Klassekampen.no
Mandag 1. oktober 2018
VELKOMMEN INN: Laurie Anderson er opptatt av å ta lytteren og tilskueren inn i andre rom, til steder i sinnet hvor man kan plassere alt det som ellers blir liggende og skape en kork i resepsjonen. Men selv vil hun helst ut i verdensrommet.
Ingen hvile på Lauries bær: Laurie Anderson fylte 71 i juni, og fyller dagene med virtual reality, hiphop og friimpro, med mer.
Andersons fabrikk
De siste årene har Laurie Anderson sluppet både plater, film og bok, i tillegg til omfattende turnévirksomhet. Nylig var hun i Norge, for andre gang på et års tid. Vi slo av en prat.

intervju

Kunsten, og ikke minst musikken, kan ta deg med til de mest uforutsette steder. Det er Laurie Anderson høyst levende bevis på, her hun sitter i den såkalte Bohemsuiten, passende nok kanskje, på Grand Hotel i Oslo en torsdag i september. Født og oppvokst som hun er i rurale Illinois, i småbyen Glen Ellyn. Studier i kunsthistorie og skulptur brakte henne via California til Manhattan og New York. Der tilbrakte hun mesteparten av syttitallet som multimedial kunstner, omgitt av og i sporadisk samspill med motkulturelle ikoner som Andy Warhol, William S. Burroughs og Andy Kaufman. Platekarrieren ble for alvor innledet på åttitallet, da singelen «O Superman» snek seg inn på de britiske hitlistene, mens møtet med Lou Reed på nittitallet innledet det hun har karakterisert som en drøyt tjue år lang konversasjon som fikk en brå slutt da Reed, på det tidspunktet hennes ektemann, døde i oktober 2013.

Vesentlige sene arbeider har fulgt i årene siden, som filmen «Heart of a Dog» (2015), boka «All the Things I Lost in the Flood» (2018) og årets album med Kronos-kvartetten, «Landfall» – alle verk med tap som en slags felles tematikk, og med overlappende punkter mellom hverandre. «Tør å føle på sorgen, men ikke bli sorgen», har hennes nepalske meditasjonslærer, munken Mingyur Rinpoche, sagt til henne. For henne handler dette ikke minst om å sette ord på det å miste noe eller noen, å anerkjenne fullt ut hva man har mistet, ikke late som noe annet. Forklarer hun til Musikkmagasinet, en lys høstformiddag, innenfor prøvene til konserten med det tyske improvisasjons-ensemblet Zeitkratzer, som fikk avslutte Ultimafestivalen i hovedstaden forrige helg (se anmeldelse neste side). Men allikevel, først og fremst ser Laurie Anderson i disse dager fremover, for ikke å si oppover, videre ut i verden og kanskje helt ut i verdensrommet.

Fakta:

Laurie Anderson

• Komponist, musiker, performancekunstner, forfatter, filmregissør og vokalist (med mer) født 1947 i Illinois.

• Aktiv innen diverse medier på den såkalte downtown-scenen på Manhattan på syttitallet, før hun slo gjennom som plateartist med singelen «O Superman» (andreplass på britiske hitlister) i 1981.

• Har siden fortsatt å være aktiv kunstner innen en rekke forskjellige kunstformer, og har i løpet av inneværende år sluppet både bok og plate. Opptrådte på Munchmuseet i Oslo på invitasjon fra Karl-Ove Knausgård forrige september, og avsluttet årets Ultima-festival på Rockefeller 22. september.

For det er dit hun peker, med pekefingeren rettet oppover mot månen. Dit har hun tenkt seg.

– Jeg vil dra! En japansk forretningsmann kjøpte opp alle billettene til romferjen til Elon Musk nå nettopp, han har kjøpt ti billetter og har sagt han skal invitere ti kunstnere. Jeg bare [gjør «reise ut i verdensrommet»-tegn med pekefingeren] Han heter ... Yusaku [bokstaverer mens hun sjekker stavemåten på mobilen sin] M-a-e-z-a-w-a. Det er navnet på fyren som skal gi meg haik til månen. Jeg vil gjerne takke ham på forhånd for å ha tatt meg med dit. Og jeg vil at han skal dra og se min måne, den månen som jeg har laget i virtual reality, den som står hos Louisiana nå.

