Klassekampen.no
Mandag 1. oktober 2018
Dobbelt med trioer: Piano, bass og trommer griper tak.
Å holde tilbake
TORDS TRIO & NECKS-TRIOEN: Ute med to høyst ulike nye plater, men begge imponerende. FOTO: HANS FREDRIK ASBJØRNSEN/ROBERT DIVERS HERRICK

Album

Tord Gustavsen Trio

«The Other Side»

ECM/Universal

HHHHHI

The Necks

«Body»

Fish of Milk/Northern Spy

HHHHHJ

Hva har en av Norges mest populære pianotrioer til felles med et kultband fra Australia, bortsett fra at begge, i hvert fall i utgangspunktet, arbeider innen det klassiske «piano, bass og trommer»-formatet? Man kan sikkert anta, og ha mye rett i, at det neppe kan være særlig mye.

Tord Gustavsens trio ga ut sin første utgivelse i 2003, med to påfølgende album med to års mellomrom, alle med Harald Johnsen på kontrabass og Jarle Vespestad på trommer. De høstet raskt både popularitet og anerkjennelse med meditativ, nærmest reservert pianojazz med sakrale undertoner. Australske The Necks er komparativt sett for et undergrunnsfenomen å regne. De har holdt på med samme besetning siden slutten av 80-tallet, Chris Abraham på piano og andre tangentinstrumenter, Lloyd Swanton på bass og Tony Buck på trommer og perkusjon (og stundom elektronikk og andre instrumenter).

Med bakgrunn i blant annet powerpop, post-punk og dance-pop, er The Necks som trio noe langt mer aparte og særegent. Et minimalistisk jazzensemble som skaper musikk i spontan komposisjon med utgangspunkt i tentative melodifragmenter eller rytmiske figurer ,som videreutvikles så tålmodig og gradvis at man nesten ikke legger merke til at de nye elementene kommer inn, før hjernen har absorbert dem som naturlige deler av verket.

Klare forskjeller til tross, så er det også likheter mellom disse to bandene. Det ligger først og fremst i denne tilbakeholdenheten, det åpne og romslige i musikken, fokus på klang og en sans for det verdifulle, for ikke å si mektige, i det langsomme.

For Tord Gustavsens del er det fristende å peke på hans bakgrunn i religionshistoriestudier og tilknytning til kirkemusikk for øvrig, gitt det sakrale skjæret i trioens musikk, det nærmest tankefulle og alt annet enn forhastede i hvordan bandet jobber med komposisjonene. «The Other Side» er trioens første album på 11 år, og det første med den nye bassisten Sigurd Hole, etter Harald Johnsens død i 2011. Her finner man da også en tolkning av 1800-tallskomponisten Ludvig Mathias Lindemans «Kirken, den er et gammelt hus», samt et utvalg versjoner av Johan Sebastian Bachs koraler, herunder en underlig, men herlig kledelig tilbakeholdent groovy «Schlafes Bruder».

Der jeg tidligere ofte har funnet Gustavsens musikk litt kjølig og distansert, for ikke å si noe stiv i sin andektighet, er det en subtil røffhet i elegansen ved «The Other Side» som ikke bare er gripende, men medrivende. Noe av grunnen kan være Hole, og hvordan han har tolket bassens rolle i denne trioen. Ikke et vondt ord om de øvrige bassistene Gustavsen har jobbet med, men den taktfulle og grasiøse sprettenheten i Holes spill, for eksempel i den lett stakkato-aktige åpningen på den flotte, drivende originalkomposisjonen «Re-Melt», injiserer en energisk mykhet og varmblodighet i musikken, og revitaliserer samtidig både Gustavsen og Vespestad, uten at trioens musikk mister sin kontemplative karakter.

The Necks’ «Body» følger opp fjorårets bejublede og treffende titulerte «Unfold». For det er nettopp det musikken til The Necks gjerne gjør, den nærmest bretter seg ut, sakte, men sikkert. I motsetning til forgjengeren, men i tråd med mye av trioens eldre innspillinger, består «Body» av kun ett helhetlig stykke. Dette åpner med klingende, taktfaste slag på ride-cymbalen og aksentuerende skarp- og basstrommer samt vekselsvis dype og lyse parvise basstoner, med en sildrende pianofigur rennende rundt. De holder dette gående i nesten femten minutter, med lite variasjon i lydbildet utover innspill av svak, elektronisk bearbeidet sus, og noe perkusjon som legger seg i bakgrunnen.

Samtidig bidrar denne tilbakeholdenheten til en sitrende om enn mediterende spenning; hypnotiserende, smått nifst og forlokkende. Stykket beveger seg videre via et kort innslag av akustisk gitar, arco-bass, hjerteslagliknende basstrommer, pianoakkorder som blir hengende i lufta, med mere, før det eksploderer i et kraftfull, krautrock-artet midtparti. En 15 minutter lang avsluttende etterdønning følger, atmosfærisk og på sin egen måte sakral, og samtidig på et vis uavklart. Noe som er litt av poenget, og The Necks’ fiffige grep. Det er kanskje derfor man også blir sittende og nærmest måpe, lenge etter at de siste tonene har forlatt stereoen.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 12.05