte flyttes på i Dubai. Når det gjelder de foreslåtte prosjektene utenfor Thwaites-breen, varierer dette med ambisjonene og med type materiale.

Noe for Norge?

Ett alternativ er en 300 meter høy demning, noe som vil kreve opp mot 1,5 kubikkilometer, altså litt mer enn Suez-kanalen. Noe som burde være praktisk mulig med dagens teknologi, selv om klimaet ved Antarktis er mer krevende enn i Midtøsten. Og dersom verden kunne bli enig om at dette var et nødvendig prosjekt, burde midlene være mulig å skaffe. Kanskje noe for Norges dyktige offshore-ingeniører?

Da kunne vi kanskje også gjøre opp for noen av de problemene vår oljevirksomhet har påført verden, mens vi selv har blitt ett av verdens rikeste land?

Moore og Wolovick har regnet ut at det mest ambisiøse alternativet vil kunne forlenge «levetiden» til Thwaites-breen med kanskje 1000 år.

Men de er også klare på at geoengineering-prosjekter som dette bare vil være en utsettelse på klimaproblemene om vi ikke samtidig greier å få ned de fossile utslippene i betydelig grad.

viten@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 12.09