Lørdag 29. september 2018
BARNA: I dagboksnotatene sine beskrev Amundsen Camilla som stille og Nita som vilter. FOTO: FRA BOKA/ALDA AMUNDSENS SAMLINGER
Den umulige reisen
Eksotisk: Espen Ytreberg forsøker å løfte Roald Amundsens østsibirske døtre ut fra glemselen.

ANMELDELSE

Det sies at på tre generasjoner blir et menneske glemt. Barna og barnebarna dine kan fortelle om deg, oldebarna har kanskje noen vage minner. Men så blir du bare et navn, kanskje med en eller annen vedhengt anekdote. Minnet om den levende personen som leser dette, er da redusert til noe som minner om knoklene under gravsteinen – det er deg, men fremmed og intetsigende.

Litteraturen er på mange måter en revolt mot naturens gang. Den insisterer på mening i meningsløsheten, den vender seg mot et tenkende subjekt i det tomme kretsløpet av fødsel og død, den minnes de døde. Forfattere kan hente enkeltmennesker fram fra mørket – løfte dem opp, si: «De var akkurat her, de gikk på samme veier som oss, myste mot den samme sola.»

Espen Ytreberg er en sånn forfatter. Han vier boka «Kapp Hjertestein» til de to i dag glemte østsibirske jentene Camilla og Nita. I 1921 ble de med polfareren Roald Amundsen hjem til hans Uranienborg i Oppegård og ble satt på den norske skolen. Da Amundsens økonomi gikk til grunne fire år seinere, ble de usentimentalt sendt tilbake og forsvant dermed ut av den norske bevisstheten.

Polarekspedisjoner var dyre foretak, og Amundsen innså tidlig betydningen av en suggestiv figur for å lokke til seg finansfolk. Det er lett å forstå at Ytreberg, som er professor i medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo og i 2016 skrev en roman om Amundsen, lar seg fascinere. Amundsen er både the real deal og en slags iscenesetting. Handlekraftig, sjarmerende og modig ble Amundsen en førsteside­nyhet verden over da han vendte hjem fra snøstormens motgang. Bildet av den 49-årige myteomspunne eventyreren med to små eksotiske «døtre» var perfekt markedsføring.

Fakta

SAKPROSA

Espen Ytreberg

Kapp Hjertestein

Forlaget Press 2018, 222 sider

Men hvem var barna?

Yteberg har en hel del ekstramateriale å gå ut ifra. Her finnes memoarer, dagbøker, brev og avisartikler. Men egentlig ingenting fra barna selv. Han spekulerer i hvordan de opplevde den livsomveltende reisen fra familien og de enkle boforholdene til moderne storbyer sammen med en ukjent mann som ikke snakket deres språk. I mangel av konkret informasjon benytter han seg av andre vitnesbyrd, fra personer i lignende situasjoner som seinere i livet har satt ord på erfaringene sine. Men hva Camilla og Nita faktisk tenkte og kjente, innrømmer Ytreberg at vi faktisk ikke kan vite. De blir derfor veldig vage, spesielt når de plasseres i slagskyggen av den tydelig opptegnede Amundsen.

Amundsen satte pris på sine to protesjeer, og de på ham. Men det går ikke an å bli kvitt inntrykket av at de for ham like gjerne kunne vært to isbjørnunger eller et annet eksotisk polardyr han ville vise fram til verden.

Å «sivilisere de ville» er en veletablert historie. Det er lett å bli opprørt over den datidige vitenskapens følelsesløse eksperimentering med mennesker. Samtidig bør Amundsen bli forstått ut ifra sin kontekst. Barn som mistet foreldrene sine i sykdom og ulykker her i Norden, ble plassert hos slekt eller naboer, og de som ikke hadde slikt, ble solgt på auksjon til laveste bud. Tilværelsen var hard, og barna måtte tilpasse seg.

