Klassekampen.no
Mandag 1. oktober 2018
LAURIE I OSLO: En stor opplevelse. FOTO: SIGNE FUGLESTEG LUKSENGARD
Fortelleren: Laurie Andersons monologer borer seg fra hennes liv til våre.
I en helt egen liga

Konsert

Laurie Anderson & Zeitkratzer

Ultimafestivalen

Rockefeller, Oslo, 22. september

HHHHHJ

I Aristofanes 2400 år gamle satiriske komedie «Fuglene» bygger fuglene en borg i skyene som skal blokkere kommunikasjonen mellom gudene og menneskene. Og nettopp fugler, både fra nevnte stykke og som bærere av de første minnene, i en eller annen form grunnlaget for de første fortellingene, får åpne Laurie Andersons avslutningskonsert under høstens Ultima. Tåkefuglborgen opererer som metafor for Donald Trumps foreløpig lite reelle, men like fullt akk så reelle mur mellom Mexico og USA, mens minnene, eller mer presist fortellingene, er kjernen i denne forestillingen.

Ikke til forkleinelse for Zeitkratzer, et Berlin-basert Ensemble der Improvisations- und Neuen Musik, men de kommer i skyggen på et utsolgt Rockefeller. For første halvdel av konserten, med Zeitkratzer som akkompagnement for Anderson og senere i forgrunnen på egne bein, er mest ventemusikk – som å vente på den uunngåelige stormen blant strykere, blåsere, tangenter og perkusjon, som en mer skrikende utgave av Andersons siste plate med Kronos Quartet.

Delvis endetidspreget, som Anderson-opptredenen etter pausen for øvrig. Men der det var litt for lite menneske i Zeitkratzer, er det bare menneske i Laurie Anderson, også når hun snakker som marerittmannen i maskinen. Denne gang med nok et tilskudd til hennes evig foranderlige «Language of the Future»-konsept, med biografisk info, ymse kunstverk og den støyende nyhetsstrømmen blandet sammen til en bemerkelsesverdig sammenhengende monolog-med-musikk.

Anderson tar utgangspunkt i sin egen bok fra tidligere i år, «All the Things I Lost in the Flood», utgitt uka før Kronos-plata «Landfall» kom i februar, og fortsetter dens utforsking av språket og hvordan språket ikke bare kan erstatte et bilde, men også faktiske fysiske ting – som hennes egne arbeider og verktøy ødelagt av orkanen Sandy i 2012.

Vi blir oppfordret til å etterligne Yoko Onos skrik fra dagen etter at Trump ble valgt, før hun sneier innom Naomi Kleins «Sjokkdoktrinen», brevvekslingen med hennes barndoms helt JFK, «Moby-Dick» («aldri lag en opera av din favorittbok») og den gang hun ville overbevise Thomas Pynchon om at «Gravity’s Rainbow» også egner seg som opera («only if you exclusively use banjos as musical instruments», som var Pynchons høflige måte å takke nei på). Hun slipper til vocoderen fra «O Superman», gjenbruker nye og gamle musikalske temaer og er generelt vittig, særlig når hun leker med alteregoer, videoopptak fra åttitallet og minner oss om at vi er her for å ha det moro.

Vi drukner i våre egne fortellinger, sier Anderson og drukner oss i sine – framført med særlig den stemmen, men også de stemmene som ingen gjør etter henne. Og når hun har brukt opp sin egen vokal, bruker hun opptak av den avdøde ektemannen Lou Reed. For hvis det er noe hun savner, så er det samtalene med ham. Her i en dialog der Lou synger «Junior Dad» fra utskjelte «Lulu», mens Laurie svarer med den legendariske el-fiolinen sin. Som en samtale mellom himmelen og jorda. Ingen blokkert kommunikasjon. For hvem kan vel stoppe to elskere som fortsetter å holde rundt hverandre?

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 12.05