Klassekampen.no
Mandag 1. oktober 2018
Som et Tinder for musiker og lytter
JOBBEN: Å være Kirsten Giftekniv for god musikk.

Gjestespill

Musikkbransjen er som en lunken Fernet-shot en het sommerdag: den smaker kanskje vondt, men føles godt. Her om dagen møtte jeg en gammel kollega fra Regnskogfondet. Hun spurte hva den største forskjellen var mellom å jobbe der og med en festival som Vinjerock. Det har jeg tenkt på i en uke. Forskjellen er stor og målbar.

I Vinjerock har vi suksess hvert eneste år så lenge festivalen ikke går i minus eller noen dør (bank i bordet). Å jobbe for å redde verdens regnskoger eller det som er igjen av dem, er en lang prosess hvor de store seirene kan føles uoppnåelige. Er du drevet av øyeblikkelig tilfredsstillelse skal du ikke jobbe i en miljøorganisasjon. Der må du vente på de to marshmallowsene, ikke ta den ene som ligger foran nesa di.

Vi er heldige, vi – vi som jobber med musikk. Våre seire kan måles dag for dag, i billettsalg og strømmetall, i antall likes og klapp på skulderen. Suksessen er til å ta og føle på i de mange møtene mellom artist og publikum – der hvor det oppstår søt musikk av høy musikk.

Og når det ikke går bra, kan vi brette opp ermene og gjøre det bedre neste gang. Vi er ikke hjertekirurger eller barnevernspedagoger. Ingen uopprettelig skade har skjedd av en dårlig konsert, selv om det kanskje der og da kan føles slik. Vi får alltid en ny sjanse, det kommer en ny artist, et nytt arrangement, en ny arena å prøve seg på. Musikerne selv har det selvfølgelig verre. Går deres karriere i dass kan de ikke trykke rewind eller refresh – men det finnes vel alltid en festival de kan arrangere eller noen øl som skal tappes?

Jeg elsker å klage over musikkbransjen. Jeg har jobbet i den i tjue år og klaget like lenge. Vi snakker ikke så ofte om hvorfor vi elsker å jobbe med det her, så jeg tok en kjapp stikkprøve hos mine nærmeste: Hva liker de egentlig ved musikkbransjen?

Når all klagingen er skrellet bort sto jeg igjen med disse svarene: Å jobbe med andre folk som også brenner for musikk. Fleksibel arbeidstid. Universals hagefest. Vennskap. Stoltheten over å skape noe sammen med andre som gleder så mange. Teamfølelsen. Å oppleve kultur og kalle det jobb. Ølbonger. Jeg kjenner meg igjen i alt.

Musikkjournalister, festivalarbeidere, plateselskapsfolk, bookingagenter eller lydteknikere har når alt kommer til alt samme formål: Å føre artisten sammen med et publikum, som et slags Tinder for musiker og lytter. Hvordan vi gjør jobben vår vil påvirke om en musikksøker sveiper til venstre eller høyre på en artist. Å være Kirsten Giftekniv for god musikk, det er en fornybar energikilde til mye øyeblikkelig tilfredsstillelse, det.

Og ja, selvfølgelig lønner det seg å jobbe langsiktig også i denne bransjen. Det er ikke det. Men det neste jeg blir målt på i min arbeidshverdag er hvordan det går med Vinjerock 2019, ikke om verdens regnskoger er reddet. Det føles mer overskuelig.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 12.05