Det er nemlig der hun kommer fra. Nei, ikke fra månen, men fra kunstsenteret Louisiana utenfor København, der hun har laget en installasjon i anledning femtiårsjubileet for menneskets ferd til månen, sammen med den taiwanske nymediakunstneren Hsin-Chien Huang. Et av de lengstvarende samarbeidene i den lange rekken med profilerte samarbeidsprosjekter i Andersons omfattende og høyst multimediale karriere.

– Vi begynte å jobbe sammen i 1995, på en CD-ROM. Som var en liten katastrofe, for CD-ROM som format varte jo bare et par år. Så det vi gjorde sammen ble til piler som ikke pekte noen steder. Det bare disintegrerte. Alle lydene, alle bildene ... boom, borte! Man kan ikke spille dem av på noe som helst. CD-ROM er det tjueførste århundres 8 track-kassetter. Og mange, mange formater er forsvunnet. VR kommer til å være borte snart også.

En underlig og ... tør vi si ganske «zen»-aktig innstilling, selv om det strengt tatt er den tibetanske grenen av buddhisme Anderson sogner til. For til tross for de profilerte verkene i gammeldagse formater som bok, «flatfilm» (som Anderson humrende forteller at VR-entusiaster kaller ordinære filmarbeider for) og album, er det tidsintensive VR-prosjekter hun har brukt aller mest tid på de siste årene. Nettopp derfor er hun for tida glad i å jobbe i improviserte settinger, slik hun altså gjorde på Rockefeller i Oslo, i samspill med musikere fra Zeitkratzer.

– Det handler om å ikke bare jobbe med disse lange, intrikate forestillingene hvor det er masse ting som skjer, slik jeg gjør innenfor VR. Jeg er veldig gira på improvisasjon for tida, jeg elsker det, jeg spiller med masse forskjellige folk for å vri meg ut av de fellene jeg setter opp for meg selv. Da hjelper det å improvisere. Jeg spiller med Christian McBride og noen jazzfolk, og jeg gjorde nettopp en konsert i Berlin med Bill Laswell og noen hiphopfolk. Jeg har jobbet hardt de siste årene med å miniatyrisere ting, slik at jeg kan DJ-e og VJ-e bestanddelene selv. Med hjelp av noen iPads, et par pedaler og slike ting. Det er morsomt å gjøre, for jeg slipper å være avhengig av en gjeng teknikere. Jeg kan tenke «Hmm, denne biten burde være lengre og den burde være kortere,» og gjøre det der og da.

For det skal sies, etter å ha ramset opp et utvalg av alle de profilerte samarbeidene gjennom Andersons karriere, at hun samtidig er en utpreget uavhengig ånd, og en kunstner som dessuten opererer i sitt helt egendefinerte felt på kryss og tvers av kunstformer og disipliner. En tese: Kanskje er det nettopp denne uavhengige ånden, denne egenartetheten, som gjør Laurie Anderson til en så ettertrakt samarbeidspartner?

Selv om hun flirer av tanken på seg selv som noe slikt, og ser ut til å mene alvor når hun kaller seg selv en av de verste samarbeidspartnerne hun kan tenke seg. Men noe må det jo være, for det virker som om «alle» vil samarbeide med henne lell?

– Vil de?! OK. Det er ikke min oppfatning. Jeg er virkelig en dårlig samarbeidspartner, jeg bare sitter der og grubler. «Hva skal vi gjøre?» Jeg klarer ikke å planlegge noe. Men jeg elsker å improvisere sammen med folk, så den typen samarbeider er veldig gøy. Å sitte i et rom sammen uten noen plan.

