Klassekampen.no
Fredag 28. september 2018
FILMFANTASTEN: Tor Fosse ser opp mot 1000 filmer i året. Men denne uka løper han mest rundt og holder filmfestivalen i gang i Bergen.
FILM
Mannen bak festivalene
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Tor Fosse startet filmfestival i en blanding av entusiasme og opprør. Mens andre hadde kjæreste, gikk generalen for B­ergen Internasjonale Filmfestival på kino.

Det er festivaltid i Bergen. Plakater for Bergen Internasjonale Filmfestival (Biff) kler busser, butikkvinduer og kinobygg. Den røde løperen er trukket ut i regnet, og flammen er tent. Fram til torsdag neste uke skal 170 dokumentarer og fiksjonsfilmer vises på Norges største filmfestival.

Neste år blir Biff arrangert for 20. gang og er for lengst blitt en av de viktigste kulturbegivenhetene i Bergen. Vi møter Tor Fosse, festivalsjef og Biff-grunnlegger, halvveis løpende rundt i lobbyen på festivalhotellet vegg-i-vegg med kino­bygningen Konsertpaleet i Bergen sentrum.

– Jeg må bare finne jakka mi først, får Fosse sagt før han allerede er på vei ut sidedøra av hotellet på jakkejakt. Den saktegående karuselldøra tar for lang tid for direktøren for det hele, som ikke vil kalles direktør.

– Mange i dag kaller seg direktør, meg jeg har alltid bare vært leder, og trives med det.

Fakta:

TOR FOSSE

Alder: 62 år.

Sivilstand: Ugift.

Yrke: Festivalleder og filmdistributør.

Hvor er du i livet? Godt i siget, tror jeg at jeg sier.

PÅ SPARKET

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg er ikke så flink til å lese bøker, men Jens Bjørneboe betydde mye for meg i ungdommen. Han var en opprører og en anarkist. «Kruttårnet» betydde veldig mye. Jeg skjønner ikke at han orket å skrive de bøkene i trilogien «B­estialitetens historie».

Hva er din favorittfilm?

– «Stalker» av russiske Andrej Tarkovskij har alltid vært min favorittfilm. Det er mer enn en film. Tarkovskij sine gåtefulle filmer var det største man kunne se. Det er flotte bilder. Han filmet ofte scenene om igjen når han ikke var fornøyd med fargene på naturen og himmelen. Fra årets festival er dokumentaren «Three Identical Strangers» min favorittfilm. Den er så godt fortalt og full av nye tvister, som aldri slutter å overraske deg. Både underholdende og litt skremmende.

Hva slags musikk hører du på?

– Jeg hører egentlig ikke på musikk. Jeg har tinnitus, men hvis jeg skal si noe, så er jeg så gammeldags at jeg liker countrymusikk – gjerne melodiøse ballader.

Ett land, en festival

– Er det travelt, spør vi han når vi endelig har funnet jakka og satt oss ned i lobbyen med varm kaffe og kald pils og en liten halvtime til disposisjon.

– Det er så travelt at jeg så vidt har tid til å kle på meg, humrer mannen som har blitt festivalsjef som et resultat av både genuint film­engasjement og anarkistisk opprør.

I dag er Biff bare én av flere norske filmfestivaler, men det har ikke alltid vært slik. Den norske filmfestivalen, som i dag oftest omtaltes som Filmfestivalen i Haugesund, var lenge den eneste festivalen for film i Norge.

Festivalen roterte fra 1973 fra by til by, men fikk fast tilholdssted i Haugesund fra 1987. En samlet filmbransje ville gjerne at dette enfoldet skulle fortsette. Men Tor Fosse ville det annerledes.

– Haugesund var ikke den type festival vi trengte i Norge. Det er en festival hvor kinosjefene kommer sammen for å se hva som kommer på kino. Hva skulle vi med det? Disse filmene skulle jo på kino.

– Hva ville du ha?

– Vi måtte heller vise det store mangfoldet av filmer som ikke kom på kino, men det var utenkelig for mange at det skulle bli plass til flere filmfestivaler i Norge. Det er en vanvittig tanke i dag, men sånn var det altså, humrer Fosse.

Etter en kritisk kronikk om Haugesund-festivalen i Dagbladet i 1988 fikk han mye kjeft av norsk filmelite. De kommunalt eide kinoene støttet Haugesund, men i Tromsø satt en anarkistisk anlagt kinosjef og støttet Fosse. Tromsø Internasjonale Filmfestival (Tiff) ble født i 1991 i opposisjon til resten av Kino-Norge.

– Hvordan var reaksjonene?

– Det var jo en veldig motvilje i bransjen, men publikum elsket det, og filmkritikerne kom også etter hvert. Selv NRKs Pål Bang-Hansen ble tvunget opp der av noen nordlendinger i Kringkastingsrådet. De var rasende fordi han hadde sagt at «han skulle i hvert fall aldri til Tromsø».

Fosse bodde aldri i Tromsø da han drev Tiff i nærmere ti år, og da kravet om at han måtte bosette seg i byen kom, måtte han si nei.

– Jeg har så mye revmatisme, og Tromsø er for kaldt for meg. Sam­tidig skulle Bergen bli europeisk kulturby i år 2000, og jeg og flere mente at også Bergen nå var klar for en filmfestival.

