Mandag 1. oktober 2018
MOR TIL «KULLA»: Thea Hjelmelands nye, 48 minutter lange utgivelse er en av den norske platehøstens store høydepunkter. FOTO: LINN HEIDI STOKKEDAL
Å danse seg videre: Mens Thea Hjelmelands forrige album var preget av sorg, handler nye «Kulla» om å reise seg igjen.
Løsrivelsen
«Kulla» er et godt ord med en god lyd, og så minner det om Villa Villekulla. «Et hus der man kan leke, og bevare barnet i seg. Det er nok alvor i livet.»

Intervju

Bylarm 2015. Vi er vitner til en eksepsjonell intimkonsert i St. Edmund’s Church i Oslo. Oppe ved alteret står en brudekledd Thea Hjelmeland, og synger hjerteskjærende sterkt og nakent. Det er vanskelig ikke å bli berørt. Ikke bare på grunn av den dypt personlige musikken, som Thea og medmusikant Peter Baden tryller frem med instrumenter og vokal. Men også fordi hennes egen historie er så personlig, så vond og så offentlig: I 2014 ventet hun barn med samboeren sin, da legene oppdaget at han hadde en uhelbredelig sykdom. Barnet ble født, samboeren døde, og Thea satte ord og musikk til den vanvittige situasjonen på albumet «Solar Plexus» – en av de aller beste norske utgivelsene dette året.

Fire år senere er Thea Hjelmeland alenemor, med den hverdagsrytmen det medfører. Hun er også sanger og komponist, arrangør og multi-instrumentalist. Hun driver plateselskapet og er sin egen manager, med kontroll på alt fra pressebilder til utformingen av de kommende konsertene. Hun har skrevet musikk for film og teater, og har selv stått på scenen i andres oppsetninger. Samtidig har hun jobbet frem det som har blitt en glitrende oppfølger til den kritikerroste og Spellemann-belønnede «Solar Plexus». Hvordan følger man i det hele tatt opp et album som bokstavelig talt ble født i spranget mellom død og fødsel, mellom bunnløs sorg og savn – og glede over det nye livet som var kommet til? Thea Hjelmeland bestemte seg for å danse seg videre, og ta i bruk besk og vestnorsk humor som en av de viktigste ingrediensene i det nye materialet.

Fakta

Thea Hjelmeland

• Thea Hjelmeland er født i 1987, og bor i dag i Bergen. Hun har tidligere gitt ut albumene «Oh, The Third» (2012) og «Solar Plexus» (2014), og har ellers skrevet musikk for film og teater, inkludert verk for det kubanske dansekompaniet DANZA Contemporanea.

• På nye «Kulla» har hun skrevet all tekst og musikk, og produsert sammen med Jørgen Træen og Yngve L. Sætre. På flere kutt er hun også alene om å fremføre musikken.

• I oktober og november drar hun på turné med fullt band, med et sceneshow hun beskriver som «en annerledes opplevelse», og ny musikk som er «energisk og leken, rytmisk og melodiøs.»

Nye mønstre

– Det er fire år siden «Solar Plexus», som gikk over i en lengre turnéperiode. Samtidig har jeg jobbet med forskjellige teaterprosjekter, og musikk for andre. Etter hvert måtte jeg finne ut hva slags jobb jeg ønsket å ha. Da måtte jeg kartlegge livet mitt med alle indre prosesser. Mye av arbeidet med «Kulla» har handlet om å skaffe seg nye vaner, og å innse hvor viktig hverdagen er for det kreative. Så det gjaldt å finne den riktige balansen, som samtidig ga meg muligheter til å lete frem overskudd og glede.

Thea forteller om to tildragelser som var med på å forme det nye albumet. Hun fikk to større arbeidsstipend, som gjorde at hun kunne dykke ned i arbeidet. I tillegg fikk hun en skade i en skulder.