Men det er allikevel litt av en ballast hun tar med seg inn i disse rommene, og i løpet av vår formiddagslette samtale synes jeg også at jeg aner konturene av hvordan Anderson kontinuerlig tar med seg erfaringer fra det ene mediet til det andre. Der hun stadig vender tilbake til VR-installasjonen hun nettopp har åpnet i København, mens vi forsøker å vende samtalen inn mot den forestående konserten i Oslo. Noe som ikke blir så lett i og med at hun på dette tidspunktet ærlig talt ikke aner hva hun skal gjøre den kvelden, hvisker hun muntert ertende mens hun gjør et «hold munn, ikke spre det»-tegn med fingeren mot leppene. Hun lurer på om hun burde ha dårlig samvittighet, siden folk kom gråtende ut av installasjonen hennes i Louisiana – Why did I have to make something to make all these danish people cry? I don’t know! En installasjon hvor hun og Hsin-Chien Huang har gjenskapt en scene du kjenner fra så å si alle romfartsfilmer noensinne: Astronauten som er på utsiden av romskipet, når ledningen som er forbindelsen til skipet blir kuttet. Så du faller bakover, i salto mortale ut i åpent rom. Du ser kroppen din falle ut i verdensrommet. Uten noe håp om å bli reddet, og med oksygentilgangen kuttet av.

Hun forventet ikke den voldsomme publikumsreaksjonen, men mener hun har lært noe av det; det er øynene som regjerer over de andre sansene, selv ikke musikk dominerer på samme måte som øynene gjør det.

– Men da snakker jeg om hva som dominerer i VR. Som musiker dominerer rytmen noen ganger, noen ganger dominerer ordene ... man blir trukket i mange retninger, og så klart er det en mer innvortes kunstform enn ... la oss si maleri. Jeg kjenner masse folk som gråter om de hører sin favorittlåt! Men om de står foran sitt favorittmaleri? Nei. Det vil fortsatt være deres favorittmaleri, det vil fortsatt være veldig viktig for dem. Men de kommer ikke til å grine. Det får ikke hjertet til å slå fort, som musikk gjør. Det får dem ikke til å danse. Det rører ikke følelsene på samme måte, øynene er langt mer nøytrale.

Og i konsertsammenheng er hun opptatt av hvordan sansene fungerer i samspill med hverandre. Hun mener «drømmeaktige bilder» kan hjelpe lytteren eller tilskueren til å koble seg fra ting, nesten som visuell tapet. Det blir som en beat i musikken, det bare er der. Det kan være en måte å skape en visuell beat. Og det kan skape kontrapunkt mot lyden og pulsen. Man kan se én rytme, og høre en annen rytme, noe som skaper polyrytmer.

Vi forsøker til slutt å lande samtalen på et litt mer jordnært sted. For da Laurie Anderson fikk et bredere gjennombrudd med «O Superman» i 1981 ble hennes bruk av vocoder nesten ansett som en slags gimmick. I dag dominerer vokalmanipulasjon popkulturen, via hiphopen og dens bruk av autotune. Hva synes hun om det?

– Jeg elsker det, I’m a wirehead! Haha. Jeg har vært veldig nysgjerrig på dette. Jeg gjorde «O Superman» for første gang på mange år for bare et par kvelder siden, på en veldedighetskonsert sammen med et kor. Da jeg spilte inn den låten regnet jeg med at det kom til å bli mye mer stemmemanipulasjon i popmusikken i årene som kom. Men det skjedde ikke, før helt nylig, nå har det blitt en greie. Og plutselig høres ikke «O Superman» datert ut lenger, den høres ut som en helt vanlig låt. Det er underlig, for en førti år gammel sang. Men du vet, det jeg egentlig liker mest med hiphop, er ikke bruken av stemmemanipulasjon, men ordene og hva de betyr. Hvordan de pusher mot kulturen.

– Har du et eksempel?

– Hva som helst av Kendrick Lamar! Jeg sitter og skriver ned tekstene når jeg hører på ham. Han har en myk side ved seg som er veldig vakker, det er en drømmende greie som skjer der som ikke mange andre tekstforfattere har.

martinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 12.05