Ytreberg vier også et kapittel til datidas populære utstillinger av fremmede kulturer og menneskelige levninger i vitenskapens navn. Et spesielt avskyelig eksempel er inuitten Mimik, som i 1897 ble tatt med til New York sammen med faren sin. Faren døde av influensa og Mimik sørget dypt over ham. Først flere år seinere fikk han vite at faren var blitt stoppet ut og plassert på et naturhistorisk museum i nærheten.

Også Camilla og Nita ble sett på med en blanding av vanlig nysgjerrighet og nedlatende eksotisme. I et gripende kapittel sitter begge barna på gallapremieren av en dokumentarfilm om «Bette­pappas» reiser og får plutselig se igjen slektningene sine på lerretet. Camilla og Nita er ifølge Ytreberg egentlig ikke invitert som Amundsens døtre, men som representanter for den ukjente verdenen han erobrer og siviliserer. Som et par små projeksjonsflater for det øvrige publikums forestillinger.

Men i og med at Ytreberg i boka ikke er i stand til å komme nærmere dem og levendegjøre dem som individer, gjør han noe lignende. Han tegner i detalj det som omgir dem, men selve sentrum forblir tomt. Det tomrommet blir igjen en projeksjonsflate, nå for leserens forestillinger om hva et barn opplever om hun blir tatt fra foreldrene og sendt til den andre sida av jordkloden. Hva tenkte Nita om reisen? Vi vet ikke, og dermed gjenstår det bare å fylle henne med sjablonger – individet Nita reduseres til et eksempel.

Fascinasjonen for henne og Camilla er dermed bare et gjenskinn av vår fascinasjon for nasjonalhelten Amundsen. Hadde de blitt tatt ut av familiene sine av en ukjent norsk fisker, for eksempel, hadde de nok aldri blitt utgangspunktet for en bok. Og om Ytreberg likevel hadde skrevet den, er det høyst usikkert om den hadde blitt gitt ut, på grunn av manglende allmenn interesse.

Illustrerende nok er Ytrebergs prosa på sitt mest sansende og levende når han beskriver landskap, først og fremst det øde møtet mellom polartraktene og Ishavet. Det virker som en utilsiktet kompensasjon for at det er såpass vanskelig å levendegjøre de to personene boka påstår å handle om. Og det leder meg til den brutale konklusjonen at Ytreberg har valgt feil sjanger for stoffet sitt. Han burde også denne gangen skrevet en roman. Da hadde han kunnet framstille Camilla og Nita som noe mer enn et referat av de fargeløse fotografiene som gjengis i boka. Det hadde vært en vanskeligere utfordring. Men den som har slått følge med Amundsen, vet at utfordringer bare er til for å overvinnes.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 8. desember 2018
Debatt: Hvorfor venstresida bør begynne å argumentere, og det litt brennkvikt.
Lørdag 1. desember 2018
Inkludering: I «Brev til Noreg» er Mona Ibrahim Ahmed krystallklar i sitt ønske om at Norge skal stille krav.
Lørdag 10. november 2018
Målbærende: I sin nye roman skriver Brit Bildøen fremragende om møtet mellom menneske og system.
Lørdag 3. november 2018
Dybde: Merete Morken Andersens biograficollage bruker Amalie Skrams liv som et prisme for å få fram en hel tidsånd.
Lørdag 27. oktober 2018
Historisk: Tore Skeie lar kildene drysse poetisk stjernestøv over jordnær prosa i sin fortelling om Olav den hellige.
Lørdag 20. oktober 2018
Adjø: Didier Eribon forlot arbeiderklassen, sammen med fransk venstreside.
Lørdag 13. oktober 2018
Sorg: Steffen Kverneland foreviger faren og forsoner seg med livet i sin uvanlig personlige og direkte tegneseriebok.
Lørdag 6. oktober 2018
Ru: I «Menn i min situasjon» fangar Per Petterson oppløysings­tendensar i briljante oppløysingssentensar.
Lørdag 29. september 2018
Eksotisk: Espen Ytreberg forsøker å løfte Roald Amundsens østsibirske døtre ut fra glemselen.
Lørdag 22. september 2018
Status: Helene Uri leverer eit bittertglitrande forsvar for kvifor vi treng å avpaternalisere språket.