Klassekampen.no
Mandag 1. oktober 2018
Large Unit: Denne uka tar Paal Nilssen-Love en sjelden tur ut på norske landeveier, med trommesett og 13 medmusikanter.
Store vyer
BANDLEDEREN: At hans eget navn som oftest står på plakaten sammen med prosjektnavnet er mest for at folk skal ha en knagg å henge det på, et navn noen kjenner. Selv tenker han konsekvent på bandet som Large Unit, ikke «Paal Nilssen-Loves Large Unit» eller «Paal Nilssen-Love og Large Unit».
Large Unit i 2018-utgave FOTO:PETER GANNUSHKIN
Det er ikke bare bare å holde et storband i drift i disse dager. Men Large Unit er nå inne i sitt sjette år som fast konstellasjon, med trommekrakken til Paal Nilssen-Love som ledersete.

INTERVJU

– Jo, jeg er bandleder, men jeg vil ikke ha navnet mitt over bandnavnet. For jeg tenker at det er så kollektivt som det kan bli og bør være ... og ja, det er jeg som styrer det, men jeg vil også at det skal være så kollektivt som mulig. Hva skal man si, fri improvisasjon i struktur? Frihet under ansvar? Hehehehe. For eksempel.

Vi har huket tak i evig hyperaktive Paal Nilssen-Love i en ørliten luke i kalenderen. Det vil si, senere denne tirsdagskvelden skal han holde konsert her inne på Kafe Hærverk, dette bakgårdsromantiske knutepunktet i Hausmania-kvartalet i Oslo. Hit har Ståle Liavik Solberg, som driver impro-festivalen Blow Out! sammen med Nilssen-Love, nylig flyttet konsertserien med samme navn mens gamle Grünerløkka Lufthavn inkl. tradisjonsrike Cafe MIR totalrenoveres.

Tre små detaljer for å sette stemningen litt: Nilssen-Love byr på fire-for-tjuefem-skolebrød fra Kiwi over veien for litt hurtig forbrennbar energi sammen med traktekaffen. Sistnevnte mekket journalisten med litt assistanse fra Liavik Solberg, ved hjelp av varmt vann fra vannkoker helt over kaffetrakterkanne og -filter, selve trakteren bak baren er defekt. Og når jeg etter endt intervju løfter sofaputene for å hente opp en sigarettpakke som tok seg en liten avstikker, finner jeg et tomt kondom-hylster ved siden av. Kort sagt: stemning, ja. Og for en jobbhverdag og for noen åpne kontorløsninger profesjonelle impromusikere har, egentlig.

Fakta:

LaRGE UNIT

• Improvisasjonsbasert «storband» stiftet og ledet av Paal Nilssen-Love, opprinnelig til Molde Jazz i 2013.

• Har gitt ut albumene «Erta Ale» (2014), «2015» (2015), «Ana» (2016), «Fluku» (2017) og «More Fun Please» (2018).

• Består idag av Thomas Johansson (trompet), Mats Äleklint (trombone), Kristoffer Berre Alberts (tenor/altsax), Julie Kjær (altsax/fløyte), Klaus Holm (alt/baritonsax), Per Åke Holmlander (tuba), Ketil Gutvik (elgitar), Kalle Moberg (accordeon), Tommi Keränen (elektronikk), Jon Rune Strøm (bass), Christian Meaas Svendsen (bass), Celio de Carvalho (perkusjon), Andreas Wildhagen (trommer/perkusjon) og Paal Nilssen-Love (trommer/perkusjon), samt Christian Obermayer (lyd).

Når det kommer til jobbhverdag minnes vi at den mildt sagt profilerte trommeslageren sist Musikkmagasinet satt seg ned med ham i 2015, ganske rett i etterkant av at han hadde overlatt trommekrakken i den panskandinaviske institusjonen Atomic til Hans Hulbækmo, den gang pratet om et nylig «hva faen er det jeg holder på med»-øyeblikk, med tanke på den utmattende turné-hverdagen. Det ble antydet ambisjoner om å ta det i hvert fall LITT roligere, til å skalere LITT ned. Det er vel ikke akkurat den veien det har gått. PNL (med liten fare for forveksling med den franske rapgruppen) sjonglerer fortsatt et mer enn respektabelt knippe prosjekter med toppnavn innen den internasjonale sjangeren for det sjangeroverskridende, fra Mats Gustafsson (Stockholm/Nickelsdorf) og Joe McPhee (Poughkeepsie) via Frode Gjerstad (Stavanger) og Peter Brötzmann (Wuppertal) til Terrie Ex (Amsterdam) og Ken Vandermark (Chicago).

