Klassekampen.no
Mandag 1. oktober 2018
VED HOFFET: Evnukker fungerte som lojale tjenere ved hoffet, spioner og mellommenn som forsto sosiale spill, men som hadde minst mulig egeninteresse i det. Her er en mosaikk av keiserinnen Theodora med en gruppe kvinner og evnukker fra basilikaen i San Vitale (547). FOTO: PETAR MILOŠEVIC, WIKIMEDIA COMMONS
Evnukker fantes både blant grekere og romere. Men gjennom hele historien var synet på dem ambivalent.
Antikkens tredje kjønn
PRESTISJE: Evnukker oppnådde høye posisjoner. Her er en gjengivelse av evnukk-sjefen for sultanen av Mekka fra 1748, tegnet av Joseph Marie Vien.
I det østromerske, bysantinske riket h­adde evnukkene en selvfølgelig plass. De var alt fra høytstående embetsmenn og generaler til dansere og prostituerte.

ANTIKKEN

Rundt år 370 skrev kirkefaderen Basilius om evnukkene at de representerte «en rase som hverken er kvinnelig eller mannlig, de er ubrukelige, griske, oppfarende, feminine, kvinnegale, glupske og frastøtende». Han skriver også at evnukkene er «ufortjent kyske, bare på grunn av kniven».

For de kristne var nemlig evnukkene et problem: De representerte et tredje kjønn som på den ene siden passet inn i idealene om et fromt liv uten seksuell lyst eller utfoldelse, men samtidig var det i strid med kristendommens lære å skjære til og å fjerne noe på kroppen. Dessuten var mange av evnukkene kjent for å være usedvanlig vakre og forvirrende som seksuell kategori.

De ble blant annet nektet adgang til klosterøya Athos, der ingen av hunkjønn fikk slippe inn, og begrunnelsen var både at de kunne være attraktive nettopp som evnukker, og at de kunne være forkledde kvinner.

Sengevokter

I antikken var man vel kjent med evnukker, og i komedien «Evnukken» bruker den romerske dikteren Terents evnukken som element i et forvekslingsspill der evnukkantrekket gir en ung forelsket mann innpass hos den utkårne som han dermed får anledning til å voldta før han gifter seg med henne. (Terents’ komedie er nylig kommet i norsk oversettelse ved Iris Aasen Brecke: «Evnukken», Gyldendal 2017).

Det greske ordet evnukk betyr «sengevokter» og viser blant annet til evnukkens viktige funksjon som harmløse oppassere for høyerestående kvinner. Ordet fikk også en overført betydning og betegnet frukt uten stein eller frø, altså noe sterilt. Under den romerske keiseren Septimus Severus (193–211) skal ett hundre romerske menn, både ungdommer og gifte, ha blitt kastrert så keiserens datter kunne ha et tjenerskap som bare besto av evnukker.

Men det var først da kristendommen slo rot i Østromerriket på 300-tallet at evnukkene ble en sentral og godt synlig samfunnsgruppe.

«De var flere enn fluene rundt kveget om våren», skrev forfatteren Libanius. Den spektakulære økningen skjedde først og fremst i Konstantinopel, og først og fremst ved keiserhoffet.

Hvem var de?

Evnukkene var ingen ensartet gruppe. For det første var det forskjell på om de var blitt kastrert før eller etter puberteten, siden det bare var de som var blitt kastrert i ung alder som hadde lys stemme og det karakteristiske skjeggløse utseendet. Dessuten var det ulike grunner til inngrepet.

Noen av Konstantinopels evnukker var krigsfanger som var blitt kastrert som straff, andre var blitt kjøpt inn som attraktive handelsvarer, noen var blitt operert av medisinske grunner, noen var blitt kastrert av foreldrene mens de var barn, for å få muligheten til en karriere ved hoffet eller innenfor kirken og hjelpe sin egen familie videre i det sosiale systemet. Dette til tross for at både romersk lov og kristen lære forbød kastrasjon. Men også disse reglene ble brutt om det trengtes.

Evnukker kunne gjøre karriere på mange vis, men de kunne ikke overta keisertronen. Dermed kastrerte flere keisere etterkommerne etter en forgjenger de på mer eller mindre brutalt vis hadde kvittet seg med. I 813 kastrerte keiser Leo 5. sønnen til sin rival. Senere ble denne evnukken både biskop og helgen. Keiser Mikael 5. kastrerte sine egne slektninger, onkler og fettere, noe som for øvrig bare svekket hans maktposisjon.

Hva gjorde de?

Disse biskopene, helgenene og tronpretendentene ble ikke nødvendigvis kalt evnukker. Det ble brukt flere andre betegnelser dem, mange som hadde med det rent kirurgiske inngrepet å gjøre. Historikere har i de senere årene vært opptatt av å vise at evnukkfenomenet ikke nødvendigvis var et orientalsk innslag i det bysantinske riket.

Det fantes evnukker med ulike funksjoner, også noen religiøse, allerede i den førkristne antikken og i vestlige områder. Men mye tyder på at det var det intrikate og byråkratiske systemet ved det bysantinske hoffet som førte til det høye antallet evnukker fra senantikken og opp i bysantinsk tid. Hoffapparatet krevde lojale tjenere som kunne være bindeledd mellom keiseren og folket, spioner og mellommenn som forsto sosiale spill, men som hadde minst mulig egeninteresse i det.

Ved det bysantinske hoffet fylte evnukkene mange av disse funksjonene. Det fantes flere tjenester som var forbeholdt dem, blant annet flere som innebar intim kontakt med keiseren: Evnukken lå og voktet keiserens seng, hadde ansvaret for keiserens garderobe, for å bade og stelle ham, for å servere ved keiserens bord og for sikkerhetsholdet i palasset.

Det var også en evnukk som var seremonimester under keiserens banketter. Når seremoniellet krevde at keiseren stadig byttet klær, dannet evnukkene en sirkel og beskyttet ham mot at «skjeggete menn» fikk se ham mens han skiftet, tok på seg sko eller satte kronen på hodet. Alt dette henger sammen med forestillingen om evnukkene som spesielt pålitelige. En spekulativ tolkning av ordet «evnukk» gikk i bysantinsk tid ut på at det kom av ordene «ev» og «nous», «vennligsinnet» eller «velvillig».

Forsvar for broren

Opp gjennom historien førte maktbegjær ved det bysantinske hoffet til både sønne-, fader- og konedrap. Derfor var lojale tjenere gull verdt. Evnukkene fikk tilgang til de innerste sirkler selv om de ofte kom fra enkle kår, enten de var utlendinger, romere eller bysantinere. Raske karrierer og privilegerte posisjonerer førte imidlertid ofte til mistro og forakt fra resten av befolkningen.

På 1100-tallet skrev erkebiskopen i Ohrid, Theofylaktos, et skrift som er blitt hetende «Til evnukkens forsvar». Bakgrunnen var at broren hans var evnukk og Theofylaktos ville ta et oppgjør med fordommer og bakvaskelser. Han gjorde det i form av en dialog mellom en evnukk og en munk.

Teksten vektlegger først og fremst at evnukker var fromme mennesker og ikke i strid med hverken Guds eller menneskers orden og at deres kyskhet var prisverdig.

Theofylaktos vedgår også at det fins kriminelle og lastefulle evnukker, men at det ikke er på grunn av «forandringen i deres natur». I hans øyne var evnukkene i besittelse av en naturlig renhet, men blant dem som blant «hele mennesker» fantes det monstre. Og han konkluderer med at evnukker bør dømmes ut fra sin åndelige fortjeneste og ikke ut fra utseende.

christine.amadou@ifikk.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 12.04