Klassekampen.no
Fredag 28. september 2018
TVIL
Valgets kval
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Valgene vi tar hver eneste dag, peker ut retninger og lager mønstre i livet vårt. Kan vi være trygge på at vi tar de r­iktige valgene?

Hvilken utdannelse skal jeg ta? Vil jeg ha barn? Hva skal jeg ha til middag? Skal jeg ta buss eller sykle til jobb?

Hver dag tar vi små og store valg som former hva slags liv vi lever og hva vi fyller det med. Og når vi velger noe, velger vi også noe annet bort.

«Unnlatelsen av å velge er et dødpunkt i personlighetens liv. Valget selv er avgjørende for personlighetens innhold; ved valget synker den inn i det valgte, og når den ikke velger, visner den hen i tæring. Derfor er nettopp det å velge viktigere enn noe annet.»

Dette sa eksistensfilosofen Søren Kierkegaard på 1800-tallet. Og videre: «Det kommer ikke så meget an på å velge det riktige, som på den energi, det alvor og den patos hvormed man velger. Gjennom det forkynner personligheten seg i sin indre uendelighet, og derved konsolideres igjen personligheten.»

Da jeg leste dette første gang, ble jeg truffet i mellomgulvet – ja, så s­entralt er det å velge, hvis vi aldri velger, visner vi. Da blir vi sittende på livets gjerde, som ikke er et godt sted, annet enn for avgrensede perioder.

Velge gjør vi jo hele tiden, hver eneste lille ting vi gjør i løpet av en dag, innebærer valg: vi velger noe (du går og henter en kopp kaffe) framfor noe annet (blir sittende uten kaffe). Mange av valgene skjer ubevisst og automatisk, vi har vaner som «tar valgene» for oss, som at jeg alltid vil ha te etter middag. Og vi har en rekke normer og regler i kulturen som er automatiserte og også «velger» for oss, som at vi i utgangspunktet forholder oss tause overfor sidemannen på bussen.

Men det var nok ikke disse vanemessige valgene Kierkegaard snakket om. Han tenkte nok mer på de store (og små) personlige valgene vi alle må ta, som peker ut retninger i livet vårt, valg som legger føringer: Hva skal du jobbe med? Hvem skal være kjæresten din? Hvilke verdier skal du navigere etter i livet? Hvordan skal du balansere ulike hensyn til deg selv og andre?

Men også de litt mindre valgene vi tar fra dag til dag, peker ut retninger og lager mønstre i livet: Hvor ofte skal jeg sjekke mobilen? Hvordan skal jeg si fra om det som irriterer meg – hvis jeg i det hele tatt skal si fra? Hva slags mat skal jeg ha i kjøleskapet? Hvilke aviser skal jeg lese?

Kierkegaard var opptatt av at det dreier seg om å velge, mer enn om å velge det riktige. Hvis det viser seg at valget ble feil, så kan vi jo ofte velge om igjen, ikke alltid, men ofte. «Intet valg kan gjøres til et definitivt valg i tiden. Det må fornyes», sa Kierkegaard også.

Men hvis vi unnlater å velge «så visner personligheten inn i tæring». Det er jo meget dramatisk formulert, og derfor litt morsomt synes jeg, fordi det får oss til stoppe opp – hæ, tæring? Det kan da ikke være så alvorlig? Den som går utenom valget, sier Kierkegaard, den som ikke tar subjektivt stilling, forsvinner litt, på samme måte som skygger, ved å leve utenfor seg selv. I lengden kan det bli alvorlig.

Dette er gjenkjennbart. Jeg har i løpet av livet kjent på «tæringen» som inntar kroppen ved langvarig ambivalens. Jeg har også kjent på «næringen» – fornemmelsen av kraft og energi – når jeg har tatt tydelige valg, som jeg har sunket inn i. Og jeg ser det rundt meg, ikke bare i terapirommet, men overalt. Å ikke få til å velge er slitsomt og utarmende. Det kan oppleves som sjelelig tæring.

Men det er viktig med nyanseringer her. Tvil er også en god ting, evnen til å tåle usikkerhet, til å kunne stå i tvil, er faktisk like viktig som evnen til å velge. Valg kan være kompliserte, det kan ta tid å finne ut av situasjonen. Å tillate seg å tvile og vurdere fram og tilbake, er ofte en viktig og nødvendig del av valg­prosessen. Noen ganger vet vi med én gang hva som er godt og riktig, andre ganger må vi tvile oss fram til et valg. Faren for tæring oppstår kun når tvilen og ambivalensen blir permanent, slik at vi ender opp med å «velge» å ikke velge. I den fastlåste ambivalensen mister vi handlekraft, og uten handlekraft får vi følelsen av å visne. Ikke visne helt nødvendigvis, men delvis.