«Hovedprosjektet mitt er vel egentlig alltid det bandet jeg er ute på veien med når jeg får det spørsmålet,» oppsummerer ham. Likevel har Large Unit i stor grad blitt selve hovedprosjektet og hovedgeskjeften de siste årene. Sånn utover at det også er dette femten personer store og høyst fleksibelt utvidbare bandet han er ute på veien med når du leser dette, med konserter i Skien tirsdag, Trondheim onsdag, Oslo torsdag og i samspill med Thurston Moore på Alice i København fredag.

Spennvidde, ja – også når det kommer til arenaer. Den nasjonale jazzscenen Victoria blir storstua til storbandet på torsdag, mens den relativt lille entusiastklubben Folque står for tur i Skien på tirsdag. Paal Nilssen-Love banner og sverter, slik han stort sett gjør, men kanskje litt ekstra, når jeg uten å være informert om at stedet har utvidet siden sist jeg avla stedet et besøk, skisserer opp dimensjonene på spillestedet for ham, med en viss bruk av underdrivelser.

– Jo, det er visstnok jævla lite der, og nå er vi faenmeg to til tre flere i bandet, siden vi spilte på MIR for fire år siden. Vi fikk jo plass på scenen der, men det var uten trekkspill, uten congas og så videre. Men jeg tror det kommer til å fungere.

– Hvordan blir kontrasten til små scener som MIR eller Folque, etter å ha spilt på Avalon-scenen på Roskilde, slik dere gjorde i sommer?

– Det er jo det største publikummet vi har spilt for noensinne. I hvert fall til å begynne med! Så var det et annet band som begynte å spille en halvtime etter at vi begynte, som folk stakk og hørte på. Og jeg skal innrømme at jeg gjorde en tabbe ved å ikke sette sammen et sett som var en del mer pågående. Noen av delene var nok litt for mye ... jeg skal ikke si «introvert», men ting som er gøy om du har et mindre lokale, hvor du kan se og du kan føle hva som skjer, når det er to eller tre band som spiller oppå hverandre og frem og tilbake. Man har ikke sjangs til å ha lydprøve der heller, lydmannen vår fikk ikke testa ut lyden i det hele tatt, det eneste han kunne gjøre var å teste at alle mikrofonene fungerer, og så måtte han bare stille inn og håpe på det beste. Hva skal jeg si? Jeg synes det beste er en sal som har plass til mellom 200 og 400 mann.

Sier Nilssen-Love, men presiserer at han lærer mye om å komponere setlister og repertoar ved å spille i såpass mange vidt forskjellige settinger. Hva med rom for denne typen musikk i Norge, utover knøttsmå entusiaststeder som de før nevnte, inkludert Hærverk der vi sitter? Slike små rom blir fort trangt for et band i denne størrelsesordenen, og Nilssen-Love har erfart hvor brutalt den intime opplevelsen kan bli, når det gjelder volum og slikt. Da begynner enkelte i bandet å putte på ørepropper, og da spiller de selvfølgelig mye høyere enn de burde, og så er det i gang ...

– Og når det gjelder spillesteder, i Norge for et sånt band? Pssh. Scenen på Blå er litt upraktisk, med den pålen i midten. Scenen på Victoria blir litt trangt. Dokkhuset, der vi spiller i Trondheim, er vel egentlig den som er perfekt. Scenen der er også såpass lav at man får kontakt med publikum.

– Det blir ikke så mange Norgesrunder, med andre ord?

– Nei. Faktisk er det vel kun den ene turneen vi gjorde i februar 2014. Da gjorde vi Drammen, Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim. Og så forsøkte vi å komme oss opp til Bodø og Tromsø i år, men Bodø hadde booket hele programmet og Tromsø ... det første han sa var «Ka i hælvete? Dokker e jo så jævla mange. Det bli’ tjue tusen på hotell bare.» Jeg prøvde å si «slapp av, vi kan doble på rommene og ...» Men, nei. Så jeg vettafaen, det kommer nok neppe til å bli en sånn full Norgesrunde på ti jobber. Det er dyrt å turnere i Norge, du må som regel fly også.

Bare et lite bruddstykke av de logistiske utfordringene ved å reise rundt og spille med et storband i dagens musikkvirkelighet – ikke at det noensinne har vært lett, men i gamle dager kunne man for eksempel gjøre som Sun Ra og starte en religiøs sekt rundt det hele. «Men du får’kje folk med på det i dag,» ler Nilssen-Love. Det hjelper med skandinaviske støtteordninger, som for eksempel Norsk kulturråd og andre støtteinstanser, særlig om man skal ha noen sjangs til å komme seg rundt slik denne gjengen gjør, til Nord-Amerika, Japan, Brasil og Etiopia.

