Klassekampen.no
Mandag 24. september 2018
På tide med prateselskap i platebransjen
SAMMEN FOR LIVET? The Orchard og Sony Music.

Gjestespill

I juni dette året tikket det inn en hyggelig melding til alle etikettene på Phonofile, fra plattformens nye eiere The Orchard (Sony Music Entertainment). Ja, nesten for hyggelig til å være sann, mente mange. Som en gest til sine distribuerte labels meddelte nemlig The Orchard-sjefen Brad Navin at Sony Music Entertainment ville dele fortjenesten fra salget av sine Spotify-aksjer med sine samarbeidspartnere i indiesektoren.

Og i slutten av august dukket til manges overraskelse likvider opp på mang en slunken indie-konto. Ubetydelige beløp for de fleste, men hyggelige bidrag til de største. Det er så vidt meg bekjent første gang i historien noe slikt har skjedd i musikkbransjen, og kudos til Sony Music og The Orchard for et originalt og raust trekk på grensen til det geniale. For goodwill-effekten vil selvfølgelig bli enorm.

Likevel – frafallet av nøkkelpersonell fra The Orchards’ norske datterselskap Phonofile fortsetter, hvilket bør bekymre norske produsenter mer enn henrykkelsen over ikke-budsjetterte «trøstegevinster». Fredag 10. august så konsulentselskapet Longyear United dagens lys. Bak selskapet står seks nøkkelpersoner med bakgrunn fra tidligere Phonofile, som ifølge egne utsagn er «folk med en felles fortid men med litt usikker fremtid».

Under min innledning til paneldiskusjonen om salget av Phonofile på NORAs medlemsmøte på Kulturhuset 13. november i fjor, hevdet jeg at all erfaring fra tidligere oppkjøp tilsa at også Phonofile langsomt, men sikkert ville om ikke helt absorberes, så i alle fall endres radikalt i sitt oppsett. Det ligger en lovmessighet i det. Den «profetien» utløste ikke stående ovasjoner fra den skulende forsamlingen, selv om et historisk tilbakeblikk lett skulle sannsynliggjøre den.

Alle oppkjøp skaper uro i organisasjonen. Nye koster reduserer handlingsrommet og resulterer ofte i frustrasjon, beslutningsvegring og usikkerhet om egen fremtid hos den enkelte medarbeider. Og mange tar forhastede beslutninger og hopper av.

Med fare for å gjenta meg selv: Det er mange fordeler med storselskaper og stordrift. Det er her systemene funker – og det er her innovasjonen foregår. Men de av oss som ikke bare er «handelsreisende i innspilt musikk» må innse og ta konsekvensene av realitetene.

Norsk musikkindustri er i dag fullstendig underlagt hva tre internasjonale dinosaurer beslutter av policy og policyendring, på hovedkontorer langt unna innflytelse fra vingeklipte nordiske regionale sjefer. Resultatet er at det begynner å bli for mange «konsulenter» av oss, som skal selge tjenester til oppdragsgivere som fant de samme tjenestene overflødig «in the first place». Dette funker ikke, og masse talentfulle folk forsvinner derfor etter hvert ut av bransjen. Det er triste bidrag til en uendelig spiral av ytterligere utarming – og det er på overtid å få etablert et «prateselskap» hvor filosofiske betraktninger rundt denne problematikken er hovedtema – og ikke kun de kommersielle aspektene av vårt virke.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 11.55