Hva så når valgmulighetene blir så mange at vi overveldes utenfra, når vi konfronteres med det som på fagspråket kalles choice overload, og som assosieres med misnøye, slitenhet og beslutningsvegring? Både forskning og erfaring tyder på at mange av oss får problemer med å velge når mulighetene blir for mange.

Sissel Gran skrev om dette i en essayserie om kjærlighetens rammebetingelser i sjekkeappens tidsalder i Morgenbladet nå i sommer: Mange blir evig søkende på Tinder og andre nettbaserte sjekkesteder, i angst for å gå glipp av den beste muligheten, som kanskje er den neste, altså sveiper man videre. Når valg­mulighetene er så mange, blir valget vanskeliggjort: «Hva hvis ventingen og vaklingen er uttrykk for en permanent tilstand av tvil og ubesluttsomhet der en app som Tinder bidrar til stillstanden, med ensomhet og frustrasjon som konsekvens?» spør Sissel Gran. «Det er jo kjærlighet som er interessant her, ikke bare en kort og heftig episode eller et engangsknull.»

Når vi skal velge noe framfor noe annet, gjør vi ikke bare et tilvalg, men også et fravalg, sier Irvin Yalom, psykiatriprofessor og forfatter. Når du velger å bli sammen med den ene, velger du bort den andre. Når du sier ja til den jobben du fikk tilbud om, velger du deg fra de andre jobbene som du også kanskje kunne fått. Og ofte er fravalget det vanskelige. Hva om jeg sier fra meg det beste og riktigste? Men hvis vi ikke tåler fravalg, ender vi med å ikke få valgt noen ting.

Kanskje kan Kierkegaards setning hjelpe oss: Ved valget synker vi inn i det valgte. De første dagene etter et vanskelig valg er kritiske i så måte, fordi ubehaget ved fravalget fortsatt verker (hva om … tenk om det andre hadde vært bedre likevel …). Det å la seg synke – leve seg inn i den kroppslige opplevelsen av å synke ned i sitt eget dyp, ned i det valgte – kan hjelpe oss gjennom den kritiske fasen. Slik at «personligheten forkynner seg og konsolideres».

Men hva består denne evnen til å velge av? Hva er det vi bruker av mentale ressurser når vi velger og synker inn i det valgte? Hvordan tar vi bevisste valg?

Bevisstheten blir ofte forklart med referanse til kognitive funksjoner som tenkning, språk og hukommelse. Men Antonio Damasio, som er professor i nevrologi, kan fortelle oss at bevisstheten grunnleggende sett hviler på følelser, bevisstheten fungerer dårlig uten følelsesmessige signaler, som vi erfarer i kroppen. Tankekapasiteten bryter sammen hvis hjernen skades slik at tilgangen til følelsene (de kroppslige signalene) blokkeres, tankene fungerer dårlig alene. Evnen til å velge bygger på et tett og gjensidig avhengig samarbeid mellom tanker og følelser. Altså, vår evne til å velge med alvor og patos hviler på et kontinuerlig samarbeid mellom hjerne og kropp. Som Irvin Yalom sier: Følelsene gir tanken kraft, og tankene gir følelsene retning.

Mange mennesker kan føle hva som er riktig og hva som er galt, men likevel sitte fast i ambivalens, fordi det er føringer i livet deres som forstyrrer og vanskeliggjør valget. Det kan være til hjelp å skrive ned både hva man tenker og hva man føler, ofte blir ting tydeligere når det skrives, og en setning som er formulert skriftlig, kan avføde en ny tanke, fordi skriftliggjøring hjelper oss til å gjøre oppdagelser.

Vi kan også komme nærmere et tydelig valg ved å snakke åpent med noen vi har tillit til, noen som er villige til å lytte ordentlig til de ulike stemmene i oss, noen som ikke bare hopper til konklusjoner og gir kjappe råd. Og her ligger også et råd til den som lytter: Snakker du med en som sliter med ambivalens, ta deg tid til å høre ordentlig på de ulike stemmene, de ulike sidene i ambivalensen – både den som vil det ene og den som vil det andre. Det er mye bedre hjelp å lytte og spørre enn å gi råd basert på hva du selv ville gjort.

Men ingen regel uten unntak, noen ganger vil de som står den ambivalente nær, se krystallklart hva som er løsningen. Og noen ganger kan det være befriende at det blir sagt høyt, det som er klart for alle andre enn den som ikke klarer å velge:

Du har prøvd nok nå, du trenger ikke å prøve mer, det er kanskje allerede slutt mellom dere?

Si opp den jobben, den hemmer deg, og du har andre muligheter.

Dette studiet er feil for deg, er det ikke?

Slutt å undervurdere deg selv, klart du får til dette.

Send ham en melding da vel, det er opplagt at han er interessert.

guro.oiestad@psykologi.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 11.57