For ikke å snakke om når Large Unit med jevne mellomrom utvides, som til årets Molde-festival, for øvrig stedet der det hele startet med Large Units aller første konsert i 2013. I sommer vendte Paal og gjengen tilbake, og trollbandt en samlet sal inkludert undertegnede, forsterket til 22 personer på scenen, med gjestemusikere hentet inn fra både Brasil og Etiopia. Nilssen-Loves to «adopterte rytmiske hjemland» kan man kanskje si, via platesamling og deretter gjentatte besøk som musiker og på bakkeplan, og etter hvert med dedikerte musikalske ekskursjoner som sommerens ekstravagansa på Molde (i EthioBraz-utgave) og Roskilde (i brasiliansk funk-tapning).

Det er løse planer om en dvd-utgave av årets konsert i Molde, først må bare en såkalt «teaser» redigeres ned i kortformat, etter at første forsøket endte på tjuefire minutter.

–Det er pisse umulig. Den skal ned i sju minutter, men hvilke sju minutter skal du bruke?! Men jeg har lyst, hvis det finnes penger, til å lage en DVD. Av hele konserten, og de opptakene som finnes av mindre besetninger av bandet, med gjester i Chicago for eksempel, og putte det i en 3-4-5 cd-boks. Gjerne med noen opptak som er mer ... lydkvalitetsmessig «dårlige» opptak, men hvor musikken er bra. For eksempel da vi var i Etiopia og spilte utendørs.

Det er tydelig at disse rytmiske ekskursjonene er sentrale for Nilssen-Loves virke, også utover den sosiale og/eller idealistiske biten, der Large Unit har holdt workshops og bl.a. donert trommesett, trombone, gitarer og 40 kg trommestikker (!) samlet inn i fra musikerkretser i Norge og Sverige Han forteller om en annen konsert i Etiopia, der han og improkollega Ken Vandermark spilte med og mot danseren Melaku Belay, som for øvrig også var med i besetningen i Molde.

– Vi bare kjørte på, til vi kom til et sted der Ken bare holdt en lys tone, veldig høyt, og jeg på hihatten eller hva det var. Og så slutta Melaku å danse. Han bare sto der helt stille. Effekten var selvfølgelig ti ganger større enn om han bare hadde fortsatt å danse. Vi spurte han etterpå: «Herregud, hvorfor gjorde du det?» «That is for me, improvisation.» Det var liksom en frihet, bare det å kunne stoppe. Og det som er interessant er at dette egentlig er akkurat det folk fort glemmer i europeisk eller amerikansk frimusikk: å slutte å spille, eller stoppe opp. Folk bare fortsetter og fortsetter. Jeg digger jo dansemusikk og rytmisk musikk. Og hvis de tingene kan komme inn i Large Unit-musikken uten at det blir påtatt, er jeg jævla happy. Men jeg synes de tingene skal eksistere og skje naturlig.

Nilssen-Love ser for seg en videre naturlig integrasjon mellom den rytmiske tradisjonsmusikken og Large Units grunnkonsept, som i seg selv er et forsøk på å viske vekk den konvensjonelle jazzmusikkmetodikken, med melodi-solo-solo-melodi, og finne utradisjonelle ideer for hvordan folk kan styre musikk på scenen, i nuet, med et gitt materiale, eller ulike funksjoner og spillemåter. Drømmen er å få den utvidede versjonen fra Molde i sommer ut på veien. For han vet i hvert fall om én nightliner i Europa med nok sengeplasser til tjueto musikere (pluss lydtekniker). Med en sånn buss kan de komme seg mye lengre av sted på kortere tid, og spare hotellutgiftene. Men nightliner er jo faen ikkje billig heller, så me får se, som han sier det.

Først venter denne ukas konsertrunde, hvor de forhåpentligvis også får spilt inn litt materiale med det portable studioet de skal rigge opp til lydsjekken. Det er på tide med en ny skive nå, synes Nilssen-Love, det bør helst komme én i året i hvert fall. Men da må han ha klart nytt materiale også. For i Large Unit er han ikke bare trommeslager, bandleder, plateselskap, bookingagent og turnémanager. Men også komponist. Om det blir tid til overs.

– La oss si at jeg har noen ideer som surrer og går. Så tenker jeg at hvis de er sterke nok og holder ut over natten eller noen dager, så må jeg få dem på papiret. Men det er jo det å finne tid og ro til det, det har jeg ikke hatt i det siste. Det er litt absurd at musikere i dag må bruke så satans mye tid til administrasjon istedenfor utøvende musikk. Jeg hadde ei uke for meg sjøl nettopp og ... jeg skulle ha slått av det jævla internettet.

martinb@klassekampen.no

Large Unit spiller på Folque i Skien 2. oktober, på Dokkhuset i Trondheim 3. oktober, på Victoria Jazzscene i Oslo 4. oktober og på Alice i København (med Thurston Moore) 5. oktober.

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 12.05