– Det betød at jeg måtte prøve å gjøre ting på en litt annen måte. Jeg måtte legge strengeinstrumentene til side, og jobbe mer med keyboards og programmering. Og så måtte jeg skaffe meg en god livsrytme, der jeg kunne jobbe hver dag. Jeg har sikkert lagd hundrevis av demoer til «Kulla», alt fra små melodilinjer til større partier. Jeg ønsket ikke å sette begrensninger for meg selv, verken musikalsk eller tekstlig. Jeg ville gå inn i et landskap som ikke skydde unna ubehaget ved tilværelsen, men som også hadde rom for mye humor.

«Solar Plexus» var en beskrivelse av en sorgprosess. Det nye albumet er en løsrivelse fra dette, lagd av en kunstner og et menneske som vil videre med livet og karrieren.

– For meg ble selve arbeidet en del av den frigjørende prosessen. Det kunstneriske og det disiplinerte gikk opp i en slags symbiose. Jeg hadde lagd flere bestillingsverk for andre – nå måtte jeg lage bestillingsverk for meg selv. Begrensningen med skulderen ble sånn sett en fordel, fordi jeg kunne prøve ut ting jeg kanskje ellers ikke hadde tenkt på. Da ble det også mulig å bryte gamle mønstre, og skaffe seg nye arbeidsvaner.

Musikk for kroppen

Thea Hjelmeland forteller at den kreative prosessen ofte kan være en daglig kamp, med mye tårer, skrik og banning. Men også med en nyvunnet ambisjon om å ha det gøy underveis, i gleden over å oppdage at man beveger seg mot noe nytt.

– Jeg har alltid vært arbeidsnarkoman, så noe av det viktigste var å lære meg å slappe av litt mer. Samtidig må du jo stå på. Jeg gjorde mye av grunnlaget til «Kulla» i mitt eget hjemmestudio, der jeg la på lag på lag. Det ble en lang og lærerik prosess, lenge før jeg i det hele tatt involverte andre musikere.

– Jeg liker å vite at jeg har skapt mye av uttrykket helt på egen hånd. Nå kunne jeg ikke lene meg på andre, men måtte fornye musikken min i ensomhet. Det har bare vært bra for resultatet, og har fungert positivt på alle plan. Samtidig ville jeg at dette skulle bli musikk for kroppen også, og ikke bare hodet. «Kulla» handler også om å reise seg, og komme seg videre i livet.

Thea Hjelmeland dro som ung mye rundt i verden, og tilbrakte en lengre periode på Cuba. Der oppdaget hun at musikken bokstavelig talt hadde makt til å røre folk.

– Når bra låter kom på over anlegget, begynte folk straks å danse og røre seg. I Norge nikker vi kanskje litt med hodet, men på Cuba kobler folk seg rett på musikken på en annen måte. Det er kortere vei fra idé til handling, om du vil. Og det var dit jeg ville denne gangen.

En verden der ute

Thea Hjelmeland er oppvokst på Førde, som datter av musikerne og kunstnerne Ingjerd Monsen Hjelmeland og Arle Hjelmeland. I Førde har man siden 1990 arrangert den årlige Førdefestivalen, der musikk og dans fra hele verden har kommet til den vesle vestlandsbyen.

– Faren min er jo blues- og soulmusiker, mens moren min liker å høre på klassisk og world music. Jeg har vært veldig heldig med den arven. Helt fra jeg var liten, har jeg fått oppleve kulturer og urfolk fra hele verden. Alt fra masai-dansere til mongolsk strupesang. Det ble ofte skjellsettende, menneskelige møter. Jeg fikk inn sang, rytmer og dans fra første øyeblikk, der kraften i musikken var viktigere enn hvilket språk det ble formidlet på.

Stemmen er kanskje det mest grunnleggende av alle instrumenter. Selv om Thea Hjelmeland har lært seg å beherske en lang rekke instrumenter, fra piano til gitarer, fra harpe til perkusjon, er det fremdeles urkraften i vokalen som det meste hviler i.

– Stemmen er sentral i alt jeg gjør. Med den nye platen har jeg prøvd ut forskjellige måter å synge på. Det er en måte å leke seg på, samtidig som det kan bli ganske intenst. Jeg hermer ofte instrumenter også. Om folk tror de hører en trompet eller en elektrisk gitar på platen, kan det godt være vokal. Eller en blanding, der instrumentene kommer inn over stemmen min.