Tenker i bilder

Den første filmen Fosse så på kino, var «Snehvit og de syv dvergene» som femåring sammen med sine brødre.

– Det var en voldsom opplevelse med den heksa. Det var skremmende og gjorde sterkt inntrykk.

Snehvit var bare begynnelsen. I dag ser Fosse opp mot 1000 filmer i året, og går aldri lei.

– Det handler om at den ene fantastiske filmen veier opp for alle de andre som ikke er så god.

– Hvorfor har film blitt så viktig for deg?

– Noen av oss er slik at vi er visuelt opptatt av ting. Det å lese er jeg ikke så god på; jeg tenker heller mye i bilder og former. Film får meg til å tenke.

Som student i Bergen på 1970- og 80-tallet drev Fosse Bergen filmklubb i over ti år. På sitt beste hadde klubben 3500 medlemmer, noe som imponerte selv utenfor Norges grenser.

– Vi hadde fulle hus hver uke. Med én tv-kanal og ingen strømme­tjenester var filminteressen enorm.

Fosse og andre medlemmer dro til festivalene i London og Göteborg, ofte betalt fra egen lomme, og hentet hjem filmer som ellers ikke kom på kino i Norge. Et semester hadde de 17 importerte filmer. Tiår før Biff kom på plass trodde derfor mange at filmklubben var en ekte filmfestival.

– Programsjefen i Haugesund på den tida fortalte at når han var ute og reiste, snakket folk om «Bergen film festival». Han måtte si: «No, its a film society». Han ble jo litt sur, men det gikk nok fint, ler Fosse.

Skeive filmer

Filmklubben hadde også en annen funksjon for Fosse. Som åpen homofil var det et av de få stedene han kunne gå som var åpent og inkluderende.

– Jeg har sagt før at filminteressen kom fordi jeg gikk mye på kino mens andre hadde kjæreste. Jeg gikk på kino før jeg kom ut av skapet. Det har hengt ved meg i alle år. Da jeg begynte i filmklubben, var det et sted som var åpent for homofile før det var godtatt andre steder.

Dette er også litt av bakgrunnen for at Fosse alltid har vært opptatt av at skeive filmer skal ha en naturlig plass på festivalprogrammet. Det er hans personlige avtrykk.

– «Gay and lesbian propaganda nights» pleide vi å kalle det, men nå er det bare «propaganda nights», for det er så mange LGBT-bokstaver nå. I begynnelsen var det vanskelig å finne de filmene, men nå er det veldig mange og gode filmer med den tematikken.

– Biff har også alltid framstått som en veldig sosialt ansvarlig og politisk engasjerende festival. Hvorfor har det vært viktig?

– Det er fordi dokumentarfilm var det viktigste å få fram da vi startet Biff. Vi ville ikke kopiere Tromsø som hadde formidlet filmkunsten. Dokumentarer var det ingen som brydde seg om. Fra filmklubben hadde jeg også veldig mye med universitetet å gjøre, så det var noe med å videreføre det samarbeidet om blant annet formidling av forskning.

– Tenker du at en festival som Biff har en viktig rolle i samfunnet?

– Ja, vi prøver å få det til. Blant annet med samarbeid med Studenter­samfunnet og 35.000 elevbesøk. Elevene får erfaring med å lære noe og bli underholdt sam­tidig. Det er en fantastisk opplevelse når elevene plutselig ser at de som er med i filmen, kommer inn på scenen etter visningen. En statssekretær fra Kulturdepartementet beskrev den opplevelsen som en av de største hun har hatt, forteller Fosse.

Konvent for film

Sammenkomsten for alle som jobber med filmformidling er altså nettopp avsluttet. For Fosse er det viktig at alle som på en eller annen måte jobber med film, kommer sammen og snakker sammen. En svært engasjert filmsjef værer en uro over norsk kinoframtid.

– Kinoene må ikke bare snakke med kinoene, distributører bare med distributører og filmkritikerne for seg selv. Vi må alle komme sammen og finne ut hva utfordringene og problemene er.

Fosse påpeker at bransjen lener seg litt for lett på at besøkstallene er stabile, uten å tenke på befolkningsvekst.

– Noe skurrer, og angrepene mot kinodrift kommer fra mange hold. Netflix snakkes det mest om, men jeg har lenge syntes at prisen på kinobilletter er for høy. Kinoene sier nei og viser til at publikum er villig til å betale, men hvorfor er det da fullt på alle kinoer på kinodager hvor billettprisen er halvert?

Som alltid er det vanlige kino­gjengeres tilgang til kvalitetsfilm Fosse brenner for.

– Hva er løsningen?

– En løsning kan være å sette av noen kinosaler til kvalitetsfilm. Slik at folk vet hvor de skal gå for å se de beste filmene. Som Gimle Kino, eller Vega Scene fungerer i Oslo. Men alle byer og tettsteder kan ikke bygge egne kinoer for kvalitetsfilm.

– Hvilke betydning kan film ha i et liv?

– Det er ikke så godt å si. Men jeg tror når du ser noe som er veldig bra, gjør det opp for alt det dårlige du har sett. Når du virkelig har oppdaget en skikkelig god film, så kan det bety veldig mye.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 11.58