Klassekampen.no
Mandag 1. oktober 2018
Om ungdommen

Kommentar

«We die young» sto det på ryggen til en av mine altfor mange grunge-skjorter. Det var den gang, i tenårene tidlig på 90-tallet, før jeg ante noe som helst om hvor profetiske disse ordene skulle vise seg å bli – før Nirvanas Kurt Cobain døde og lenge før Alice in Chains’ Layne Staley, Stone Temple Pilots’ Scott Weiland og Soundgardens Chris Cornell gikk bort. Men det var parallelt med at all den tidvis voldsomt emosjonelle grungerocken traff flanellskledde ungdommer verden over, med sanger om (blant annet) selvhat, rusavhengighet og depresjon. Med et ofte mørkt verdensbilde rettet ikke bare innover, men mot kulturen generelt og storkapitalen spesielt. Og med en stikk motsatt tilnærming til kvinner enn, la oss si, en hårmetallvideo fra årene før «Smells Like Teen Spirit».

I skrivende stund er den mest populære sangen i Norge Lil Peep og XXXTentacions «Falling Down», en trist liten trall om savn, nylig utgitt etter at de Soundcloud-utsprungne emo-rapperne døde i november i fjor og juni år, 21 og 20 år gamle. Og neppe de siste posthume hitlåtene fra disse tenåringsfavorittene. Men med Peep og X borte, hvem skal ta over emo-cloud-rap-tronen?

Mulig fremadstormende Juice Wrld står klar – det var i hvert fall teorien til de tre smørblide kompisene jeg snakket med utenfor konserten hans på Sentrum Scene i forrige uke. Og 19-åringen fra Chicago har på sett og vis tallene til å understøtte påstanden – med et debutalbum som har ligget nær toppen av VG-lista i de ti ukene siden release, og med en halv milliard Spotify-streams for gigahiten «Lucid Dreams», en låt om smerten etter et brudd, såpass stor at den både begynte og avsluttet Oslo-konserten hans.

Og med «Lucid Dreams» tok det av på Sentrum, som det gjorde flere ganger i løpet av kvelden, bare DJ-en slapp en halvkjent beat løs på et gulv bestående av helt vanlig norsk (by)ungdom under 18 år, stort sett gutter. 1,70 høye Juice Wrld, med sjangerriktige dreads (ingen synlige ansiktstatoveringer!) kvitterte med å skippe rundt på scenen, intens, hoppende på ett bein, karismatisk. Med låter om å være wasted og fucked up, om usunne forhold og den uunngåelige nedturen i horisonten.

Grungen dyrka svartsinnet, som emo-rappen også gjør, enda mer direkte artikulert. «Låtene er veldig triste. Jeg orker ikke å høre på Juice Wrld så lenge av gangen», forteller en 17-åring meg før konserten. «Men de er også så triste at man kan bli glad av dem likevel». Vel, kanskje det er der broen går fra emo-rappen på 2010-tallet tilbake til den nesten like emo grungen på 1990-tallet, med et ungt publikum som kan speile seg i og føle med på tristessen – selv om alt virker mer ekstremt nå, både tekstuniverset og skjebnene til guttene bak ordene.

Juice Wrlds bitches og hoes tiltaler ikke akkurat en tobarnsfar som fortsatt spiller Nirvana jevnlig, men fyren har åpenbare såkalte stjernekvaliteter. Så ble også det kjipeste nummeret framført før konserten kom i gang, da russeklare guttunger gjorde allsang av den søte provokasjonen «alle damer er horer». Da var det stemning, da. Og det hadde aldri gått hjem på en grunge-konsert. Tror jeg.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 12.05