Humor som brekkjern

«Kulla» er en plate som utfordrer grenser. Både grensene for hvordan intelligent og følsom popmusikk kan låte i 2018, og grensene for hva man kan skrive om i en pop-sammenheng.

– Det blir ofte lite spennende om ting blir for komfortable. Derfor har jeg prøvd å følge instinktet mitt, uten å la den indre kritikeren og sensoren få for mye makt over materialet. Det handler om å gå inn i en risikosone, der elementet av usikkerhet er noe av det mest essensielle. Jeg vil at lytterne også skal kunne kjenne litt på det ubehaget, selv om du kanskje ikke oppdager det ved det første møtet.

– Samtidig prøver jeg å bruke humor som et brekkjern. Det skal være en nærhet i sangene, uten for mye distanse. Det er et forsøk på å bruke kunsten som et naturlig språk. «Solar Plexus» fikk jo en veldig god mottakelse, sikkert også fordi mange ble grepet av historien som lå bak. Men samtidig ble det å turnere med materialet ganske tungt etter hvert, der jeg måtte gå opp sorgen igjen og igjen. Derfor var det viktig for meg å gjøre noe annet denne gangen.

«Alle mine born»

I tida etter «Solar Plexus» kunne Thea Hjelmeland oppleve at fremmede stoppet henne på butikken, fordi de så gjerne ville fortelle henne hvor sterkt bakteppet og musikken traff dem. Noen ville også dele sine egne opplevelser av sorg og savn.

– Folk har jo mange forskjellige roller i løpet av livene sine. Det er noe av kvalitetene i et menneskeliv. Det er et spennende felt, som jeg ville utforske litt med tekstene her. Og så vil jeg gjerne berøre de store følelsene, det mellommenneskelige og det medmenneskelige, samtidig som utgangspunktet er popmusikken. «Kulla» er mest av alt ment som en glad og litt frekk popplate.

– Og så trekker du et par steder også linjer til folkemusikken, der «Born» blir en overraskende og ganske makaber variant over den vanlige, trygge barnesullen?

– Ja. Og det er også et forsøk på å stille opp ganske drøy humor rundt det som kan være vanskelig. Ting som berører tvil, anger og eksistensielle spørsmål. Og da fungerer kanskje ikke språket som metaforer mere. På den annen side vil jeg ikke forklare for mye, fordi man kan ødelegge litt av opplevelsen ved å bli overtydelig.

Et lekens hus

«Kulla» er i det hele tatt en forbløffende sammensatt plate. Den består av melodiøs, men også ganske mørk popmusikk. Den er et nytt sjumilssteg i forhold til de to forgjengerne, der hver eneste låt utforsker nye territorier, både tekstlig og klanglig. På mange måter er den en fullstendig skamløs utgivelse, full av rabelaiske overdrivelser og uventede vendinger.

– På «Kulla» har jeg blant annet ønsket å se hvor brutal og morbid jeg kan være, før det hele bikker over. Jeg tok derfor kontakt med Jenny Hval, som beveger seg i noen av de samme landskapene, hva beskrivelsene av det personlige og det kroppslige angår. Det føltes som en intim ting å gjøre, men det var veldig fint å ha henne som konsulent, sier Hjelmeland.

– Helt til slutt: «Kulla» er jo et assosiativt ord, som blant annet kan lede tankene til årskull og slektsledd. Og så har du uttrykket med å gå på glødende kull, og kanskje også en villet feilstaving av «kulde», der språket ikke helt strekker til?

– For meg er «Kulla» først og fremst et godt ord, med en god lyd. Det var bare et innfall at jeg skulle kalle albumet det. Men noen ganger tror jeg det er helt riktig å følge det intuitive. Og så tenkte jeg på Villa Villekulla, der Pippi Langstrømpe bor. Det er et hus der man kan leke, og bevare barnet i seg. Det er nok alvor i livet. Man skal fokusere på det som er bra også.

musikk@klassekampen.no

Thea Hjelmelands «Kulla» er anmeldt på side 14.

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 12.05